Karst er en geologisk landskapsformasjon og topografi dannet gjennom oppløsning av løselig grunnfjell, vanligvis karbonatfjell som kalkstein eller dolomitt.[1] Det er preget av underjordiske dreneringssystemer med synkehull og huler.[2][3] Det er også dokumentert for mer værbestandige bergarter, som kvartsitt, gitt de rette forholdene.[4] Underjordisk drenering kan begrense overflatevann, med få eller ingen elver eller innsjøer. Men i områder der den oppløste berggrunnen er tildekket (kanskje av løselige steiner som har falt ned) eller begrenset av ett eller flere overlagrede ikke-oppløselige berglag, kan karakteristiske karsttrekk bare forekomme på underjordiske nivåer og kan mangle totalt over bakken.[5]
Studiet av paleokarst (begravd karst i den stratigrafiske søyler) er viktig i petroleumsgeologien ettersom så mye som 50 % av verdens hydrokarbonreserver ligger i karbonatbergart, og mye av dette finnes i porøse karstsystemer.[6]
Etymologi
Navnet karst stammer fra området Karst i Slovenia og Italia, hvor landskapsformen først ble «oppdaget» og forsket på.[1] Det norske ordet karst ble lånt fra tyske Karst på slutten av 1800-tallet, som kom inn i tysk langt tidligere.[7] Ordet karst er avledet fra slovenskKras, som kan være beslektet til ord i slavisk i betydningen «rød».[8]
Et karstområde har en karakteristisk form, typiske kjennetegn i terrenget kan være ødslighet, innsynkninger, forstyrrelser i dreneringssystemer, underjordiske dreneringssystemer og grotter. I hvilken grad vi kan kjenne igjen disse terrengformene varierer mye ut ifra hvilket område vi er i. Ofte vil en kunne se større sterkt oppsprukne snaufjellsarealer, med frodig vegetasjon i senkninger der grunnvannet har samlet seg. Mange karstområder har karakteristiske overflateformasjoner som cenoter og doliner (synkehull).
Burren-området i Irland er på om lag 70 km², hvorav det meste er snaut for vekster, siden regnvannet bare forsvinner ned gjennom utallige sprekker og hull. Grunnvannet er tilnærmet uegnet for både mennesker og dyr på grunn av mineralinnholdet – mens mange plantesorter nyter godt av vannet.
Kjemiske prosesser
Karstlandskap dannes i prosesser dominert av kjemisk oppløsning av bergartsdannende mineraler. Karstifisering foregår i en bestemt hastighet, som kan observeres, og dette gir oss mulighet til å beregne for eksempel når en grotte ble dannet. Ett av nøkkelbegrepene innenfor oppløsning av mineraler er likevekt eller metning. Et mineral vil løse seg raskt i begynnelsen av reaksjonen og dermed saktere og saktere inntil metning er oppnådd.
Hovedsakelig er det karbonsyre (H2CO3) dannet fra karbondioksid (CO2) i luften i kontakt med vann (H2O) som løser kalksteinen (CaCO3):
CO2 + H2O → H2CO3
CaCO3 + H2CO3 ⇄ Ca(HCO3)2
Sluttproduktet, kalsiumbikarbonat (Ca(HCO3)2), er fullstendig løselig i vann.
Mindre vanlig er oppløsning ved hjelp av svovelsyre (H2SO4). Da må svovelsyre først dannes gjennom oksidering av sulfider som pyritt (FeS2) eller hydrogensulfid (H2S):
H2S + 2O2 → H2SO4
Svovelsyre er løselig i vann,
H2SO4 + 2H2O → SO2− 4 + 2H3O+,
og vil løse opp kalsiumkarbonatstein og gi karbonsyre;
Vi kan dele opp karstområdet ut ifra hvilke prosesser de blir dannet ved.
Ekte karst
Dannes stort sett ved kjemisk korrosjon av karbonater eller ved fysisk oppløsning. De tre hovedtypene er holokarst, merokarst og fluviokarst, der holokarst er moden karst mens merokarst kan betegnes som "halvkarst".
I ekte karstområder har finnes en rekke synlige kjennetegn:
Denne formen for karstlandskaper kan minne om ekte karst, men den er dannet ved andre prosesser. Eksempler på pseudokarst kan være: Termokarst, brekarst, vulkanokarst (grotter dannet ved lavastrømmer), tektoniske grotter, abrasjonsgrotter og silikatkarst.
Drenering i karstlandskap
Ordet drenering betyr i denne sammenheng fjerning av grunnvann og når vi snakker om karst er det vanlig å definerer autogenetisk og allogenetisk drenering.
Autogenetisk: Hele nedslagsfeltet består av karstbergarter, skaper effektiv kontakt mellom vann og kalkstein.
Allogenetisk: Mottar vann fra ikke-karst områder. Sidebekker kan bringe vann inn fra omkringliggende bergarter, dette kan føre til at vannet har større oppløsningspotensial (mer aggressivt mhp. kalsiumkarbonat) enn ved autogenetisk drenering.
Forskjellen disse to begrepene illustrerer har stor betydning for hvor mye av karstlandskapet som oppløses.
^«What is Karst?» (PDF). Environmental Science Institute. The University of Texas at Austin. 16. mai 2006.
^ Jackson, Julia A., red. (1997): «Karst», Glossary of geology (F4. utg.). Alexandria, Virginia: American Geological Institute. ISBN 0922152349.
^Doerr, S.H. (18. mars 1999): "Karst-like landforms and hydrology in quartzites of the Venezuelan Guyana shield: Pseudokarst or "real" karst?". Zeitschrift für Geomorphologie. 43 (1): 1–17. Bibcode:1999ZGm....43....1D. doi:10.1127/zfg/43/1999/1.
^Billi, Andrea; De Filippis, Luigi; Poncia, Pier Paolo; et al. (Februar 2016): «Hidden sinkholes and karst cavities in the travertine plateau of a highly-populated geothermal seismic territory (Tivoli, central Italy)», Geomorphology. 255: 63–80. Bibcode:2016Geomo.255...63B. doi:10.1016/j.geomorph.2015.12.011.
^Ford, Derek (2007): «Jovan Cvijić and the founding of karst geomorphology», Environmental Geology. 51 (5): 675–684. doi:10.1007/s00254-006-0379-x. S2CID 129378021
^ Seebold, Elmar (1999): Kluge Etymologisches Wörterbuch der Deutschen Sprache, (23. utg.) Berlin: Walter de Gruyter, s. 429.