Sparebank i en landsby Kambodsja (Foto: Brett Matthews, 2006)
Mikrofinans er en samlebetegnelse på finansielle tjenester tilbudt til fattige mennesker, særlig i utviklingsland, som ellers er stengt ute fra finansielle markeder. Tradisjonelt har mikrofinans vært begrenset til institusjoner som tar imot mikroinnskudd og gir mikrokreditt eller mikrolån, gjerne betegnet som mikrobanker, men fordi disse ordningene har vært så vellykkede har man også begynt forsøk med mikroforsikring.
Mikrofinans kan sies å snu tradisjonell bankvirksomhet på hodet: Mens vanlige banker typisk låner ut penger til rike menn, er det typisk fattige kvinner som får lån gjennom mikrofinans. Og mens vanlige banker forlanger sikkerhet for eksempel i fast eiendom, baserer mikrofinans seg på tillit. Lån i ordinære banker krever mye papirarbeid, mikrofinans er tilgjengelig også for analfabeter.
Kvinnene er oftest i flertall blant fattige befolkningsgrupper, men likevel blir kvinnene både sosialt og økonomisk undertrykt. Samtidig viser det seg at kvinnene forvalter inntektene på en bedre måte for familien som helhet, enn mennene. Derfor er de fleste mikrofinansprosjektene til blant annet Strømmestiftelsen og Misjonsalliansen rettet mot kvinner.
I Norge er det statseide Norfund det største mikrofinans-fondet. Sammen med Ferd, Storebrand, DNB og KLP har Norfund investert 600 millioner kroner i Det norske Mikrofinansinitiativet (NMI), et unikt offentlig-privat samarbeid for fattigdomsbekjempelse i utviklingsland.
I Kenya samarbeider Strømmestiftelsen med blant annet mikrofinansorganisasjonen Jamii Bora i Nairobi. Denne har etter hvert vokst ut over hele landet.Les mer om Strømmestiftelsens mange mikrofinansprosjekter her[1].
CARE Norge driver mikrofinansprosjekter i form av spare- og lånegrupper i en rekke afrikanske og asiatiske land. Målgruppen er fattige kvinner som ikke har tilgang til vanlige banktjenester.
