Ridder av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden Ridder av Det gyldne skinns orden Navn inngravert på Triumfbuen Andreasordenen Æreslegionens stormester Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1842) Hosebåndsordenen Sankt Januarius-ordenen Elefantordenen Storkors av Den nederlandske løves orden (1842)[3] Storkors av Æreslegionen
I løpet av de første fasene av den franske revolusjonen var Ludvig positivt innstilt til omveltningene, og tjenestegjorde i den franske hæren i 1792–1793. Da faren gikk over på østerrikernes side i 1793 ble Ludvig Filip med, noe som førte til at han var i landflyktighet i tiden da Frankrike ble styrt av Napoléon Bonaparte. I løpet av denne perioden reiste Ludvig Filip innom Finnmark i 1795 og var ellers mye rundt i USA.
Etter at Napoleon ble fjernet fra makten i Frankrike, kunne Ludvig Filip vende hjem. I Frankrike markerte han seg som liberal og støttet ofte opposisjonen mot kong Ludvig XVIII og kong Karl X.
Etter at julirevolusjonen i 1830 tvang Karl X til å gå av, ignorerte Chambre des Députés Karls ønske angående sin etterfølger, og proklamerte heller Ludvig Filip som ny konge. Han tok imidlertid ikke den vanlige kongetittelen roi de France (konge av Frankrike), men heller roi des français (franskmennenes konge).
Ludvig Filip fikk kallenavnet «borgerkongen» og unngikk den vanlige pompen og prakten tidligere franske konger hadde omgitt seg med. Dette gjorde at han ble populær blant middelklassen. Etterhvert som Ludvig Filip gikk i mer konservativ retning mistet han imidlertid noe av denne støtten, og ble mindre populær.
I 1848 ble det nok en gang revolusjon i Frankrike. I den såkalte februarrevolusjonen måtte kongen gå av, og han forlot straks landet, klok av skade etter hva som hendte med Ludvig XVI og Marie Antoinette. Forkledd og under psevdonymet «Mr. Smith» snek han seg til England den 24. februar.
Nasjonalforsamlingen hadde i utgangspunktet tenkt å utnevne Ludvig Filips sønnesønn Ludvig Filip til ny konge, men på grunn av press fra demonstranter unngikk man dette og valgte heller å gjøre Frankrike til republikk. Denne republikken, kalt den annen franske republikk, varte bare i fire år frem til Napoleon III ble keiser i 1852.
Ludvig Filip ble boende i England frem til sin død i 1850. Han ble begravet sammen med sin ektefelle Marie Amalie i familiegravstedet Chapelle Royale de Dreux i Dreux i Frankrike.
Tiden i Norge
Hans tid i landflyktighet innebar i 1795 at han reiste inkognito innom Norge fordekt som Herr Müller. Med seg hadde han italieneren Greve Gustave de Montjoye (som kalte seg Herr Froberg), tjeneren Baudoin og islendingen Holm som tolk. De var innom Moss, Christiania, Gudbrandsdalen, Trondheim, Bodø, Alta, Nordkapp. De bodde en stund hos konsul Buck i Hammerfest og hos hans bror handelsmann Buck i Måsøy. Som takk sendte kongen en byste av seg selv, brakt med La Recherche-ekspedisjonen som han hadde utrustet 1838-40. Bysten var i over hundre år i Havøysund, der den ble delvis ødelagt under andre verdenskrig. Rester av denne bysten befinner seg i dag i Måsøy museum. Returen gikk via Muonio i Finland (der ham bodde lenge) og Stockholm.[5]
Den norske maleren Peder Balke fikk i 1846 audiens hos Kong Ludvig Filip som kjøpte Vue de Drontheim og Vue du Cap Nord, begge ble hengt opp i Louvre. Videre bestilte kongen tretti verk, men på grunn av revolusjonen var eks-kongen i 1849 ikke lenger interessert i at oppdraget skulle fullføres, og han døde ett år senere i 1850 i Claremont, Surrey i England (Storbritannia)[6]
Referanser
^Union List of Artist Names, ULAN 500236304, utgitt 24. september 2020, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
^RKDartists, RKD kunstner-ID 427832, rkd.nl, besøkt 7. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
_by_Winterhalter.jpg)
.svg)