Kontraktstjener

En kontraktstjener er en ufri arbeider under kontrakt som arbeider (for en spesifisert tid) for en annen person eller et selskap/korporasjon, ofte uten pengelønn, men i bytte for husly, mat, andre nødvendige artikler, utdannelse eller reise til et nytt land. Etter å ha arbeidet i den spesifiserte tiden (tradisjonelt syv år) var tjeneren så fri til dyrke land eller ta opp et eget yrke. Det engelske begrepet indentured servant kommer fra det middelalderske engelske «indenture of retainer», en kontrakt skrevet dobbelt på det samme arket, der kopiene ble separert ved å kutte langs en mønstret (tannformet, derav begret indenture, «dent» betyr tann) linje slik at tennene på de to delene senere kunne settes sammen for å bekrefte at det var ekte. Dette er lovgrunnlaget for lærlingesystemet hvor praktiske yrker ble lært.

Kontraktstjeneren er noen ganger feilaktig forvekslet med ufrivillig tjenerskap eller til og med slaveri.

I nordamerikansk historie betalte arbeidsgivere vanligvis for europeiske arbeideres transport over Atlanterhavet ved å betale tilbake skipseieren som hadde kontrakten over tjeneren, i bytte gikk tjenerne med på å arbeide et spesifisert antall år. Avtalen kunne også være i bytte mot profesjonell utdanning. Etter å ha vært kontraktstjeneren for en smed i flere år, kunne en forvente å arbeide som smed på egen hånd etter at perioden var over. I løpet av det 17. århundre kom de fleste hvite arbeiderne i Maryland og Virginia fra England på denne måten. Deres mestere var bundet til å gi dem mat, klær og husly. En kontraktstjeners arbeidsdel i foretaket var ofte ikke hardere enn samtidige lærlinger som på lignende vis var bundet av kontrakt og skyldte hardt, ulønnet arbeid mens en «tjente sin tid». På slutten av den bestemte tiden fikk kontraktstjeneren nye klær og løslatt.^[1] Det blir anslått at 2 av 5 kontaktstjenere i Chesapeake-kolonien døde før kontraktstiden deres var omme som følge av arbeidsforholdene og sykdom.^[1]

Kontraktstjenerne var en metode å øke antallet innbyggere/immigranter, særlig i de britiske koloniene. Straff-arbeid gav bare et begrenset antall personer og siden reisen over Atlanteren var farlig og mange ble alvorlig syke, noe som førte til dødsfall på hver eneste reise, var andre metoder å lokke bosettere nødvendig. Faktisk var kontraktsarbeiderne en så viktig gruppe og så tallrik at de ble nevnt i den amerikanske konstitusjonen:

«Representanter og direkte skatt skal fordeles blant de statene som kan inkluderes i denne unionen, ifølge deres respektive antall, som skal avgjøres ved å legge sammen hele antallet frie peroner, inkludert de som er bundet til tjeneste for et avtalt antall år, og ekskludert indianere som ikke er skattlagt, tre femtedeler av alle andre personer».

Systemet var fremdeles sterkt i 1780-årene og tok seg opp etter en nedgang under den amerikanske revolusjonen. Fernand Braudel (The Perspective of the World 1984, pp 405f) nevner en rapport fra 1783 om «den viktige handelen fra Irland» og den store profitt til en skipseier eller en kaptein som:

«kan takke emigrantene i Dublin eller andre irske havner for sin velstand. De som kan betale for reisen, vanligvis rundt 100 eller 80 (livres tournois), ankommer Amerika frie til å involvere seg i det som passer dem. De som ikke kan betale blir fraktet for skipseierens regning som for å få tilbake sine penger, reklamerer når han ankommer at han har importerte arbeidere, kunstnere og utenlandske tjenere og at han har avtalt med dem av sin egen lomme å leie deres tjenester for en periode som normalt var 3, 4 eller 5 år for menn og kvinner og 6 eller 7 år for barn.»

I moderne begreper fungerte skipseieren som en kontraktseier som leide ut sine arbeidere. Slike omstendigheter hadde innvirkning på behandlingen en kaptein gav sin verdifulle menneskelige last. Etter at kontraktstjenere ble forbudt, måtte reisen betales på forhånd og gav grunnlag for de umenneskelige forholdene av irske «kiste skip» i den andre halvdel av det 19. århundre.