Kampen om Middelhavet er en betegnelse for de sjøslag og flåtekampanjer som ble utkjempet i Middelhavet under den andre verdenskrig, fra 10. juni 1940 til 2. mai 1945.

For det meste ble kampen utkjempet mellom den italienske marine (Regia Marina), støttet av andre aksemakter til sjøs og i luften, på den ene siden, og på den andre siden den britiske marine (Royal Navy), støttet av andre allierte sjøstyrker, som Australia, Nederland, Polen og Hellas. Amerikanske flåte- og luftstyrker ble med på den allierte siden i 1942.

Begge sider hadde tre overveiende målsetninger i denne kampen. Det første var å angripe forsyningslinjene til fienden; den andre var å holde egne forsyningslinjer åpne til sin egne hærer i Nord-Afrika; og det tredje var å ødelegge fiendens marine til å føre krig til havs.

Utenfor krigsskueplassen i Stillehavet hadde kampen om Middelhavet den største konvensjonelle krigføringen til havs under den andre verdenskrig. I særdeleshet slet de allierte styrkene med å skaffe forsyninger og beholde sin viktige fly- og flåtebase på Malta.

Middelhavet var et tradisjonelt et viktig fokusområde for den britiske flåten. Den italienske flåten var tallmessig overlegen, men britenes plan var å holde fast på deres tre strategiske baser: Gibraltar, Malta, og Suezkanalen. Ved å holde disse basene kunne den britiske flåten i Middelhavet holde åpen vitale forsyningsruter. Malta lå midtveis mellom Gibraltar og Suezkanalen og var vitalt viktig i systemet. Det ga nødvendig forsyningsstopp for allierte konvoier og en base for å angripe aksemaktenes forsyningsbaser.^[1]

Den italienske diktatoren Benito Mussolini anså kontrollen over Middelhavet som en nødvendig forutsetning for å ekspandere hans «nye Romerriket» til Nice, Korsika, Tunis og Balkan. Utbyggingen av den italiensk flåten ble akselerert i hans tid. Mussolini beskrev Middelhavet som Mare Nostrum («Vårt hav»).^[2]

Den italienske flåtens krigsskip hadde ry for å være godt designet. Små krigsskip oppfylte forventningene og var ansvarlige for mange dristige og vellykte aksjoner i Middelhavet.^[3] Med en del av de italienske krysserklassene var relativt utilstrekkelig pansret og alle de italienske krigsskipene manglet radar, skjønt denne mangelen ble delvis utjevnet ved at italienske krigsskip var utstyrt med gode avstandsmålere og avfyringssystemer for kamp i dagslys. Først om våren 1943, kun fem måneder før våpenstillstanden, ble tolv italienske krigsskip utstyrt med radar, det italienske systemet EC-3 ter Gufo. I tillegg, mens allierte sjøkommandanter hadde muligheten til å handle på eget initiativ, var de italienske sjøkommandantenes handlingsevne langt mer begrenset siden de ble tett og nøye styrt av den italienske overkommandoen (Supermarina).

Den italienske marinen manglet også en utbygd avdeling med luftstridskrefter. Hangarskipet «Aquila» ble aldri fullført og det meste av flystøtten i kampen om Middelhavet kom fra det landbaserte italienske flyvåpenet (Regia Aeronautica).^[2] En annet betydelig funksjonshemming for italienerne var mangelen på brenselstoff. Så tidlig som mars 1941 var den samlede mangelen på fyringsolje kritisk. Kull, bensin og olje var også vanskelig å finne lokalt. I løpet av den italienske krigsinnsatsen var 75 prosent av all brenselstoff som var tilgjengelig benyttet av destroyere og torpedobåter som utførte eskortetjeneste.^[4]

Det mest alvorlige problemet for aksemaktene i Nord-Afrika var den begrensede kapasiteten i havnene i Libya. Selv under de beste forhold begrenset det forsyningene. Tripoli var den største libyske havnen og det mest havnen kunne ta imot var fem store lasteskip eller fire troppetransporter. Tripoli hadde månedlig en mangel på lastekapasitet på 41 000 tonn. Tobruk ga kun ytterligere 16 000 tonn. Bardia, som lå nær den egyptiske grensen, og andre mindre havner, la til kun litt mer.^[5]

Generelt hadde aksjestyrkene i Nord-Afrika langt større behov enn kapasiteten til havnene som forsynte dem. Det har blitt beregnet at den gjennomsnittlige aksedivisjonen krevde 9 100 tonn forsyninger i måneden. Om italienerne gjorde en avgjørende feil angående logistikken i kampen om Middelhavet, var det at de ikke økte kapasiteten på havnen i Tripoli og andre libyske havner før krigen.^[5]

I januar 1937 begynte Frankrike et program for å modernisere og ekspandere sin militære flåte. Det førte raskt til at den franske flåten (Marine Nationale) ble den fjerde største i verden, men var likevel langt mindre enn den britiske.

I en avtale med det britiske admiralitetet var den sterkeste konsentrasjonen av franske krigsskip i Middelhavet. Her utgjorde den italienske flåten en trussel mot viktige franske sjøruter fra havnebyene i Frankrike og til Nord-Afrika, og til de britiske sjørutene mellom Gibraltar og Suezkanalen.^[6]

I 1940, etter at Frankrike falt og ble erobret av Nazi-Tyskland, ble den franske marine i Middelhavet flåtestyrkene til Vichy-regimet, den franske regjeringen (i motsetningen til den franske eksilregjeringen i London) som samarbeidet med de tyske okkupasjonsstyrkene.^[7] Denne flåten ble betraktet som en mulig alvorlig trussel mot den britiske flåten, og det ble viktig for britene å nøytralisere denne trusselen.

Som en begynnende fase av Operasjon Katapult ble det opprettet forhandlinger med den franske skvadronen i Alexandria. Det var mulig ettersom den franske og den britiske kommandanten, henholdsvis admiralene René-Emile Godfroy og Andrew Cunningham, allerede hadde et godt personlig forhold. Et britisk ultimatum på å plassere det meste av den franske flåten utenfor rekkevidde av Nazi-Tyskland ble avslått. Flåten var lokalisert ved Mers-el-Kébir i Algerie. Den 3. juli 1940 ble den i stor grad ødelagt ved bombeangrep fra den britiske «Styrke H» fra Gibraltar ved admiral James Somerville.^[8] Det franske Vichy-regimet brøt alle bånd med Storbritannia som et resultat av dette angrepet, og Vichy-Frankrikes flyvåpen (Armée de l'Air de Vichy) angrep de britiske installasjonene på Gibraltar som represalier.^[9]

I juni og juli 1941 en liten fransk flåtestyrke fra Vichy-regimet var involvert i «Operasjon Exporter» som var den britiske invasjonen av franske Syria og Libanon. Franske skip ble fordrevet fra elven Litani. Det er bevis på at britisk sensur begrenset rapportering om kampene grunnet at politikerne mente at kunnskapen om krigføring mot franske styrker kunne ha en negativ effekt på den offentlige mening i britiske land.^[10]

I 1942, som en del av okkupasjonen var Vichy-Frankrike under Operasjon Anton hadde Nazi-Tyskland planer om å erobre og overta den franske flåten ved Toulon. Det ble forhindret ved en besluttsom handling av franske kommandanter; det mest av flåten ble senket ved anker før tyskerne kunne få kontroll over dem. Det forhindret blant annet at tre slagskip, sju kryssere, 28 destroyere og 20 undervannsbåter å falle i hendene på aksemaktene.^[11]

Ubåt-kampanjen i Middelhavet varte omtrentlig fra 12. september 1941 og til mai 1944. Nazi-Tysklands marine (Kriegsmarine) hadde som målsetning å isolere de viktige britiske basene i Middelhavet: Gibraltar, Malta, og Suez-kanalen. Det vil bryte Storbritannias handelsrute til Midtøsten. Mer enn 60 ubåter ble sendt for ødelegge skipsfarten i havet, skjønt mange av dem ble angrepet i Gibraltarstredet, som var kontrollert av britene; ni båter ble senket i forsøket på å passere og ytterligere ti ble skadd. Det tyske flyvåpenet (Luftwaffe) spilte også en nøkkelrolle i kampen for Middelhavet, særlig i løpet av 1941. Nazi-Tysklands krigsstrategi vurderte imidlertid Middelhavet som en sekundær krigsskueplass.^[12]

• 28. juni, slaget ved Espero-konvoien. Italiensk konvoi angrepet, destroyeren «Espero» senket, to andre destroyere seilte ifra den britiske flåten og nådde fram til Benghazi. Konsekvensen ble at to britiske konvoier fra Malta ble forsinket grunnet sjøslaget.
• 9. juli, slaget ved Calabria. En trefning mellom de italienske og britiske flåtene som eskorterte hver sine konvoier. Uavgjort og ikke avgjørende resultat.
• 19. juli, slaget ved Kapp Spada. En trefning mellom kryssere, italienske «Bartolomeo Colleoni» ble senket av HMAS «Sydney».
• 12. oktober, slaget ved Kapp Passero. En destroyer og to italienske torpedobåter ble senket, krysseren HMS «Ajax» ble alvorlig skadet.

11. november, slaget ved Taranto. Et luftangrep på den italienske flåten i havn, tre slagskip ble senket på grunt vann, et av dem ble kampudyktig for resten av krigen. 27. november, slaget ved Kapp Spartivento, ikke avgjørende flåteaksjon.

• 6.–11. januar, Operasjon Excess. En britisk konvoi til Malta. Den italienske torpedobåten «Vega» ble senket, den britiske destroyeren HMS «Gallant» ble ødelagt etter å ha seilt på en mine.
• 26. mars, raidet på Soudabukten, Kreta. Den britiske krysseren HMS «York» ble senket av eksplosive fra motorbåter sendt ut fra italienske destroyere.
• 27.–29. mars, slaget ved Kapp Matapan. Flåteaksjon. Etter et ikke avgjørende strid i nærheten av den greske øya Gavdos sør for Kreta mistet den italienske marinen tre kryssere og to destroyere i løpet av natten.
• 16. april, slaget om Tarigo-konvoien. Italiensk konvoi angrepet og ødelagt. To italienske destroyere gikk ned sammen med britiske HMS «Mohawk».
• 20. mai–1. juni, slaget om Kreta. En rekke aksjoner for å støtte den britiske hæren på Kreta, ni britiske krigsskip senket av aksemaktenes luftangrep.
• Juli, Operasjon Substans, en britisk konvoi til Malta. Den britiske destroyeren HMS «Fearless» ble senket i luftangrep.
• September, Operasjon Hellebard, en britisk konvoi til Malta. Transportskipet «Imperial Star» ble senket av italiensk torpedo sluppet fra luftangrep.
• 8. november, slaget om Duisburg-konvoien. Aksemaktenes konvoi ødelagt, Den italiensk destroyeren «Fulmine» ble også senket.
• 13. desember, slaget ved Kapp Bon. En italiensk konvoi angrepet av allierte destroyere; de italienske lette krysserne «Alberico da Barbiano» og «Alberto da Giussano» ble torpedert og senket.
• 17. desember, første slag ved Sirte. Et ikke avgjørende sammenstøt mellom eskorterte flåter til to konvoier.
• 19. desember, raidet på Alexandria, bemannede torpedoer angrep den britiske flåten, to slagskip senket i havnen, men ble hevet og reparert flere måneder senere.

• 22. mars, det andre slaget ved Sirte, en britisk konvoi og eskorte ble angrep av den italiensk flåten, men greide å slippe unna med to destroyere hardt ødelagt; forsinkelsen førte imidlertid til alle de fire frakteskipene ble senket av påfølgende luftangrep.
• 15. juni, Operasjon Harpun, en britisk konvoi som fraktet forsyninger til Malta ble angrepet av italienske kryssere og luftstyrker, tre handelsskip, et stort tankskip og destroyerne HMS «Bedouin» og den polske ORP «Kujawiak» (etter å ha gått på en mine) ble senket. Tjueni fly fra aksemaktene ble skutt ned i løpet av slaget. Kun to frakteskip nådde fram til Malta, det ene av dem hardt skadet.
• 15. juni, Operasjon Vigorous, britisk konvoi hardt angrepet av luftstyrker, og ble til sist fordrevet av den italiensk flåten.
• 15. august, Operasjon Pidestall, britisk konvoi som fraktet forsyninger til Malta; ni handelsskip ble senket av aksemaktenes motortorpedobåter, luftstyrker og ubåter; men livsviktig forsyninger, inkludert olje, kom fram til målet.
• November, Operasjon Steinalder, britisk konvoi nådde fram til Malta uten hindringer.
• 2. desember, Slaget ved Skerki-kanalen, hvor en italiensk konvoi ble angrepet og ødelagt.
• 11. desember, raidet mot Alger, bemannede torpedoer angrep alliertes skipsfart, to dampskip ble senket.

• 16. april, slaget om Cigno-konvoien, et mislykket britisk angrep om natten ved to destroyere på en italiensk konvoi. Et av de italienske eskorteskipene, «Cigno», ble senket. Den britiske destroyeren HMS «Pakenham» ble hardt skadd og i løpet av slaget og den ble senere frivillig senket da det ble åpenbart at den ikke ville greide å komme seg tilbake til basen.
• 3. –4- mai, slaget om Campobasso-konvoien, et vellykket britisk angrep ved tre destroyere på den italienske lasteskipet «Campobasso» som fraktet forsyninger til Tunis og hadde med torpedobåten «Perseo» som ekskorte. Både «Perseo» og «Campobasso» ble senket uten britiske tap.
• 2. juni, slaget om Messina-konvoien, den britiske destroyeren HMS «Jervis» og det greske skipet «Vasilissa Olga» utførte et nattlig sveip langs den italienske Squillacebukta hvor de kom over en liten konvoi bestående av to skip som ble eskortert av torpedobåten «Castore». Støttet av Wellington-bombefly, som slapp fallskjermlys over målet, gikk de allierte enheten til angrep mot de italienske dampskipene «Vragnizza» og «Postumia». Destroyerne mistet konvoien av syne etter torpedobåten la røykteppe og gjengjeldte skytingen. «Castore» ble truffet og senket før daggry, men dets motangrep gjorde det mulig forlasteskipene å slippe unna. Vragnizza og Postumia, som begge ble skadet, nådde fram til Messina klokken 16:30.^[13][14]
• 17. juli, Operasjon Scylla, den italienske lette krysseren «Scipione Africano», utstyrt med radar, kom i kamp med fire britiske motortorpedobåter om natten mens den passerte Messinastredet. En motortorpedobåt ble senket og tre andre ble skadet.

• Blitzer, Wolf; Garibaldi, Luciano (2001): Century of War. Friedman/Fairfax Publishers. New York. ISBN 1-58663-342-2
• Barnett, Corelli (1991): Engage the Enemy More Closely: The Royal Navy in the Second World War.
• Bragadin, A. (1957): Italian Navy in World War II, 1. utg.,US Naval Institute, Annapolis, ISBN 087021327X
• Caravaggio, Angelo. N. (sommeren 2006): «The attack at Taranto: tactical success, operational failure» i: Naval War College Review, '59 (3)
• Mollo, Andrew (1981): The Armed Forces of World War II. New York: Crown. ISBN 0-517-54478-4.
• Morison, Samuel E. (1984): Operations in North African Wars 1942 - June 1943, Boston: Little Brown, om den amerikanske marine.
• O'Hara, Vincent P. (2009): Struggle for the Middle Sea: the Great Navies at War in the Mediterranean 1940 - 1945, London: Conway.
• O'Hara, Vincent P. (2004): The German Fleet at War, 1939-1945, Naval Institute Press.
• Paterson, Lawrence (2007): U-boats in the Mediterranean, 1941-1944, Naval Institute Press-
• Roskill, S.W. (1954): War at Sea 1939–1945, Volume 1: The Defensive, London: HMSO
• Roskill, S.W. (1956): War at Sea 1939–1945, Volume 2: The Period of Balance, London: HMSO
• Roskill, S.W. (1960): War at Sea 1939–1945, Volume 3: The Offensive, Part 1, London: HMSO
• Roskill, S.W. (1961): War at Sea 1939–1945, Volume 3: The Offensive, Part 2, London: HMSO
• Roskill, S.W. (1960): The White Ensign: British Navy at War, 1939–1945. Sammendrag de fire bindene over.
• Sadkovich, James (1994): The Italian Navy in World War II. Greenwood Press, Westport. ISBN 0-313-28797-X
• Simpson, Michael (2004): Life of Admiral of the Fleet Andrew Cunningham, Routledge.
• Tomblin, Barbara Brooks (2013): «The Naval War in the Mediterranean» i: A Companion to World War II, s. 222+
• Walker, Ian W. (2003): Iron Hulls, Iron Hearts: Mussolini's Elite Armoured Divisions in North Africa. Marlborough: Crowood. ISBN 978-1-86126-646-0.