Kjempehavørn (Haliaeetus pelagicus) er en kjempestor rovfugl i haukefamilien (Accipitridae) og én av fire arter i slekten havørner (Haliaeetus). Arten er også kjent som stellerhavørn, fordi den på engelsk er oppkalt etter den tyske naturforskeren Georg Steller. Kjempehavørn er endemisk for Øst-Asia og toppkonsument i sitt økosystem. Den regnes som verdens største ørn hva masse angår,[3] og den er nært beslektet med havørn (H. albicilla), som blant annet lever i Norge.
De enorme vingene hos kjempehavørnen er formet som bladet på ei padleåre
En fylogenetisk studie av Retnaningtyas, Hermadhiyanti & Listyorini (2017) viser at hvitbukhavørn (Icthyophaga leucogaster) trolig hører hjemme i gruppen med havørner (Haliaeetus), og videre at kjempehavørn er søsterarten til både havørn (H. albicilla) og hvithodehavørn (H. leucocephalus).[5]
Fylogenien for haukefamilien (Accipitridae) følger her Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017),[6] men denne inndelingen er kontroversiell. HBW Alive regner for eksempel åtte arter til gruppen havørner (Haliaeetus), deriblant hvitbukhavørn.[7] Taxonomy in Flux regner kun fire arter, og har valgt å legge de fire andre til gruppen med flodørner (Icthyophaga). Dette gjelder blant annet hvitbukhavørn, men også brunhavørn (I. sanfordi), flodørn (I. vocifer), og gasserflodørn (I. vociferoides).[6]
Kjempehavørn måler omkring 85–105 cm og er i snitt den største ørnen i verden, med en vekt på cirka 4,9–9 kg, avhengig av kjønn. Arten viser tydelig kjønnsdimorfisme, i det hunnen blir betydelig større enn hannen. Hun veier i snitt 6,8–9 kg og blir cirka 19 prosent større og inntil 79 prosent tyngre enn hannen. Han veier i snitt 4,9–6 kg. Vingespennet hos denne arten utgjør normalt cirka 195–245 cm, avhengig av kjønnet.[3] Uavhengige kilder hevder imidlertid at denne fuglen kan bli betydelig større enn snittet av arten. Palmer (1988) hevder vingespennet kan bli opp mot 274 cm,[8] mens Fischer (1959) hevder opp mot 280 cm.[9]
Fjærdrakten er mørk brun (nærmest sort) med karakteristiske hvite skuldre og en hvit kileformet stjert med 14 dynamiske halefjær[10] (det normale for havørner er 12 halefjær). Det gir arten stor manøvreringsevne i luften. De enorme vingene er formet som bladet på ei padleåre. Den har dessuten hvite tegninger i pannen, som av og til kan også kan strekke seg opp til krona, og hvite «bukser» på de undere ekstremitetene, som ender i enorme gule føtter med lange tær og kraftige dolkelignende sorte klør. Nebbet er blekgult, enormt og buet, med bred dypgul vokshud ved basen av culmen. Øynene er fremovervendte og har lysegul iris. Fjærdrakten er lik mellom kjønnene. Ungfuglene ligner de voksne, men har innslag av grått over hodet og brystet, spetter i det hvite på vingene, og sorte tupper på den skittenhvite stjerten.[3]
Det eksisterer kanskje også en fargevariant uten de hvite tegningene, bortsett fra den hvite stjerten, men den er bare registrert med absolutt sikkerhet i ett tilfelle, ved en dyrepark (Tierpark Berlin) i Berlin. Den ble først beskrevet i 1887 og gitt det vitenskapelige navnet H. p. niger.[11] Varianten hevdes å være fra det sørlige Ussuriland og Koreahalvøya, men typen har ikke blitt observert i det fri på mer enn 50 år. Den siste observasjonen er fra 1968.[11] Den lokale typen kan derfor være utdødd. Arten som sådan regnes derfor som monotypisk, fordi det er uklart om H. p. niger var en selvstendig underart eller ikke.[3]
Utbredelse og atferd
Kjempehavørn er endemisk for Øst-Asia og holder til i kystregionene vest i Beringhavet og rundt kysten av Okhotskhavet. Arten overvintrer sør til Ussuriland, Koreahalvøya og Japan (Hokkaido og N. Honshu). Den er utbredt i ei smal landstripe langs kysten, med såkalte terrasseklipper (opp mot 100 m høye), skogvokste daler, åpent vann og elveløp med rikelig tilgang på fisk, spesielt stillehavslaks (død eller levende). Fugler som overvintrer i Japan er imidlertid svært avhengige av torskefiskenalaskatorsk (Theragra chalcogramma) for å klare seg. Arten er vant med snø og is.[3]
Arten eter imidlertid også åtsler av seler, andefugler og måkefugler, og den er også observert når den jakter og dreper andre fugler. Det er dessuten kjent at den kan ta fjellrev, sobel og haredyr. I Japan er det kjent at arten trekker innover i landet og eter på åtsler etter hjortedyr.[3]
Kjempehavørn har stor flygeevne og den er en svært dyktig seiler, som vet å utnytte turbulensen til sin fordel. Når fuglene jakter vagler den seg som regel i et tre 5–30 m over vannflaten, eller den sitter å venter på en steinformasjon nær vannet. Den har som andre ørner ypperlig syn. Når den oppdager et bytte stuper arten ned med føttene først for å gripe byttet med klørne, som regel på grunt vann. Den kan også sirkle 6–7 m over vannflaten og utføre stupet derfra. Vinterrasjonene består av cirka 840 g med mat daglig, økende til opp mot 3 150 g i hekketiden om sommeren, hvorav cirka 820 g kan bli gitt til et enkelt avkom og 1 550 g til avkom i et rede som sådan.[3]
Hekkeatferd
Arten legger eggene i andre halvdel av april og i begynnelsen av mai, og hekketiden varer gjerne til ut i september, men det varierer noe i forhold til regionene og variasjonene i de årlige klimaforholdene. Hekkingen innledes gjerne med gjensidig flygeoppvisninger, der fuglene kan sirkle i høyder opp mot 2 km over bakken og drive med luftakrobatikk og forfølgelsesjakt på hverandre. Akrobatikken inneholder typisk raske stup, spiraler og hurtige unnamanøvreringer, gjerne ledsaget av høylydt vokalisering.[3]
De enorme redene bygges av kvist og kan måle opp mot 2,5 m i diameter og 4 m i dybde. Det plasseres i toppen av høyre trær eller på klippeavsatser, som oftest omkring 30 m over bakken og alltid nær vann. Hunnen legger 1–3 (typisk 2) egg. Inkubasjonstiden tar cirka 38–45 dager. Avkommet har hvit dun når det klekker. Den første ordentlige fjærdrakten opptrer etter cirka 70 dager, mens utviklingen til full fjærdrakt tar ytterligere cirka 2–3 måneder.[3]
Arten forlater gjerne hekkeområdene i oktober og returnerer i mars–april påfølgende år. Migrasjonen tar gjerne voksne fugler omkring 21–25 dager å fullføre, men ungfugler bruker typisk 31–61 dager.[3]
Populasjon og trusler
Ifølge BirdLife International teller den globale populasjonen cirka 4 600–5 100 individer, inkludert cirka 1 830–1 900 hekkende par. Dette er en nedgang fra omkring 7 500 individer på 1990-tallet. Majoriteten (1 200–1 500 par) hekker på Kamtsjatkahalvøya, mens det befinner seg cirka 1 100 fugler i Amurland og omkring 560 fugler på Sakhalin. Om vinteren overvintrer omkring 2 000 fugler på Hokkaido i Japan. I Magadan (Øst-Sibir) var hekkesuksessen for innlandspopulasjonen i nedgang i perioden 1991–2009, mens den langs kysten hadde en svak oppgang i den samme perioden.[3]
Inndelingen av haukefamilien følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017),[6] med unntak av underfamilien Aquilinae. Den følger den nye revisjonen til Lerner et al. (2017).[12] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][2] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle.
^abSyvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^abcdefghijklmnMeyburg, B.U., Kirwan, G.M. & Christie, D.A. (2016). Steller's Sea-eagle (Haliaeetus pelagicus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-03-23
^Retnaningtyas, R. W., Hermadhiyanti, W., & Listyorini, D. (2017). The Phylogenetic Study of the White-Bellied Sea Eagle [Haliaeetus leucogaster (Gmelin, 1788)] Based on DNA Barcoding Cytochrome-c Oxidase Subunit I (COI). KnE Life Sciences, 3(4), 208-212. doi:10.18502/kls.v3i4.706.
^Thiollay, J.M. (2018). Hawks, Eagles (Accipitridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52213 on 27 May 2018).
^Palmer, R. S. (Ed.). (1988). Handbook of North American Birds Volume VI: Diurnal Raptors (Part 1). Yale University Press. ISBN 978-0300040593
^Wink, M., Heidrich, P., & Fentzloff, C. (1996). A mtDNA phylogeny of sea eagles (genus Haliaeetus) based on nucleotide sequences of the cytochrome b-gene. Biochemical Systematics and Ecology, 24(7-8), 783-791. doi:10.1016/S0305-1978(96)00049-X
.jpg)
