Julius Nepos (latin: Flavius Julius Nepos Augustus; født ca. 430, død 480)[1] var vestromersk keiserde facto fra 474 til 475 de jure fram til 480. Han var også hersker av romersk Dalmatia fra 468 til 480. En del historikere betrakter Nepos for å være den aller siste vestromerske keiser, men andre mener at rekke med vestromerske keisere endte med Romulus Augustulus i 476. I kontrast overlevde Østromerriket og dets keisere denne historiske epoken i all vesentlighet intakt.
Nepos ble opphøyd til vestromersk keiser i 474 av den østromerske keiser Leo I i den hensikt å erstatte tronraneren Glycerius. Nepos ble avsatt i 475 av den romerske generalen Orestes som tok kontrollen over regjeringen i hovedstaden Ravenna den 28. august 475. Nepos ble tvunget til flykte med skip over Adriaterhavet og til Dalmatia. Orestes kronet sin unge sønn med det storslåtte navnet Romulus Augustulus som keiser, men de ble begge snart avsatt av Odovakar, en romersk hærfører av germansk opprinnelse.
Nepos fortsatte å styre fra Dalmatia som «keiser i vest», anerkjent av Konstantinopel, men i alle praktiske henseende hadde han ikke makt utover Dalmatia. Han ble myrdet i 480, og den østromerske keiser Zenon opphevet og formelt avskaffet den vestlige delen av Romerriket.
Liv og virke
Vekst til makt
Julius Nepos var sønn av Nepotianus, magister militum i vest ca. 458-461, og nevø av patrisieren Marcellinus, , magister militum i Dalmatia.[2] Han giftet seg med en neptis, det vil si en niese, antagelig niesen til den østromerske keiser Leo (457-474), men han var selv nevø av guvernøren av Dalmatia, derav hans agnomen, tilnavn, nepos som betyr «nevø». Julius Nepos ville ha arvet Marcellinus’ støtte Dalmatia hvor han som general, magister militum, mottok en bevart lov av Leo datert til 1. juni 473[3] som tok for seg ekteskapelig eiendomsrettigheter. Ved 474 mottok han også tittelen som patrisier.[2]
Etter at Anthemius ble halshogd av Gundobad, magister militum av burgundisk herkomst, var den aldrende keiser i øst igjen enekeiser av Romerriket, og under romersk lov var Leo den eneste legitime keiser og hadde da retten til å velge ny vestlig motpart. I begynnelsen synes det ikke som han anstrengte seg eller ikke hadde en egnet kandidat. I mellomtiden ble Glycerius utnevnt av Gundobad. For keiser Leo var Glycerius ikke annet en tronraner som måtte fjernes.
Julius Nepos etterfulgte sin onkel Marcellinus, etter at han ble myrdet på Sicilia, som guvernør av provinsen Dalmatia, teknisk sett en del av Vestromerriket, men i all praktisk henseende en selvstyrt regionen. I henhold til kronikøren Johannes av Antiokia, «Da Leo, keiser i øst, fikk høre om valget av Glycerius, utnevnte han Nepos som en general for en ekspedisjon imot ham.» [2] I juni 474 ankom Nepos Ravenna, tvang Glycerius til å abdisere, og sikret seg den vestlige keisertronen for seg selv. Nepos sparte livet til Glycerius, og utnevnte ham til biskop av Salona. Nepos styrte kortvarig over hele det gjenværende Vestromerriket, sentrert i Italia, inkludert hans eget Dalmatia og de gjenværende delene av romersk Gallia.
Svært lite er kjent om Nepos’ aktiviteter under hans korte tid som keiser. I Italia utstedte han gullmynter i Roma, Ravenna og Milano. Det ble også preget sølv i Ravenna og bronse i Milano. Også i Gallia ble keiserlig mynt preget hvor et lite antall solidi i gull ble preget i Arles, og i nordlige Gallia er lite antall sølvmynter med Nepos’ navn preget, kanskje av den lokale romerske herskeren Syagrius av besittelsen Soissons.[2] Han utga også noen få symbolske mynter i navnet til Zenon og Leo II, uvanlig for perioden, for å vise båndene til Konstantinopel, men han kunne ikke ha hatt noen forventninger om direkte støtte fra Østromerriket. I Gallia utnevnte han også Ecdicius, sønn av keiser Avitus som sin patrisier og magister militum. På samme tid sendte han to ambassaderører til vestgoterne i et forsøk på konsolidere det som var igjen av keiserlige besittelser i Gallia. I den samme perioden var det også fornyete piratangrep fra vandalene.[2]
Fall og styre i Dalmatia
Uavhengige Dalmatia – omrentlig utstrekning av Marcellinus' kontroll (454–468) og Julius Nepos' kontroll (468–480); omliggende stater under Nepos' sene periode er også vist.
Nepos’ styre i Italia endte i 475 da han ble avsatt av sin magister militum Orestes, som samlet de romerske troppene bak seg, forsterket med germanske leiesoldater fra ulike stammer, og tok kontroll over regjeringen i Ravenna den 28. august.[4] Nepos ble tvunget til å flykte ved skip til Dalmatia uten å gjøre motstand. Orestes hadde vært deltaker ved et tidligere vendepunkt i romersk historie: han hadde vært en romerskfødt ambassadør som ble sendt fra hunerkongen Attilia og til Konstantinopel tilbake i 449. Deretter hadde han tjenestegjort i den romersk hæren og over tid skaffet seg tilhengere.[4] Det samme året kronet Orestes sin egen unge sønn som den nye vestromerske keiser under det prestisjefylte navnet Romulus Augustus. Gutten var antagelig rundt 15 år gamle, men han ble husket i historien som Romulus Augustulus, hvor siste navn fikk betydning «Lille Augustus», det vil si «den lille keiser».
Det er flere nær samtidige redegjørelser som forteller det samme. Jordanes konkluderer med at «I Vestromerriket fikk Orestes keiser Nepos til å flykte og etablerte sin egen sønn på tronen.» («parte vero Hesperia Nepotem imperatorem Orestes fugatum Augustulum suum filium in imperium conlocavit»)[5] Men de knappe redegjørelsene etterlater seg spørsmål som ikke har latt seg fylle: Hvorfor ble Orestes utnevnt og hvorfor ble Ecdicius tilkalt til Italia?[2] Det er også uklart hvorfor Orestes’ besluttet å krone sin unge sønn som en liksom-keiser framfor å ta kronen i eget navn. Romulus’ posisjon var heller ikke konstitusjonell i og med at han ikke var blitt anerkjent av den østromerske keiseren i Konstantinopel hvor Nepos fortsatt var keiseren i vest.[6] Hoffet i Revanna var villig til å akseptere denne fiksjonen som holdt den vestromerske keisertittelen levende i ytterligere et år.[7] I 476 ramlet denne fiksjonen sammen. Orestes hadde lovt å betale sine germanske leiesoldater med land i Italia, men da deres leder, Odovakar, krevde en større andel gevinst og betaling, nektet Orestes. Romulus’ korte styre endte den 4. september 476 da Odovakar ledet de germanske foederati i Italia til opprør, angrep og erobret Ravenna. Orestes ble drept i kampen og Odovakar avsatte Romulus. Istedenfor å henrette ham, må Odovakar ha betraktet Romulus så ubetydelig at han sendte ham til forvaring i Campania. Deretter bare forsvinner han ut i historiens mørke.[7]
Selv om hans etterfølgere hadde blitt avsatt, kom Nepos aldri tilbake til Italia. Han fortsatte å styre fra Dalmatia som «vestromersk keiser», og han fikk fortsatt en del formell støtte fra Konstantinopel. Odovakar forsøkte å omgå Nepos, og benyttet det romerske senatet til ansøke den nylig gjeninnsatte keiser Zenon om tittelen patrisier, og han forsøkte å få avsluttet den adskilte linjen med vestromerske keisere. Zenon aksepterte å gi Odovakar posisjonen som patrisier, men krevde også at Odovakar anerkjente Nepos keiserlige status, og prege mynter i Nepos’ navn. I praktisk henseende styrte Odovakar som uavhengig konge av Italia, men formelt anerkjente og underla seg keiserdømmets overherredømme. Nepos holdt formelt tittelen som keiser, men utøvde ingen reell makt utenfor Dalmatia. I navnet fortsatte Vestromerriket å eksistere etter 476, men det var kun en juridisk formalitet og som et påheng av den keiserlige tradisjon.
Attentatet på Nepos
Den politiske løsningen varte omtrentlig fire år. En gang 479 begynte Nepos å sammensverge mot Odovakar i håp om å få direkte kontroll over Italia selv. En annen mulighet, i henhold til en bysantinsk kilde, er at Glycerius, som fortsatte som biskop i Salona, konspirerte for å få sin hevn og således oppholdt seg i nærheten.[8] Odovakar gjorde senere Glycerius til biskop av Milano. Hva som er sikkert er Odovakar oppfattet Nepos som en trussel, og ble bestemt på å bli kvitt ham.
Nepos, som fortsatt oppholdt seg i Dalmatia, ble myrdet av sine egne soldater i 480. Nepos’ død var kun så kortvarig nevnt kildene at de ikke kunne bli enig om en dato: 25. april, 9. mai eller 22. juni, og muligens 25. april den mest sannsynlige.[9] Han ble rapporert stukket til døde i sin villa i nærheten av Salona. Ettersom Diokletianus også hadde en bolig i området, er det mulig at det var den samme bygningen. Marcellinus Comes la skylden for «forræderiet på hans comes Viator og Ovida.» Om de samtidige kildene er troverdige, ble Nepos drept i 480 da han var i ferd med å forsøke å gjenvinne den vestlige tronen direkte og ikke kun i navnet. Om det er tilfelle kan det synes som om at hans maktbase i Dalmatia ikke ville det samme, og at han falt som offer for lokale intriger.[2]
Ovida tjenestegjorde som den neste herskeren av Dalmatia for noen måneder, men Odovakar benyttet drapet på Nepos som den unnskyldningen han trengte for å invadere Dalmatia.[8] Hæren til Ovida ble beseiret den 9. desember, og Odovakar la provinsen direkte under sitt eget kongerike.
Julius Nepos hadde beholdt tittelen som keiser helt til siste slutt, og kan således fortjene å bli karakterisert som den siste vestromerske keiser. «Men på den tiden da han døde hadde han blitt en uønsket anakronisme, en forlegenhet for Zenon, som ikke hadde råd til å støtte ham, og en hindring for Odovakar, som hadde planer om sin egen ekspansjon i Dalmatia.»[2]
Zenon valgte å ikke utpeke en ny vestromersk keiser. Zenon innså antagelig at det var ingen direkte romersk kontroll igjen over de landområdene som juridisk var underlagt det vestromerske hoffet. Han valgte isteden å oppheve den juridiske delingen av posisjonen som keiser, og erklærte seg selv som enekeiser av det utdelte Romerriket. Zenon ble den første romerske enehersker siden delingen mellom vest og øst etter Theodosius den store, 95 år tidligere, og keisertittelen ble aldri delt igjen.[10]
^Ensslin, Wilhelm (1935): «Julius Nepos», i: Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft, bind XVI, 2, s. 1505–1510.
^Williams, Stephen; Friell, Gerard (1998): The Rome That Did Not Fall the Phoenix in the East. Routledge. ISBN 0-203-98231-2, s. 187.
Litteratur
Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton.
Jones, Arnold Hugh Martin (1964): The Later Roman Empire 284–602. A Social, Economic and Administrative Survey. 3 Bd, Oxford: Blackwell, s. 244 f. (Nytrykk i to Bd, Baltimore 1986).
Martindale, John R. et al, red. (1980): Prosopography of the Later Roman Empire: Volume II A.D. 395–527, Cambridge University Press
