Melcom Ranjith var den eldste i en søskenflokk på 14 barn av Don William og Mary Winifreeda.
Prest
Han studerte ved Urbanianauniversitetet og Det pavelige bibelinstitutt. Han ble viet til prest på Petersplassen i Roma 29. juni 1975 av pave Paul VI. Ved Bibelinstituttet studerte han under patrene Carlo Maria Martini, S.J. og Albert Vanhoye S.J., fremtidige kardinaler. Han drev også forskning ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han lærte seg etterhvert ti språk: Hebraisk, gresk, latin, italiensk, tysk, fransk, spansk, engelsk, singalesisk og tamil.
Han vendte tilbake fra Roma til Sri Lanka i 1978 og ble da utnevnt til assisterende sogneprest i Pamunugama. Han brakte elektrisitet og bygde hus i Kepungoda og Dungalapitiya og moderniserte disse fiskerlandsbyene kraftig og engasjerte seg for sosial rettferdighet og organiserte selvhjelpsprosjekter som kunne bidra til å bekjhempe fattigdommen. Han arbeidet deretter i sognene Payagala og Kalutara, og han ble også medlem av staben ved St. Thomas' College i Kotte. I 1983 ble fader Malcolm utnevnt til nasjonal direktør for De pavelige misjonsselskapene på Sri Lanka. Han gjenopplivet The Society of the Holy Childhood.
Biskop, erkebiskop
Den 17. juni 1991 ble han utnevnt til titulærbiskop av Cabarsussi og til hjelpebiskop i Colombo av pave Johannes Paul II. Han ble bispeviet den 31. august samme år av erkebiskopen av Colombo, Nicholas Marcus Fernando. I 1994, ledet Ranjith en kommisjon som avviste teologiske standpunkter fremført av den srilankiske teolog Tissa Balasuriya. Han fremholdt at pater Balasuruya blant annet satte spørsmålstegn ved arvesyndslæren og Jesu guddommelighet, og dessuten gikk inn for prestevielse av kvinner. Kardinal Ratzinger støttet Ranjiths konklusjoner.[2]
Pave Johannes Paul II utnevnte ham den 2. november 1995 til biskop av det nylig opprettede bispedømmet Ratnapura.
Ranjith ble 10. desember utnevnt til 2005 sekretær for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen.[3] Han beskrev en gang de liturgiske reformer som fulgte etter Andre Vatikankonsil som «a mixed bag of results». Han roste bruken av folkespråk, men kritiserte også at latinen var så å si helt oppgitt, og at «innflytelsen av alle slags nye ideer (novelties) som utspringer for Vestens sekulariserende og humanistiske teologiske og liturgiske tenkemåter» og kritiserte «banaliseringen og tilsløringen av liturgiens mystiske og hellige aspekter i mange deler av Kirken i pakt med den den såkalte Konzilsgeist (konsilets ånd).» Ranjith var imot mottakelsen av Den hellige kommunion stående og i hånden, og sa engang at han syntes det varr «på høy tid å gå bort fra den praksis som verken var foreslått i Sacrosanctum Concilium, eller av Kirkefedrene, men som bare var blitt akseprtert etter at de var blitt illegitimt introdusert i noen land».[4] Han støttet den tridentinske messe og sa en gang at biskoper som motsatte seg Summorum Pontificum tillot seg selv til å bli brukt som «djevelsens verktøy», og anklaget dem for ulydighet og til og med opprør mot paven.[5]
Hans utnevnelse til erkebiskop av Colombo fant sted den 15. juni 2009.[1] Den 7. oktober 2009 kom erkebiskop Ranjith med nye liturgiske retningslinjer for sitt erkebispedømme. Blant anbefalingene var at alle troende, også ordensmedlemmer, skulle motta den hellige kommunion ærbødig knelende og på tungen, og dessuten forordnet han at legfolk ikke skulle preke i messer.[6] I tillegg til dette fikk prestene forbud mot å introdusere elementer eller gester fra andre religioner inn i liturgien.
I april 2010 ble erkebiskop Ranjith valgt til president for Catholic Bishops Conference of Sri Lanka.
