Jerusalem[b] er en by i det historiske landskapet som er kjent som Judea og Palestina. Byen er i dag juridisk sett delt mellom Israel og de palestinske selvstyre myndighetene, selv om hele byen i praksis styres av Israel. Jerusalem har ca. 880 000 innbyggere (2016) og har stor historisk og religiøs betydning innenfor religionene jødedom, kristendom og islam. Fra 1949 til 1967 var byen delt. Vest-Jerusalem var en del av Israel, og Øst-Jerusalem ble styrt av Jordan. Etter seksdagerskrigen kom hele byen under israelsk kontroll, og i 1980 ble Øst-Jerusalem annektert av Israel gjennom Jerusalem-loven.[2] Dette er imidlertid ikke internasjonalt anerkjent.[3] Vest-Jerusalem er Israels regjeringssete siden 1949 og hele Jerusalem er Israels selvproklamerte hovedstad siden 1980.[a] De palestinske selvstyremyndighetene gjør krav på Øst-Jerusalem som hovedstad, men regjeringssetet er Ramallah.
Mange religiøse regner Jerusalem som et «hellig sted», og pilegrimer fra forskjellige trosretninger reiser jevnlig til byen. Byen anses som viktig både for jøder, kristne og muslimer. Ifølge Bibelen ble Jerusalem gjort til hovedstad for ca 3 000 år siden av kong David. Jødene regner Vestmuren/Klagemuren, den siste rest av Herodes den stores tempel, som sitt viktigste hellige sted. For kristne er Jerusalem byen hvor Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde. For dem har kristendommen sitt opphav i Jerusalem. Gjennom nesten to tusen år har kristne dratt på pilegrimsferd til Jerusalem. På Tempelhøyden (Haram al-Sharif) finnes Klippedomen hvor ifølge muslims tradisjon Muhammed fór opp til himmelen og Al-Aqsa-moskeen som regnes som islams tredje viktigste moské etter moskeene i Mekka og Medina.
Navn
Det hebraiske navnet Yerushalayim kan oversettes med «grunnlag for dobbelt fred». Ordet yireh kan bety «å se». Shalom betyr fred, og endelsen -ayim er dualis. Navnet er kjent i formen Urušalim fra de egyptiske Amarnabrevene. Den arabiske betegnelsen al-Quds betyr simpelthen «den hellige» eller «helligdommen».
Historie
Jerusalem kan føre sin historie tilbake til ca. 3000 f.Kr. Byen ble ødelagt i 587 f.Kr., da Nebukadnesar II av Babylonia hærtok byen og la tempelet i ruiner.
I antikken
I 538 f.Kr., etter 50 år i babylonsk fangenskap, tillot den persiskekongKyros den store å reise tilbake til Juda for å gjenreise tempelet.[4] Byggingen av Det andre tempelet ble fullført i 516 f.Kr., i Dareios Is regjeringstid, 70 år etter ødeleggelsen av det første tempelet.[5][6] Cirka 445 f.Kr. utstedte Artaxerxes I et dekret hvor gjenoppbygging av byen og dens murer ble tillatt.[7] Jerusalems rolle som Judas hovedstad og senter for jødisk tilbedelse ble gjenopprettet.
I år 63 f.Kr. intervenerte Pompeius i en intern maktkamp om tronen og erobret Jerusalem, noe som også gav romererne innflytelse over Judea.[8] Etter en kortvarig invasjon av parterne, som støttet de rivaliserende hasmoneiske herskerne, ble Juda et åsted for en maktkamp som pågikk mellom pro-romerske og pro-partiske styrker. EdomittenHerodes ble utnevnt av det romerske senat til jødenes konge, og det herodiske dynastiet ble grunnlagt.
Romernes beleiring og ødeleggelse av Jerusalem (David Roberts, 1850)
Da Romerrikets innflytelse hadde økt, ble Herodes jødenes vasallkonge. Herodes henga seg til utvikling og forskjønnelse av byen. Han bygde murer, tårn og palasser, og utvidet tempelområdet, som ble forsterket med steinblokker med en vekt på opptil 100 tonn. Under Herodes ble tempelplassen doblet i størrelse.[9][10][11] Kort tid etter Herodes' død, i år 6 e.Kr. ble Judea underlagt romersk styre direkte, som romersk provins,[12] men Herodes' etterkommere gjennom Agrippa II forble vasallkonger i omkringliggende provinser fram til år 96 e.Kr. Romernes styre over Jerusalem og området forøvrig gjennom Den første jødisk-romerske krigen, som resulterte i ødeleggelsen av Det andre templet i år 70 e.Kr. Jerusalem ble igjen judeisk hovedstad under det tre år lange Bar Kokhba-opprøret, som startet i 132 e.Kr. Romerne lyktes å slå ned opprøret i 135 e.Kr.
I de fem følgende århundrene etter Bar Kokhba-opprøret forble byen under romersk, og deretter bysantinsk kontroll. I det fjerde århundre anla den romerske keiser Konstantin kristne områder i Jerusalem, som Den hellige gravs kirke. Jerusalem nådde et høydepunkt i størrelse og antall innbyggere mot slutten av perioden for Det andre tempelet, da byen dekket et område på to kvadratkilometer og hadde 200 000 innbyggere.[13][14]
Senere historie
Ben-Yehuda gågate
I 638 ble Jerusalem erobret av de fremadstormende muslimske araberne. De kristne pilegrimene fikk imidlertid fortsatt fritt leide til de hellige stedene i Jerusalem. Men i 1055 tok de mer fundamentalistiske seljuk-tyrkerne makten i Bagdad, og de skapte problemer for pilegrimene. Da den bysantinske hær ble knust ved Manzikert i 1071 og hele det indre av Anatolia ble erobret av seljuk-tyrkerne, henvendte den bysantinske keiser seg til de vesteuropeiske fyrstene med oppfordring om å komme til unnsetning. I håp om å vekke deres entusiasme viste han til vanskene tyrkerne skapte for pilegrimene til Jerusalem. Paven i Roma benyttet seg av anledningen til selv å anspore til strid mot tyrkerne i 1095. Dette førte til det 1. korstog, som endte med at Jerusalem ble erobret av korsfarerne i 1099. Byen ble gjort til hovedstad i korsfarerriket «Kongeriket Jerusalem». Byen ble gjenerobret av muslimene under den store Saladin i 1187. Siden har en rekke korstog forsøkt å gjenerobre Jerusalem, uten å lykkes. Kongedømmet Jerusalem levde imidlertid videre med sentrum i festningsbyen Acre ved middelhavskysten frem til 1291.
Fra 1187 var Jerusalem under muslimsk styre til etter 1. verdenskrig, da Jerusalem ble en del av det britiske mandatområde for Palestina. Jerusalem var en del av det ottomanske riket fra 1516 til etter den 1. verdenskrig i 1918 da det ottomanske riket brøt sammen. I 1948 ble staten Israel opprettet på den vestre halvdelen av Palestinamandatet, mens Vestbredden ble okkupert av Jordan. Etter FNs delingsplan skulle Jerusalem være internasjonal by under FNs overhøyhet, men etter en kort krig mellom det nyopprettede Israel og de muslimske nabostatene, ble Jerusalem delt mellom Israel og Jordan.
Siden 6-dagerskrigen i 1967 har Israel administrert hele byen, og erklærte byen som Israels «evige og udelelige hovedstad». FN anerkjenner ikke Israels krav, og FNs sikkerhetsråds resolusjon 478 avviser kravet. Resolusjonen ba også medlemslandene som hadde ambassader i Jerusalem om å trekke disse ambassadene ut av byen. Som resultat flyttet alle de 13 landene som frem til da hadde ambassader i Jerusalem sine ambassader til Tel Aviv, Israels internasjonalt anerkjente hovedstad. Den 14. mai 2018 flyttet USA offisielt sin ambassade til Jerusalem, og omgjorde ambassadens tidligere plassering i Tel Aviv til konsulat.[trenger referanse] Med unntak av USA, Costa Rica, El Salvador og Papua Ny-Guinea ligger i dag alle lands ambassader fortsatt i Tel Aviv.
Også palestinerne ønsker Jerusalem som sin hovedstad i en eventuelt fremtidig stat.
I mai 2007 hadde Jerusalem en befolkning på 743 000, hvorav 68 % var jøder, 30 % var muslimer og 2 % var kristne, og befolkningstettheten var på 5 750,4 innbyggere pr. kvadratkilometer (14 893,5/km²)[15][16] I 2005 kom det 2 850 immigranter til Jerusalem, hvorav nesten tre fjerdedeler av dem kom fra USA og Frankrike, samt tidligere innbyggere i Sovjetunionen. Innen Israel overgikk emigranter fra Jerusalem innvandrerne til byen. I 2005 emigrerte over ti tusen israelere til Jerusalem, mens seksten tusen forlot byen.[15] Befolkningen i Jerusalem fortsetter likevel å stige på grunn av høye fødselsrater, spesielt blant araberne og harediske jødiske samfunn (hvor fødselsraten er høyere enn gjennomsnittet i Israel). På grunn av dette er den totale fødselsraten i Jerusalem (4,02) mye høyere enn andre sammenlignbare byer i regionen, som Tel Aviv (1,98) og også ganske mye høyere enn landsgjennomsnittet på 2,90. På samme måte er den gjennomsnittlige størrelsen på Jerusalems 180 000 husholdninger 3,8 mennesker.[15]
I 2005 hadde det totale antallet bosatte i Jerusalem økt med omtrent 13 000 (1,8 %, like mye som det israelske gjennomsnittet. Mens byen har fortsatt å vokse, har den religiøse og etniske sammensetningen i Jerusalem likevel fortsatt å forandre seg. Selv om jødene utgjør majoriteten i Jerusalem, tilhører kun 31 % av barna under 15 denne gruppen.[15] Disse dataene bekrefter observasjoner om at den jødiske prosentandelen i Jerusalem har sunket de siste fire tiårene. I 2004 utgjorde jøder 66 % av befolkningen, mot 74 % i 1967 da Seksdagerskrigen fant sted.[17] Denne nedgangen blir forklart med den stigende bokostnaden i Jerusalem, mindre jobbmarked og en økende religiøse karakteren av byen. Mange unge mennesker flytter til forstedene for å skaffe seg billigere bosteder og mer verdslig livsstil etc.[18]
Demografi og skillet mellom den jødisk-arabiske befolkningen fortsetter å spille en stor rolle i striden om Jerusalem. I 1998 foreslo Jerusalems utviklingsinstans å utvide bygrensene mot vest for å inkludere flere områder med høy jødisk befolkning.[19]
Lokalstyre
Jerusalems bystyre (i Israel) har 31 valgte medlemmer, hvorav et av dem er borgermesteren. Borgermesteren har vervet i en periode på fem år, og utpeker seks stedfortredere. Den nåværende borgermesteren i israelsk Jerusalem, Uri Lupolianski, ble valgt i 2003.[20] Guvernøren for palestinsk Jerusalem er Adnan al-Husayni. Bortsett fra borgermesteren og stedfortrederne, får medlemmene av bystyret ingen lønn og jobber frivillig. Teddy Kollek innehadde vervet som borgermester i Jerusalem lengst, i 28 år fra 1965 til 1993. De fleste av møtene i Jerusalems bystyre er private, men hver måned blir det holdt et møte som er åpent for offentlighet.[20] Innen kommunestyret utgjør religiøse politiske partier en spesiell sterk faktor, og disse utgjør en stor del av kommunestyret.[21]
Jerusalems israelske kommunestyre og borgermesterens kontor er på Safra Square (Kikar Safra) ved Jaffa-gata. Det nye rådhuset består av to moderne bygninger og ti renoverte historiske bygninger som omgir en stor plass, og ble åpnet i 1993.[22] Byen faller under Jerusalem-distriktet (i Israel) og Jerusalem-guvernementet (i de palestinske områdene), med Jerusalem som distriktets hovedstad.
Kommunikasjon
Jerusalem er nå[når?] i gang med bygging av første del av et light rail-system (en bybane) (hebraisk : רכבת קלה / Rakevet kala) som i alt vil omfatte 8 linjer med 75 stasjoner fordelt på et banenett på 50 km om utbyggingen blir videreført.
Den første linjen, fra Pisgat Ze'ev i nord til Herzlfjellet passerer nær Gamlebyen (Damaskusporten), åpnet 19. august 2011. Traséen er 13.9 km lang med 23 stasjoner.
De to mest populære idrettsgrenene i Jerusalem er fotball og basketball.[23]Beitar Jerusalem Football Club er en av de mest kjente fotballagene i Israel. Blant Beitar Jerusalems fans er det kjente politikere, som ofte er tilskuere til klubbens fotballkamper.[24] Jerusalems andre store fotballag, og en av Beitar Jerusalems fremste rivaliserende klubb, er Hapoel Jerusalem. Mens Beitar Jerusalem har vunnet den israelske cupen sju ganger,[25] har Hapoel Jerusalem kun vunnet cupen en gang. Beitar Jerusalem har vunnet den israelske serien seks ganger, Hapoel Jerusalem har aldri vunnet denne.
I basketball spiller Hapoel Jerusalem i Israels øverste divisjon, Ligat HaAl. Klubben har vunnet den israelske cupen i basketball tre ganger, og vant også europaligaen i basketball i 2004.[29]
Jerusalem maraton er en årlig begivenhet med løpere fra hele verden i en løype som passerer noen av byens mest kjente steder. I tillegg til maraton arrangeres også halvmaraton på 21,0975 km, ti kilometer og fem kilometers løp.[30]
^abcJerusalems lov slår fast at «Jerusalem, complete and united, is the capital of Israel» (Jerusalem, komplett og forenet, er hovedstaden i Israel) og byen fungerer som styresete, presidentens tilholdssted og statens kontorer, høyesterett parlamentet er lokalisert i byen. De fleste land, med unntak av Costa Rica og El Salvador, aksepterer ikke Jerusalem som Israels hovedstad (se Kellerman 1993 s. 140) og har sine ambassader i Tel Aviv-Jaffa (se CIA the factbookArkivert 27. mai 2016 hos Wayback Machine. og kart over Israel) Den palestinske selvstyremyndigheten ser på Øst-Jerusalem som hovedstaden i en kommende palestinsk stat, og byens endelige status er i påvente av videre forhandlinger mellom Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten (se «Negotiating Jerusalem», University of MarylandArkivert 14. mai 2006 hos Wayback Machine.).
^hebraiskירושלים, Yerushalayim el. ירושלם, arabisk القدس, transkr. al-Quds, norsk historisk navn Jórsalir eller Jórsalaborg
^Lehmann, Clayton Miles (22. februar 2007). «Palestine: History». The On-line Encyclopedia of the Roman Provinces. The University of South Dakota. Arkivert fra originalen 10. mars 2008. Besøkt 18. april 2007.
^«Home». Hapoel Migdal Jerusalem. Arkivert fra originalen 2. januar 2008. Besøkt 7. mars 2007.«Arkivert kopi». Archived from the original on 2. januar 2008. Besøkt 19. juli 2012.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link) (The listing of championship wins are located at the bottom after the completion of the Flash intro.) (he)
