Mikael VIII Palaiologos
Født		1224 Keiserriket Nikea
Død		11. des. 1282 Trakia
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Bysantinsk keiser (1261–1282)
Ektefelle		Theodora Doukaina Vatatzaina[1]
Partner(e)		Diplovatatzina
Far		Andronikos Palaiologos
Mor		Theodora Angelina Palaiologina
Søsken		Konstantinos Palaiologos Evlogiya Paleologina John Palaiologos Zacharia Paleologina Maria-Martha Palaiologina
Barn		9 oppføringer Manuel Palaiologos Andronikos II Konstantinos Palaiologos Irene Palaiologina Anna Palaiologina Eudokia Palaiologina Theodorus Palaiologos Euphrosyne Palaiologina (familierelasjon: utenomekteskapelige barn) Maria Palaiologina (familierelasjon: utenomekteskapelige barn)
Nasjonalitet		Østromerriket Keiserriket Nikea
Våpenskjold
Mikael VIII Palaiologos på Commons Se også liste over østromerske keisere

Mikael VIII Palaiologos (gresk: Μιχαὴλ Ηʹ Παλαιολόγος), født 1223, død 11. desember 1282, regjerte som bysantinsk keiser 1259 -1282. Michael VIII var grunnleggeren av palaiologiske dynasti som kom til å styre det bysantinske riket fram til Konstantinopels fall i 1453. Han gjenerobret Konstantinopel fra Det latinske riket i 1261 og førte Keiserriket Nikea tilbake til et bysantinsk imperium.

Mikael VIII Palaiologos var sønn av Andronikos Palaiologos som var øverstkommanderende for hæren i Nikea (megas domestikos), og hans kone Theodora Angelina Palaiologina, barnebarn av keiser Alexios III Angelos og Euphrosyne Doukaina Kamaterina. Ifølge den britiske historikeren Deno John Geanakoplos, kunne Mikael VIII’s opphav spores tilbake til alle tre keiserlige hus som styrte riket i århundrene før Det fjerde korstogs beleiring og okkupasjon av Konstantinopel i 1204^[2]. Moren hans synes ikke å ha spilt noe rolle i hans liv, han ble oppdratt av sin eldre søster Martha som var ti år eldre enn han selv^[3].

Mikael steg raskt i gradene og tjenestgjorde som guvernør i de trakiske byene Melnik og Sérres under kommando av sin far Andronikos. Høsten 1253 ble han av keiser Johannes III Vatatzes anklaget for konspirasjon mot tronen. Han ble nødt til å bevise sin uskyld ved jernbyrd, det vil si å bære glødende jern. Til dette svarte Mikael, ifølge historikeren Geneakoplos, med den sluhet som senere skulle prege hans keisertid, at hvis biskop Fokas, som tydeligvis støttet forslaget, kunne ta glødende jern fra alteret med sine egne hender og legge det i Mikaels, da ville sannheten komme fram^[4].

Selv om Mikael vant denne runden, og etterpå ble gift med keiserens barnebarn og utnevnt til megas konostaulos av de latinske leiesoldatene i forbindelse med keiserutnevnelsen i Keiserriket Nikea, var han fortsatt mistrodd. Etter Johannes Vatatzes’ død dro Mikael østover med noen få nære venner og tok tjeneste hos de muslimske seldsjukkene i Rum-sultanatet. Fra sent i 1256 til 1258 tjenestgjorde han som leder for de kristne leiesoldatene i hæren til sultan Kaykaus II. I 1258 ble han tilbakekalt til Nikea av keiser Teodoros II Dukas Laskaris. Etter at de hadde utvekslet løfter om lojalitet og garantier for sikkerhet gikk Mikael i tjeneste for keiseren^[5].

Noen dager etter at keiser Teodoros Laskaris døde i 1258 organiserte Mikael Palaiologos et kupp mot den innflytelsesrike byråkraten George Mouzalon og fratok ham formynderskapet over den åtte år gamle keiser Johannes IV Dukas Laskaris. Mikael tok tittelen megas dux og senere, i november 1258, despot. Den 1. januar 1259 ble han utropt til medkeiser^[6].

I 1259 beseiret Mikael VIII en allianse av Vilhelm II Villehardouin i Fyrstedømmet Akhaia og Mikael II Komnenos Dukas i Despotatet Epirus i et slag ved Pelagonia. Denne seieren var avgjørende for å sikre Nikea mot angrep fra vest og la grunnen for Mikael VIII’s erobring av Konstantinopel i 1261. For Mikael selv betydde det spranget fra å være tronraner til en betydelig bysantinsk lederskikkelse. Til tross for denne seieren kunne bare en erobring av Konstantinopel fjerne hele inntrykket av Mikael som en tronraner. I 1260 ledet Mikael personlig en mislykket beleiring av byen. Et rykte om latinske forsterkninger trang Mikael til å signere en ett års våpenhvile med den latinske keiser Balduin II av Courtenay i august^[7]. Mikael innså at han trengte en marineflåte til hjelp i beleiringen, og han inngikk en avtale med Adelsrepublikken Genova om samarbeid i mars 1261. Genovesiske marinestyrker vist seg likevel å være unødvendige da Mikaels general Alexios Strategopoulos klarte å innta Konstantinopel ved hjelp av forrædere den 25. juli 1261.

Nyheten om Konstantinopels erobring nådde først Mikaels søster Eulogia som vekket sin bror tidlig om morgenen. Han ble ikke overbevist før en budbringer fra Strategopoulos kom bærende på kronen og sverdet som keiser Baldwin hadde latt etter seg i flukten fra keiserpalasset^[8]. Mikael VIII marsjerte inn i byen den 15. august og lot seg krone sammen med sin nyfødte sønn Andronikos II. Med en gang han hadde kontroll satte han i gang med å avskaffe latinske skikker og gjenopprettet de bysantinske seremonier og institusjoner som hadde eksistert før Det fjerde korstog inntok byen i 1204. I hans tid økte folketallet fra ca. 35.000 da han tok makten til ca. 70.000 ved slutten av hans regjeringstid, og han gjenoppbygde skadde kirker, klostre og offentlige bygninger. Han var samtidig klar over muligheten for at latinerne i vest og spesielt italienerne ville slå tilbake og forsøke å gjenopprette det latinske styret i byen.

I desember 1261 ble den unge nikeiske keiser Johannes IV Laskaris blindet og forvist til et kloster slik at han ble uskikket til å være keiser. Mikael VIII fikk også raskt giftet bort hans tre søstre til to italienere og en bulgarsk adelsmann slik at deres etterkommere ikke skulle bli noen trussel for hans egne etterkommere til keisertronen. Mikael prøvde å holde dette hemmelig, men ryktet lekket etter hvert ut og patriarken i Konstatinopel, Arsenios Autoreianos, ekskommuniserte Mikael VIII. Denne bannlysningen ble opphevet seks år senere, i 1268, da Josef I av Konstatinopel ble utnevnt til ny patriark^[9].

Mikaels gjenerobring av Konstantinopel medførte både prestisjetap og tap av åndelig autoritet for pavedømmet og den katolske kirke. Grekerne hadde nå gjeninnført sin rett til å ha en ortodoks kirke skilt fra Roma slik det hadde vært fra det store skisma i 1054. De seks påfølgende pavene i Mikaels regjeringstid forsøkte alle å få «de frafalne» inn i den katolske folden igjen^[10].

Mikael gjorde framstøt for å alliere seg med kong Manfred av Sicilia og tilbød i 1262 å skille seg fra sin kone Teodora Dukaina Vatatzina og gifte seg med Manfreds søster Anna av Hohenstaufen. Planen gikk i vasken, ikke bare ble det kontant avvist av Anna selv, men hun søkte også støtte hos patriark Arsenios. Patriarken gikk i rette med keiseren og presset han til å oppgi planen. Mikael sendte deretter Anna tilbake til sin bror med store gaver. Dette bidro for øvrig til å få løslatt den bysantinske general Alexios Strategopoulos^[11].

På denne tiden kom også en annen utfordring. Seldsjukkenes sultan Kaykaus II var blitt avsatt etter en sammensvergelse ledet av storvisir Pervâne og kom til Mikael for å få hjelp. Mikael støttet imidlertid Pervâne i hans strid med mongolene. Han ønsket ikke å risikere stridigheter på imperiets østgrense samtidig som han måtte ha oppmerksomhet mot europeerne som var kastet ut fra Konstantinopel. På denne bakgrunn ble Kaykaus II brysom for Mikael, og han fikk ham fengslet. Kaukaus ble senere senere sluppet fri mot løsepenger fra mongolene i Russland, og han levde resten av sitt liv på Krim^[12].

En rekke militære nederlag fulgte. I 1263 sendte Mikael 15.000 soldater, inkludert 5.000 seldsjukkiske leiesoldater, til Morea i et forsøk på å erobre Fyrstedømmet Akhaia, men dette felttoget mislyktes. Senere samme år ble en flåtestyrke på 48 bysantinske og genovesiske skip beseiret av venetianerne etter at seldsjukkiske soldater deserterte fordi de ikke hadde fått betaling^[13]. Det neste nederlaget for Mikael kom våren 1265 da en hær av bulgarere og tatarer fra Den gylne horde under Nogaj Khan herjet Trakia og overfalt Mikael da han var på vei tilbake til Konstantinopel med bare noen få soldater. Mikael klarte med nød og neppe å unnslippe, og kom seg til Marmarahavet hvor han fikk skyss med to latinske skip til Konstantinopel^[14].

Mikaels krigslykke etter erobringen av Konstantinopel så ut til å ha snudd, og han prøvde i stedet å vinne fram gjennom diplomatisk arbeid. Han sendte tilbake en flåte på 60 galeier fra Genova som han hadde leid inn, og prøvde i stedet en diplomatisk tilnærming til Venezia. Han klarte å framforhandle en avtale med vilkår som lignet betingelsene i traktaten fra Nymfeum i 1214, men den venetianske doge Raniero Zeno ville ikke ratifisere avtalen^[15]. Mikael signerte også avtaler med den egyptiske sultan Baibars i Mamelukksultanatet og med den mongolske khan i Kiptsjakkhanatet^[16].

Slaget ved Benevento den 26. februar 1266 skapte en ny utfordrer for Mikael, da Karl I av Napoli (også kjent under navnene Karl av Anjou og Karl I av Sicilia) overvant Mikaels gamle allierte Manfred av Sicilia og sikret seg kontroll over Sicilia. Karl hadde store ambisjoner om å gjenopprette Det latinske rike og fikk i stand en traktat (traktaten av Viterbo) med de forviste latinske lederne Balduin II av Konstantinopel og Vilhelm II Villehardouin fra Morea. Traktaten var også støttet av pave Klemens IV ^[17].

Mikael møtte også en utfordring på grensen mot Asia. Selv om fredsavtalen mellom bysantinerne og seldsjukkene fortsatt sto ved lag, hadde turkmenske nomadestammer av Oghuz-tyrkere invadert bysantinsk territorium. Ettersom Mikael hadde blikket vendt mot den vestlige trussel, gjorde han i første omgang ingen mottiltak mot dette. I 1269 sendte han sin bror, «despot» Johannes Palaiologos, inn i den sørlige delen av det bysantinske Anatolia for å tvinge tyrkerne tilbake. Da denne styrken vedte tilbake, kom også tyrkerne tilbake og gjenopptok sine herjinger^[18].

Mikaels reaksjon på Viterbo-traktaten var å prøve å svekke pavens støtte til den. Så lenge paven mente at Karl I av Napoli førte en rettferdig og hellig krig kunne ikke Mikael vinne. Mikael prøvde å forhandle fram en løsning med en union mellom den ortodokse kirken og pavekirken, men uheldigvis for Mikael døde pave Klemens IV i november 1268 og dette satte en stopper for forhandlingene. For å prøve å stagge Karl I appellerte Mikael til Europas ledende hersker, kong Ludvig IX av Frankrike som var Karl I’s eldre bror. Ludvig var mer interessert i et korstog mot muslimene og å ta kontroll i Det hellige land, enn han var i å angripe ortodokse kristne, så han fikk overtalt Karl I til å delta i Det åttende korstog i 1270. Kong Ludvig IX døde den. 24. august 1270, og Karl I fikk kontroll over styrkene. Han framforhandlet en fredsavtale med Emiren av Tunis og seilte så flåten til Sicilia hvor han gjorde seg klar til å dra mot Bysants. På dette tidspunkt ble imidlertid Mikael reddet av en voldsom storm som ødela det meste av flåten. Angrepet ble derfor avblåst.

Etter et tre års interregnum der Karl I forsøkte å påvirke valget ble Gregor X valgt til ny pave. Mikael prøvde å snakke med ham om en union av kirkesamfunnene, men Gregor viste seg å være mindre imøtekommende enn Klemens IV hadde vært. Mikael forhandlet også med Konstantinopels egen patriark Josef I Galesiotes om viktigheten av å godta unionen og pavens krav, men han fikk ikke gehør. I løpet av vinteren 1274-1275 måtte Mikael avsette patriark Josef og erstatte ham med sin egen støttespiller Johannes XI Bekkos for å få et kirkelig samtykke til unionen^[19].

Bysantinske utsendinger deltok ved det Andre konsilet i Lyon den 24. juni 1274 og presenterte et forseglet brev fra keiseren og to andre brev fra hans sønn Andronikos og fra det bysantinske presteskapet. På konsilets fjerde sesjon møttes represenantene for de to kirkesamfunn formelt for første gang siden Det store skisma i 1054^[20].

Mikael VIII oppnådde et av sine mål ved denne representasjonen, for nå fikk han legitimitet både for sin besittelse av Konstantinopel, og også for sine krav på land som var okkupert av vestlige inntrengere. Hans motstander Karl I kunne nå ikke regne med støtte fra pave Gregor til et korstog mot Konstantinopel^[21]. Paven var også positiv til et korstog mot tyrkerne for å gjenoppbygge de gamle kristne byene i Anatolia, men da Gregor X døde i januar 1276 ble disse planene ikke satt i verk^[22].

Da nyheten om den bysantinske deltakelsen på konsilet ble kjent kom det til store protester i Konstantinopel. Motstanden mot unionen var stor spesielt blant munkene og blant «arsenittene», tilhengerne av den tidligere patriark Arsenios som ble avsatt 1265^[23]. En av lederne for anti-unionistene var Mikael VIII’s søster Eulogia som søkte tilflukt hos sin datter Maria som var gift med tsaren av Bulgaria. Sønnene til keiser Mikael II Komnenos Dukas i Despotatet Epirus stilte seg også på anti-unionistenes side og ga støtte til de som ville flykte fra Konstantinopel. Mikael VIII forsøkte først å vinne fram med overtalelser, men måtte snart ty til makt for å få bukt med motstanden. Flere ledende anti-unionister ble mishandlet og blindet, det ble innført dødsstraff for å lese eller være i besittelse av brosjyrer med innhold rettet mot keiseren^[24].

Den religiøse situasjonen ble etter hvert et problem for Mikael. Arsenios hadde bred støtte i provinsene i Anatolia, og Mikael måtte fjerne en rekke sympatiserende offiserer fra hæren, mens enkelte også deserterte over til tyrkerne^[25].

Den 1. mai 1277 sammenkalte herskeren i Thessalia, Johannes I Dukas Komnenos en synode i Neopatras (nåværende Ypáti) som bannlyste keiseren, patriarken og paven som kjettere^[26]. Som tilsvar til dette ble en synode sammenkalt i Hagia Sofia (i Konstantinopel) den 16. juli samme år hvor Nikeforos og Johannes ble bannlyst. Johannes sammenkalte deretter en ny synode i Neopatras i desember 1277 hvor et anti-unionistisk konsil av åtte biskoper, noen abbeder og et hundretalls munker igjen bannlyste keiseren, patriarken og paven^[27].

Mikael hadde noe mer suksess på slagmarken, selv om det også her gikk litt opp og ned. Han prøvde å dra fordel av et bondeopprør i Bulgaria, ledet av (den senere) tsar Ivaylo av Bulgaria, men han led nederlag i første omgang. Likevel fikk Mikael satt sin svigersønn Ivan Asen III av Bulgaria på den bulgarske tronen, men ble igjen drevet på flukt etter et slag ved Devina. Fram mot 1275 utkjempet han flere slag i Trakia og Thessalia med blandet resultat.

Til sist seiret han også over sin gamle fiende Karl av Anjou (Karl I av Sicilia). Karls general Hugh av Sully hadde med 8000 mann inntatt Butrinto og beleiret Berat i 1280-1281. En bysantinsk arme ledet av Mikael Tarchaneiotes ankom i mars 1281 og jaget beleirerne på flukt og tok generalen til fange. Denne seieren medførte at Karl måtte legge om sin strategi for å angripe Konstantinopel. Han innså at han ikke kunne angripe på land, men måtte forsøke et flåteangrep fra sjøen^[28].

Den 22. februar 1281 ble Martin IV valgt til ny pave, en franskmann som historikeren Deno J. Geanaklopos beskriver som «blindt underdanig» til Karl av Anjou^[30]. Karl hadde fortsatt ambisjoner om å erobre Konstantinopel, og fikk hjelp av pave Martin som den 18. oktober 1281 ekskommuniserte Mikael uten noe forvarsel eller konkret grunn. Han satte dermed enigheten fra konsilet i Lyon (1274) til side^[31].

Karl hadde langt større militære styrker enn Mikael, og han hadde alliert seg med en rekke andre makter. Han hadde slektskapsbånd til kongene av Frankrike og Ungarn, og allianse med serberne og bulgarerne samt herskerne i Despotiet Epirus, dissidenter i det bysantinske rike og med Venezia, datidens ledende sjømakt i Europa. Mikale på sin side søkte også allierte, men de var færre. Han hadde en viss støtte hos mamelukkenes sultan i Egypt og tatarene i Den gylne horde i Sør-Russland som «kunne holde et øye med bulgarerne»^[32]. Han sendte ambassadører til den tysk-romerske kong Rudolf I av Habsburg, men han var reservert. Peter III av Aragon var mer positivt innstilt, for han hadde sine egne grunner for å mislike Karl ettersom han mente at hans egen kone, Constance av Sicilia, var den rettmessige arving til Sicilia. Han betraktet dermed Karl I som en tronraner. Aragon var imidlertid veldig langt unna Mikael.

Før Karl rakk å gå til angrep på Konstantinopel kom det til et stort opprør på Sicilia – Den sicilianske vesper den 30. mars 1282. Karl sendte fire skip for å slå ned opprøret, men opprørerne klarte å ta kontroll over Messina. Karl sendte da resten av flåten som skulle angripe Mikael mot Sicilia i stedet og beleiret byen. Han klarte imidlertid ikke å ta byen tilbake. Peter av Aragon kunne slutte seg til opprørerne og gjenerobre Sicilia for sin kone^[33]. Pave Martin IV sendte igjen, den 18. november 1282, ut en bannbulle mot Mikael, Peter av Aragon, Johannes av Procida (som Peter hadde innsatt som kansler på Sicilia) og Mikaels utsending Benedetto Zaccaria. Mikaels rolle i opprøret er uklar, men han hadde vært i kontakt med opprørerne på forhånd^[34].

Mikael VIII var også involvert i opprør på Kreta mot venetianerne som hadde kontroll over øya, og han støttet opprørerne Georgios og Teodoros Hortatzoi^[35].

Mikael VIII døde i Pachomios i desember 1282, kort tid etter Karl I’s fall på Sicilia. Han grunnla det palaiologiske dynasti som hersket over det bysantinske riket i nesten to hundre år, lenger enn noe annet dynasti i romersk historie.

I 1253 giftet Mikael VIII Palaiologos seg med Theodora Dukaina Vatatzina, en niese av Johannes III Dukas Vatatzes, keiser i Keiserriket Nikea. Som foreldreløs i barndommen ble hun oppdratt av sin grandonkel Johannes III, som besørget hennes ekteskap med Mikael. Deres barn var:

• Manuel Palaiologos, født ca. 1255, død før 1259
• Irene Palaiologina, f. ca. 1256, død før 1328, som giftet seg med keiser Ivan Asen III av Bulgaria
• Andronikos II (1259-1332), som ble keiser etter sin far
• Anna Palaiologina, f. ca. 1260, død 1299 eller 1300, som giftet seg med Dimitri Dukas Komnenos Koutroules, tredje sønn av Mikael II Komnenos Dukas, hersker i Despotatet Epirus
• Konstantin Palaiologos, 1261-1306, som giftet seg med sin tremenning Eirene Raoulaina
• Theodora Palaiologina, som giftet seg med kong David VI av Georgia
• Eudokia Palaiologina, som giftet seg med keiser Johannes II av Trapezunt
• Theodore Palaiologos, født ca. 1263, død etter 1310

Med en elskerinne, angivelig ved navn Diplovatatzina, hadde Mikael VIII også to uekte døtre:

• Euphrosyne Palaiologina, som giftet seg med Nogai Khan av Den gylne horde
• Maria Palaiologina, som giftet seg med Abaqa Khan av Persia

• John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag AS, 1997
• Deno John Geanakoplos, Emperor Michael Palaeologus and the West, Harvard University Press, 1959
• Donald Nicol, The Last Centuries of Byzantium, 1261–1453, Cambridge University Press, 1993, ISBN 0-521-43991-4
• Alexander Kazhdan (red.), The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
• George Ostrogorsky, History of the Byzantine State. New Brunswick, N.J: Rutgers University Press, 1969.
• The New Cambridge Medieval History, Vol. V, Cambridge University Press, 1995. ISBN 0-521-36289-X, 9780521362894
• Peter Charanis, "The Jews in the Byzantine Empire under the First Palaeologi." Speculum, 22 (1947), 75–77.
• Jonathan Harris, Byzantium and the Crusades, Bloomsbury, 2nd ed., 2014, ISBN 978-1-78093-767-0
• Ian Heath, Byzantine Armies, AD 1118–1461, Osprey Publishing, 1995, ISBN 1-85532-347-8
• J-F Vannier, Les premiers Paléologues, Etudes prosopographiques, 1989

Østromersk keiser
Palaiologiske dynasti
Forgjenger: Johannes IV Dukas Laskaris	1259–1282	Etterfølger: Andronikos II
Østromerriket