Statue av Jón Arason, i Munkaþverá på Island, skapt av Guðmundur Einarsson.Minnestein på stedet der biskop Jón Arason ble halshugget.
Jón Arason (født i 1484 i Gryta ved Eyjafjörður nord på Island, henrettet den 7. november 1550 i Skálholt) var en islandsk katolsk biskop og dikter, Han motarbeidet reformasjonen på Island og ble henrettet på grunn av at dette fikk ham til å gjøre motstand mot den danske kongemakten.
Liv og virke
Bakgrunn
Jón, som hadde fattige foreldre,ble født i Gryta, utdannet i benediktinernes abbedi Munkaþverá, og ble presteviet omlag året 1504, eller noe tidligere. Han ble lagt merke til av Gottskálk Nikulásson biskop av Hólar, og sendt på tro oppdrag til Norge.
Biskop
Da biskop Gottskálk døde i 1520, ble Jón Arason valgt til hans etterfølger til bispestolen Hólar, men han ble ikke bispeviet før i 1524. Den andre islandske biskopen, Ögmundur Pálsson av Skálholt, hadde motsatt seg Jón meget sterkt og til og med prøvd å arrestere ham i 1522, men Jón jlarte å flykte fra Island på et tysk skip. De to bikopene ble til slutt forlikte i 1525.
Han forble biskop i Hólar til sin død. Han motsatte seg med all kraft reformasjonen, særlig da den danske kirkeordningen (1538) ble sendt til Island.
Ögmundur ble deportert til Danmark av danske agenter i 1541, men Jón Arason fortsatte sin motstand.[2][3]
Resten av sitt liv viet han til en fortvilt kamp mot lutherdommen. Han for fram med stor voldsomhet og strenghet, skånet verken lekmenn eller prester og uppviste i hele sitt handling overmot og tyranni. Men dette hadde sin grunn i en virkelig trosiver og en inderlig hengivenhet til katolisismen og pavedømmet.
I forhold til sin samtid var Jón uvanlig opplyst; han innrettet omkring 1530 Islands første boktrykkeri. Breviarum Holense var Islands første trykte bok, men intet eksemplar av den er blitt bevart til ettertiden.[4]
Han var også en av sin tids fremste diktere. Foruten en mengde leilighetsvers skrev han flere religiøse dikt (blany andre Píslargrátur, Ljómur, Dáviðsdiktur og Krossvisur).
Det ble fremført klagemål over Jón til kong Christian III, og denne befalte i 1548 at han skulle reise til Danmark og forsvare sin sak; i annet fall skulle han erklæres fredløs. Det falt ikke Jón inn å adlyde befalingen. Tvert i mot; han sies også å ha søkt hjelp hos fremmede fyrster (keiser Karl V) og oppfordret dem til å erobre Island. Disse planer ble betraktet som landsforræderi, og det skulle felle ham.
Død, ettermæle
To år senere (1550) ble Jón under en reise på Vestlandet, der en av hans mektigste motstandere, bonden Daði Guðmundsson av Snóksdalu bodde. Der, i slaget ved Sauðafell, ble han tatt til fange sammen med sine to sønner, Ari og Björn. De ble ført til Skálholt, der han og sønnene ble hanshogget den 7. november.
Etter hans død ble Jon Arasons lik flyttet i triumf fra Skálholt til Hólar. Folket viste sin hengivenhet overfor ham ved å velge hans sønn Jón som hans etterfølger, selv om dette valg ikke ble bekreftet. Selv om katolisismen ikke lenger hadde en leder, fortsatte befolkningen med å hegne om deres fedrenes tro, og så på biskop Jón Arason som en nasjonalhelt og martyr. Interessant nok ble fem lutherske biskoper i Skálholt og tre i Hólar senere etterkommere av ham, og blant konvertitter ved en katolsk misjon i Island var det en kvinne som nedstammet fra Jon Arason.[5]
Inderlig tro, utholdenhet og karakterfasthet, livsmot og elskverdig gemyttlighet på den ene side, overmot, herskelyst og tyranni på den andre side, det er de egenskaper som på sin tid gjorde Jón til en heltefigur.
Hans liv og endelikt ble behandlet poetisk av Kristofer Janson i sørgespillet Jón Arason (på nynorsk).
