4 Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. 5 Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. 6 Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. 7 Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. 8 For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, 9 én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, 10 og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. 11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.
Nådegaver og tjenester er hos Paulus knyttet til det kristne livet i Den Hellige Ånd og Kirken. Når man tar i mot troen på den Treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den Hellig Ånd) tar man i mot Guds nåde og Ånden, og man blir en del av kirken. Paulus' undervisning om nådegavene og tjenestene dreier seg om hvordan kirkens indre liv skal ordnes. Han vektlegger at det er den ene og samme Herre og Ånd som gir disse gavene selv om gavene er ulike. Et gjennomgående bilde hos Paulus er at kirken tilsammen utgjør Kristus og Kristi kropp i denne verden, og at hvert medlem er et lem på kroppen med hver sin funksjon og gave. Gavene som er gitt ved den ene og samme Ånd skal være til oppbyggelse, formaning og trøst. Oppbyggelse betyr oppbyggelse for den enkelte, men også at mennesker blir lagt til menigheten, at kirken vokser og at kirkens misjonsoppdrag blir fullført. Derfor formaner Paulus menigheten til ikke å bruke gaver som er til intern oppbyggelse som andre i menighetsfellsskapet ikke forstår (tungetale uten tydning).
I karismatikken har man ofte skilt mellom de overnaturlige og de naturlige nådegavene. De overnaturlige er slike som mennesker av egen evne ikke har forutsetning for å kunne gjøre, slik som tungetale, profeti og helbredelse. Disse er gjerne knyttet til en åndsdåp eller en konkret karismatisk erfaring hvor disse gavene blir gitt. De naturlige gavene er naturlige anlegg og talenter brukt i kirkens fellesskap. En annen måte å skille nådegaver på er mellom de permanente gavene i for eksempel Efeserbrevet og de mer spontane gavene i 1. korinterbrev og Romerbrevet. I Efeserbrevet 4,11 skilles det mellom gavene apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer som mer permantente gaver, nærmest embeter. Disse kalles de femfoldige gavene. Kirkerettshistorikeren Sohm Rudolph Sohm hevdet at enhver form for faste strukturer stod i motsetning til den rolle Ånden spilte i Paulus' ekklesiologi (lære om kirken).[4] De fastere gavene og tjenestene vi finner i efeserbrevet og de eldre pastoralbrevene er for Sohm altså mindre normative for kirken enn de yngre vi finner i korinterbrevet og romerbrevet. I embetsforståelse som er basert på pastoralbrevene legger man til grunn embetene: prest, diakon og biskop. I nyere tid har moderne menigheter knyttet til for eksempel naturlig menighetsutvikling og Christian Schwartz[5] metoder vektlagt de femfoldige gavene i efeserbrevet som et prinsipp for vekst i kirken.
Cessation og karismatikk
Enkelte mener at de overnaturlige nådegavene kun var virksomme apostlenes tid. Ifølge noen protestantiske konfesjoner var gaven til å tale i tunger og tyde tungetale kun virksomt i denne korte perioden av kirken, og ikke senere. Dette synet er kjent som cessationisme (ceased=opphøre).[6]
Andre grupper, inkludert pentekostale, og andre såkalte hellighets- konfesjoner, har det motsatte syn, og tror at de åndelige gavene fortsatt blir gitt ved Den Hellige Ånd. På kristne møter i pentekostale forsamlinger kommer disse gavene til uttrykk. De siste 50 år har også nådegavene kommet til uttrykk blant katolske karismatikere, østlig ortodokse, og innen de protestantiske kirkene (se karismatisk kristendom).
Nådegavelister
Paulus bruker ulike lister når han skriver om nådegavene. Listene er mer eller mindre overlappende i de ulike brevene. Og det er vanskelig å dra en skarp grense mellom flere av gavene.
