Nåde som kristen teologisk betegnelse kan bety Guds tilgivende kjærlighet.[1] og kjennes oftest igjen i Det Gamle testamente der de fant denne nåden ved bønn eller ydmykhet. Det kan også bety: Favør, Guds gunst og velvilje. I den betydningen er nåde noe du får fra Gud som er gratis, helt ufortjent. Johannes Evangelium 1,16. Romerbrevet 3,24 og 2,8. [2] Denne nåden blir gitt oss mennesker. 1. Korinterbrev 2,12; 15,10, Efeserbrevet 1,8.[2]Nåden gis oss uten egne gjerninger eller anstrengelser bare ved tro. Romerbrevet 4,4; 5,2 og 11,6 [2]
Forståelsen av ordet nåde slik det brukes i Bibelen har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. At en konge viste nåde betydde alltid at han personlig grep inn i en persons liv og ga ham noe direkte eller tilgav ham all skyld. Bibelen beskriver alltid nåde som Guds umiddelbare inngrep, hjelp og gave. Å stå i nåden er derfor å stå i et umiddelbart personlig forhold til Gud, hvor Gud er giver og opprettholder.[3]
Nåde er ikke det samme som miskunnhet eller barmhjertighet. Disse begrepene kan ofte bli sammenblandet. En måte man kan forklare denne forskjellen på er: Nåde er noe du får som du ikke fortjener. Romerbrevet 3,24. [2] Du får altså tilgang på alle Guds løfter ved troen 2. Korinterbrev 1,20.[2]Men miskunn/barmhjertighet er noe du ikke får som du fortjente. Syndens lønn er døden. Romerbrevet 6,23. [2] Du kanskje syndet og fortjente straff, men du fikk ikke straff, fordi Jesus Kristus tok straffen for alle menneskers synder da han døde på korset. Da fikk du Guds miskunn/barmhjertighet. Hebreerbrevet 4,16. [2]
1 Peter 4:10 [2]Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde.
Guds nåde er mangfoldig. Denne nåden frelser oss, leder oss i hverdagen, helliggjør oss, den istandsetter oss, hjelper og styrker oss. Guds nåde gir oss kraft til å arbeide, gir oss rikdom. Nåden gir oss en evig trøst og et rikt håp. Apostlenes Gjerninger 6,8 - 14,26 - 15,11. Romerbrevet 15,15, 1.Kor 3,10 og 15,10. 2. Korinterbrev 8,9, Efeserbrevet 3,2-3,8. 2. Tessalonikerbrev 2,16. [2]
Referanser
