Morgengryets port sett fra Gamlebyen, kapellet Vår Frue av Morgengryets port i midten, bak glassvinduenePortens sørside
Morgengryets port (litauisk: Aušros Vartai, polsk: Ostra Brama, belarusisk: Вострая Брама) er en byport i Vilnius, hovedstaden i Litauen, og er et av de viktiigste religiøse, historiske og kulturelle anleggene i byen.
Den ble bygget mellom 1503 og 1522 som en del av Vilnius bymur, hovedstaden i Storfyrstedømmet Litauen. Porten er også kjent som Medininkai-porten, da den førte til landsbyen Medininkai sør for Vilnius samt Astra broma, avledet av det litauiske ordet astra, som betyr skarp.[1] Dette er den eneste av de opprinnelige ni byportene som fortsatt eksisterer, de andre ble revet av myndighetene på slutten av 1700-tallet.
På 1500-tallet var det vanlig å oppbevare religiøse relikvier i byens porter for at beskytte byen mod angrep og velsigne de reisende. Kapellet i Morgengryets Port inneholder et ikon av den hellige jomfru Maria. Det hevdes at ikonet har mirakuløse virkninger.[2] Gjennom århundrene har bildet vært et av Vilnius' symboler og mål for tilbedelse fra både katolske og ortodokse innbyggere. Tusenvis av Votivgaver pryder veggene og mange pilegrimer fra nabolandene kommer for at be foran ikonet. Det feires messer som holdes på både litauisk og polsk.
Etter andre verdenskrig ble dyrkelsen av Maria-ikonet Vår Frue av Morgengryets Port utbredt i litauiske og polske samfunn verden over og fortsetter i mange kirker innviet til jomfru Maria i Europa og Amerika. Den største kirke som er viet til Vår Frue av Morgengryets Port er Mariakirken i Gdańsk, Polen.
Ikonet er også viktig i utviklingen av dyrkingen av den guddommelige barmhjertigheten. Dette er stedet der bildeframstilling av den guddommelige barmhjertigheten for første gang ble feiret med barmhjertighetens fest .[3]
Den 4. september 1993 bad pave Johannes Paul II i kapellet ved Morgengryets Port. Kirkefestivalen for den hellige jomfru Maria, barmhjertighetens mor, avholdes i den tredje uke av november og har stor betydning for Vilnius erkebispedømme.
^(lt) Juozas Jurginis (1987): Aušros VartaiArkivert 9. november 2014 hos Wayback Machine. Pokalbiai su tikinčiuoju (2. utgave). Vilnius: Mintis. s. 3–37
