Den første kirken på plassen var en stolpekirke, hvis stolpehull ble avdekt av Håkon Christie under arkeologiske utgravninger under gulvet i steinkirken i 1960-årene.[1] Myntfunn gjort der daterer stolpekirken til midten eller andre halvdel av 1000-tallet.[2][3] Den første kirken hadde jordgravde trestolper i hjørnene, med steinmurer mellom. Det er bare funnet spor av noen få slike kirker i Norge.
Kirkestedet
Kirkestedet nevnes første gang i skriftlige kilder i to middelalderdiplomer, som begge ble utstedt i Oslo den 13. juni1298 (DN IV:26 og 27).[4][1] I et middelalderdiplom datert 4. oktober1309 tituleres presten i Kinsarvik som «rector ecclesie de Kinzarvik», mens prestene ved kirkene i Odda og Ulvik ble titulert «presbiter ecclesie de Ulfvik et presbiter ecclesie de Odda» (DN III:85).[5] Dette indikerer at Odda og Ulvik kirker var underordnet Kinsarvik.[6] Et annet middelalderdiplom, datert 18. januar1314, bekrefter at «sira Arne» var vicarius (leieprest) i Kinsarvik på den tiden (DN XXI:13).[7] Ifølge NRJ III:146 19–23[8] var Kinsarvik (Kynssylwigt) fylkeskirke (12-øreskirke) i 1329 og hadde flertallig presteskap.[6]
Det er imidlertid på det rene at det har stått ei stolpekirke på samme plassen, før nåværende kirkebygg ble reist og lenger før begivenhetene som nevnes i de skriftlige kildene. Denne kirken har av arkeologer blitt datert til siste halvdel av 1000-tallet. Sporene etter stolpekirken ligger innenfor murene av dagens kirke og ble oppdaget under arkeologiske utgravninger på stedet i 1960-årene. Håkon Christie avdekket 9 stolpehull etter kirkens nord-, sør- og vestvegger, men ingen som antydet et kor. Der hvor et eventuelt kor skulle stått var imidlertid grunnen forstyrret av yngre graver.[9][1] Minst fire graver som var eldre enn steinkirken ble avdekket i det nordvestre delen av skipet.[10] Skipet på stolpekirken var cirka 8 m langt og 5,8 m bredt. Orienteringen var lik steinkirkens.[10]
Under de arkeologiske undersøkelsene ved kirken ble i 1960 også gjort et myntfunn under kirkegulvet, som underbygger dateringen av stolpekirken. I alt var det 420 mynter. Myntene var fra ulike tidsperioder og steder, men noen av dem stammer fra norske konger som Olav Kyrre, Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte. 13 mynter (penninger) var preget under Harald Hardrådes regjeringstid i årene 1046–1066, men 8 av dem var kun fragmenter. Disse myntene var imidlertid viktige for dateringen av stolpekirken, siden de ble funnet i jord fra stolpehull i kirkens nordvegg. I alt var det 166 norske mynter. Det ble imidlertid også funnet mynter fra andre europeiske land, som Danmark (158), Sverige (23), Tyskland (21) samt flere (52) av ubestemmelig opprinnelse, men funnet indikerer at Kinsarvik var en viktig handelsplass i middelalderen.[2]
Kirkebygget
Skipet i steinkirken ble reist i såkalt normannisk-romansk stil, kanskje i løpet av årene 1150–1160. Ekroll & Stige (2000) daterer den til andre halvdel av 1100-tallet,[3] men presiserer at det finnes bygningsdetaljer som antyder at den kan være påbegynt alt noe før år 1150.[3] Hoff (2012) mener kirken ble reist rundt år 1200, men hun legger til perioden 1150–1250.[1]
Skipet måler 17 x 11,7 meter.[1] Murene i skipet er cirka 1,7 m tjukke, mens kormurene er cirka 1,25 m tjukke. Både murprøver og flere byggetekniske detaljer viser at koret må ha blitt reist senere enn skipet, kanskje i løpet av første halvdel av 1200-tallet.[10][3] Koret måler 8,1 x 7 meter.[1] Foran gavlveggen i vest står det et lite panelt våpenhus av treverk, som måler 2,8 x 4,1 meter.[1] Alle tre elementene har saltak. Sagnet forteller at kirken opprinnelig skal ha blitt reist av skotter,[1] men det er aldri ført bevis for noe sånt. Kirkemurene er utvendig hvitslemmet.
Kirken har en opprinnelig rundbuer hovedportal i vestre gavlvegg, samt opprinnelig rundbuet sør- or nordportal i skipet og sørportal i koret. Både portalene og de rundbuede vinduene er innfattet av hogd kleberstein. Også korbuen er rundbuet. Skipet har to vinduer i begge langveggene og et lite, høytsittende sirkulært vindu i østre del av sørveggen. Korets østvindu er spissbuet og nordvinduet ble satt inn i 1695 og er ikke opprinnelig.[10] I kirkemuren er det også flere hulrom og nisjer (repositorier) som ble brukt til gjemmested for kirkelige verdier. De kan opprinnelig ha vært helgennisjer. Repositorier finnes i de fleste middelalderkirker, men i Kinsarvik er det uvanlig mange.[10]
Under restaureringen i 1960–tallet ble det under den innvendige kalkpussen oppdaget flere malerstykker fra middelalderen. Maleriet på sørveggen viser en bisp, malt fra golv til tak. Nordveggen viser erkeengelen Mikael med «sjelevekten» sin. Under står stygge smådjevler som prøver å vippe vekta over på sin side med en båtshake. Mikael og sjelvekten var et vanlig motiv i dansk kalkmaleri i middelalderen. Motivet i Kinsarvik er imidlertid det eneste norske.
Kirken har to klokker, støpt ved Olsen Nauen Klokkestøperi i 2002. En stor og en litt mindre. Disse er montert i en klokkestol vest på loftet over skipet. Loftet har bare lydglugge på den vestre gavlveggen. Begge klokkene har innskriften «OLSEN NAUEN KLOKKESTØPERI TØNSBERG» i et skriftbånd på halsen. Det er også klart at kirken har hatt klokker siden tidlig på 1600-tallet, for i 1620 er det nevnt to brukelige klokker. Den største av disse ble sendt til Danmark for omstøpning i begynnelsen av 1630-årene. I inventarlista for 1661 nevnes det at den minste klokka sprukken og ikke kan brukes før den er omstøpt, noe den ble i 1689. Det nevnes dessuten ei klokke fra «1776», cirka 62 cm høy med krona og 50 cm uten. Den hadde følgende innskrift på halsen: «IESU CHRISTIANI GAUDENT ME FECIT RADE PAULUS GOTTLOB LEBRECT IN BERGEN ANNO 1776», samt følgende innskrift på korpus: «OMSTØBT VED EYEREN HERR IOACHIM CHRISTIAN VON GEELMUYDEN KONGEL. MAIESTETS GENERAL KRIGS COMMISARIUS IUR. UTR. ET PHIL. DOCTOR SAMT RAADMAND OG NOTARIUS PUBLICUS I BERGEN ANNO 1776». På 1800-tallet nevnes også ei enkel klokke av stål. Den skal ha vært cirka 57 cm høy med krona og 50 cm uten. Under en visitas der i 1819 nevnes det at kirken kun hadde ei klokke, men i 1823 blir det notert at den manglende minste klokka nå var på plass. Hoff (2012) mener dette kan være den nevnte stålklokka.[1]
Interiøret
Antemensalet (dekorert framside av alter) i Kinsarvik kirke er et av de mest verdifulle malerstykkene i nordeuropeisk middelalderkunst. Den er laget av 4 furubord 1,96m x 1,03m. Antemensalet viser frelseren på korset og korsfestingen. Over korset står det: «Iesus Nazarenus Rex Iuderu» (Jesus av Nasaret, Jødekongen). Rundt kanten står det: «NEC-DS-NEC-HONO-PRESES-QVM-CARNIS-YNACO-SET-DS-EST-HONO-PRESES-QVAN-SING-NAT-YMAGO» («Verken av Gud eller menneske er dette bildet, som du ser. Men det er et bilde både av Gud og menneske»). Maleren har vært dårlig i latin og gjort flere feil. Originalen står nå på Bergen Museum, men en kopi finnes i Kinsarvik kirke.
Døpefonten fra middelalderen (romansk, cirka 1225–1275[1])er av kleberstein, cirka 89 cm høy. Den har en firkantet fot med kort, tjukt skaft og ei rund skål. Skålen har en ytre diameter på cirka 70 cm og en indre på cirka 54 cm.[1] Under døpefonten er det et hull som vannet etter dåpen rant ut gjennom.[1]
Kirkemodellen som står i Kinsarvik kirke er av en korskirke med et høyt midttårn og flere småtårn. Et sagn forteller at det var skotter som bygde kirken og at de hadde med seg kirkemodellen. Dette skulle være n modell av en kirke i Skottland. Kirken ble ikke bygd fordi den var for dyr å bygge og at tårna ville bli ødelagt av vær og vind.
Modellen ble sannsynligvis brukt som gjemmested for en eller flere relikvier. Originalen befinner seg ved Bergen museum, men en kopi finnes også i kirken.
Rasprofetiet
Et gammelt profeti forteller at kirken skal rase sammen under ei gudstjeneste. Under gudstjenesten søndag 7. mai1865 så det ut til at profetiet skulle bli oppfylt. Rett etter at prost Irgens var ferdig med prekenen, begynte kirken å riste, sprekker i veggen utvidet seg og kalken drysset ned fra veggene. Folk fikk panikk og prøvde å komme seg ut. Mange ble skadd, men ingen alvorlig. Prost Irgens stod rolig hele tiden, og når alt hadde roet seg, holdt han en tale om at ingen kan slippe bort fra Guds vilje.
Kirkegården
Kirkegården er av middelaldersk opprinnelse og har leggplass som er inngjerdet bak et steingjerde av naturstein. Hovedporten inn til kirkegården ligger i vest. Den har to oppmurte stolper som bærer et saltak på tvers og smijernsport. På en stein over inngangen på porten står at denne er reist av sokneprest «Jørgen Brose oc flere Guds børn» i 1724. Det sies at kirkegården også på 1600-tallet hadde to porter av den vanlige typen med to stolper på hver side og et lite saltak på tvers. I 1642–1644 ble det laget to nye porter, som hver hadde fire stolper.[1]
Under Storeflaumen i desember 1743 ble en stor del av kirkegården vasket vekk av vannet, da elva Kinso gikk over sine bredder. Det sies at flere kister fløt ut på fjorden. Et sagn sier at kisten til Engel Simonson Ringøy, som døde i 1739, fløt i land i båtstøa hans på Ringøy. Kistene ble hentet inn igjen og lagt under gulvet i kirken. Det ble også gravet ut et nytt leie til elva.[1] Under gulvet i koret er det også en krypt, der sogneprest Løgit, kona og barna hans ligger. Det ligger også to navnløse kister der.
Litteratur
Christie, Håkon (1963). Kinsarvik kirke. I kommisjon hos Grøndahl.
^abSvarstad, Carsten (1963) Myntfunnet fra Kinsarvik kirke. I Fortidsminner XLVI. Kinsarvik Kirke, s. 69-72. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo.
^abFrode Iversen† & Jan Brendalsmo (2022) Den tidlige kirkeorganisasjonen i Bergen bispedømme. Collegium Medievale 2022. Novus forlag · eISSN 2387-6700.
^Christie, Håkon. "Rapport-Utgravningene i Kinsarvik kirke." (1961).
^abcdeChristie, Håkon (1963) Kinsarvik kirke og dens restaurering. I Fortidsminner XLVI. Kinsarvik Kirke, s. 3-68. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo.
Eksterne lenker
(no)«Kinsarvik kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
