John Ford ble født som John Martin Feeney (selv om han senere ofte oppgav sit fornavn som Sean Aloysius og sitt etternavn som O'Feeny eller O'Fearna) i Cape Elizabeth i staten Maine som sønn av John Augustine Feeney og Barbara (Abbey) Curran, som begge var født i Spiddal i County Galway i Irland i 1856.
John Augustine og Barbara Feeney kom til Boston og Portland med få dagets mellomrom i mai og juni 1872, ble gift i 1875 og ble amerikanske statsborgere tre år senere. De fik rlleve barn.
Mange av John Fords filmer inneholder direkte eller indirekte henvisninger til hans irske og gæliske bakgrunn. Hans familie kalte ham Sean.
Film
Han begynte som skuespiller i 1914 og brukte Ford som sitt scenenavn. Han giftet seg med Mary McBride Smith i 1920, og de fikk to barn.
Ford begynte å instruere film i 1921 som assistant for den kvinnelige stumfilmsskuespilleren, produsenten og regissøren Lois Weber. Opp gjennom 1920-årene var han president for Motion Picture Directors Association, forløperen for den senere Directors' Guild of America.
Fords yndlingssted for filminnspilling var Monument Valley i staten Utah. Ford beskrev det amerikanske vesten med noen av de vakreste og sterkeste bilder innen filmen, blant annet i Siste vogn til Lordsbury , På sporet, Fort Apache og Storm over prærien.
Flåtekarriere og etterfølgende arbeide
John Ford var rear admiral i den amerikanske flåtes reserve.
Under Annen verdenskrig gjorde John Ford tjeneste i flåten og laget dokumentarfilmer. Han vant ytterligere to Oscars i denne periode, én for The Battle of Midway (1942) og en annen for dokumentarfilmen December 7th (1943).
Ford var med på Omaha Beach på D-dagen. Som sjef for en filmenhet krysset han den engelske kanal og var vitne til den første landgangsbølgen, og kort tid etter gikk han selv i land sammen med et kamerateam som opptok slaget fra stranden med Ford som instruktør. Filmen ble redigert i London, men kun meget lite ble offentliggjort. Ford forklarte i 1964 at den amerikanske regjering hadde vært redd for å vise de store amerikanske tap på filmlerretet.
I 1955 ble Ford valgt til å instruere den klassiske flåtekomedie Mister Roberts med Henry Fonda, Jack Lemmon, William Powell og James Cagney i hovedrollene. Ford ble imidlertid erstattet av Mervyn LeRoy under innspillingene på grunn av en sprengt galleblære.
Ford fikk Ward Bond til å spille skikkelsen John Dodge, som var basert på Ford selv, i filmen The Wings of Eagles fra 1957, som også hadde Fords gode venner John Wayne og Maureen O'Hara i hovedrollene.
Ford døde av magekreft i en alder av 79.
Priser
Ford vant fire Oscars i kategorien Beste instruktør for Angiveren (1935), Vredens druer (1940), Grønn var min barndoms dal (1941) og Den tause mann (1952). Han ble nominert som beste instruktør for Siste vogn til Lordsbury (1939). Ford er den eneste instruktør som har vunnet fire Oscars som beste instruktør.
Som producer har han vært nominert i kategorien Beste film for Den tause mann.
Han var den første som mottok American Film Institute Life Achievement Award i 1973.
Politikk
Politisk var Ford tilhenger av Det demokratiske parti, hans yndlingspresidenter var Abraham Lincoln, Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy. Mange oppfattet ham som høyreorientert på grunn av hans mangeårige venbskap med skuespillere som John Wayne, James Stewart og Ward Bond.
Fords holdning til Joseph McCarthy og hans ideer i Hollywood illustreres av en historie som Joseph L. Mankiewicz fortalte. En gruppe innenfor Directors' Guild of America anført av Cecil B. DeMille hadde forsøkt å få det gjort obligatorisk for hvert medlem å underskrive en lojalitetserklæring. De kjørte en hviskekampanje mot Mankiewicz, presidenten for forbundet, og hevdet at han var kommunistsympatisør. På et viktig møte i forbundet der DeMilles gruppe hadde talt i fire timer, gikk Ford imot DeMille og foreslo et tillitsvotum til Mankiewicz, som ble vedtatt. Ifølge Mankiewicz sa Ford:
"Jeg heter John Ford. Jeg lager Westerns. Jeg tror ikke at der er noen i dette lokale som vet mere om hva det amerikanske publikum like enn Cecil B. DeMille, og han ved så sannelig hvordan han gir dem det. Men jeg kan ikke like deg, C. B., og jeg kan ikke like hva du har sagt i aften."
^«John Ford», besøkt 28. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
Richard J. Anobile (utg.): John Ford's „Stagecoach“. Starring John Wayne (= The Film Classics Library). Avon Books u. a., New York NY 1975, ISBN 0-380-00291-4.
Ronald L. Davis: John Ford. Hollywood's Old Master (= Oklahoma Western Biographies. Bd. 10). University of Oklahoma Press, Norman OK u. a. 1995, ISBN 0-8061-2708-2.
Scott Eyman, Paul Duncan (utg.): John Ford. Pionier der Bilder. 1894–1973. Taschen, Köln u. a. 2004, ISBN 3-8228-3090-9.
Jörn Glasenapp: „Welcome home, darling!“ John Fords „Rio Grande“ und der Geschlechterkampf an der Frontier des Kalten Krieges. In: Weimarer Beiträge. Jg. 51, H. 3, 2005, ISSN 0043-2199, S. 363–375.
Dirk C. Loew: Versuch über John Ford. Die Westernfilme 1939–1964. Books on Demand GmbH, Norderstedt 2005, ISBN 3-8334-2124-X.
Joseph McBride: Searching for John Ford. A Life. Faber and Faber, London u. a. 2004, ISBN 0-571-22500-4.
Janey A. Place: Die Western von John Ford (= Goldmann-Magnum. 10221). Goldmann, München 1984, ISBN 3-442-10221-9 (Originalausgabe: The Western Films of John Ford. Citadel Press, Secaucus NJ 1974, ISBN 0-8065-0445-5).
Andrew Sarris: The John Ford Movie Mystery (= Cinema One. Bd. 27). Secker & Warburg, London 1976, ISBN 0-436-09941-1.
Hans Helmut Prinzler: [artikell] John Ford. In: Thomas Koebner (utg.): Filmregisseure. Biographien, Werkbeschreibung, Filmographien. 3., aktualisierte und erweiterte Auflage. Reclem, Stuttgart 2008 [1. Aufl. 1999], ISBN 978-3-15-010662-4, S. 248–255.
