Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
Traktaten ble gjort ferdig den 29. august1842 på Yangtseelven ved Nanjing, ombord på det britiske krigsskipet Cornwallis av forhandlerne Qiying og Sir Henry Pottinger, og deretter undertegnet samme dag i tempelet på Løvehodehøyden like ved. Ti måneder etter ble det formelt billiget dronning Victoria og ratifisert av Daoguang-keiseren i Hongkong. Traktaten sikret britene en rekke rettigheter. Særlig profitabel for dem var retten til å drive handel med opium. Dette var en handel som medførte sosiale onder som sterkt skadet Keiserdømmet Kinas velferd og utvikling. Kineserne så seg tvunget til å gå med på avtalen, ettersom de ikke hadde militære muligheter til å motstå seierherrene fra opiumskrigen.
Opprinnelig innhold
Handelsliberalisering
En sentral bestemmelse i traktaten foreskrev at kineserne åpnet en rekke havner for fri britisk handel. Det gjaldt havnebyene Kanton, Xiamen (Amoy), Fuzhou, Ningbo og Shanghai (Art. 2). Helt spesifikt avviklet traktaten kantonsystemet, som hadde pålagt handelen over Kanton en rekke innskrenkelser:
De britiske handelsfolkene trengte ikke å holde seg innenfor egne handelsenklaver i byene. I traktathavnbyene fikk de uinnskrenket bosettingstillatelse over alt. Britene fikk også rett til å opprette konsulater i alle traktathavnene (Art. 2).
Britene var ikke lenger henvist til formidlere fra det såkalte cohonggildet elle hoffutnevnte handelsmyndigheter (hoppoer) i sin kontakt med kinesiske handelshus (Art. 5).
Den inntil da vanlige kinesiske monopolistisk-administrative prisfastleggelse til utlendingens ugunst bortfalt. Det eneste handelsinngrep var fra nå av moderat eksport-, import- og transittollavgifter for alle handelsfolk, uavhengig av deres nasjonalitet (Art. 10).
Hongkong
I artikkel 4 av Nanjingtraktaten ble England tilerkjent eiendomsrett til evig tid over Hongkongøya.
(De jure kunne således Folkerepublikken Kina i 1997 egentlig ikke ha forlangt tilbake mer enn de såkalte New Territories, som ble forpaktet for 99 år og først i 1898. Hongkongøya og Kowloon (avstått til britene i 1860) kunne imidlertid ikke ha klart seg alene.)
Pengebetalinger
Videre forpliktet Kina seg til å betale England i alt 21 millioner sølvdollar. Derav var
7 millioner ment som skadeserstatning fra mai 1839, da kommissaren Lin Zexu ødela 20 000 kister med britisk opium i Humen nær Kanton (Art. 4),
12 mill. var reparasjonsytelse for britenes militærutgifter under opiumskrigen (Art. 6), og
2 mill. var for å kunne innfri britisk gjeld overfor Cohong-handelsfolkene (Art. 5).
Betalingen skulle følge i fire rater frem til 1845. Dersom betalingsfristene ble oversittet utløste det forsinkelsesrenter på 5 % p.a. (Art. 7).
Som motytelse forpliktet de britiske stridskrefter seg til å trekke seg tilbake fra Nanjing og Keiserkanalen så snart første rate var innbetalt. Men det okkuperte Zhoushan ville ikke bli oppgitt før krigserstatningene var fullstendig betalt (Art. 12).
Annet
I Art. 8 og 9 forpliktet Qing-regjeringen seg til å løslate alle fengslede britiske borgere og til ubetinget amnesti for alle kinesiske borgere som hadde bodd blant, handlet med eller ytet tjenester overfor britene.
Art. 11 fastslo en ny språkbruk. Britene skulle ikke lenger henvende seg til kinesiske handelsfolk eller myndigheter med «bønneskriv». Man skulle benytte ord som «meddelse» og «erklæring».
Følger
Særlig etter at avtalen ble utvidet med Humentraktaten i 1843 ble Nanjingtraktaten startskuddet for en prosess som skulle innrømme fremmede makter større og større innflytelse og delkontroll i Kina, noe som uthulte kinesisk nasjonal suverenitet. Opiumsimporten svekket Kina ikke bare økonomisk, men også mange av borgernes liv og helse. Store deler av befolkningen ble passivisert og udugelig.