Diệm var født i Nguyễn-dynastiets hovedstad Huế hvor faren Ngô Đình Khả var mandarin hos keiser Thành Thái, hvor han steg i gradene og ble til slutt sjef for hoffet. Da keiser Thành Thái i 1907 ble avsatt av de franske kolonimaktene etter at han hadde protestert mot kolonistyret, trakk også Ngô Đình Khả seg fra sine stillinger og ble jordbruker. Diệm vokste deretter opp i landsbyen Phu Cam i det sentrale Vietnam.
Den unge Diệm arbeidet på farens risåkre mens han gikk på først en fransk skole, deretter på en privatskole som farens startet. Diệm vurderte som 15-årlig å bli prest, men fant klosterlivet for strengt og forlot klosteret etter noen måneder.
Han flyttet deretter til Hanoi for å gå ta høyere utdanning innen offentlig forvaltning. Det var mens han gikk på denne skolen i Hanoi han hadde sitt eneste romantiske forhold, med datteren til en lærer, men hun avviste ham for å gå i kloster. Han levde resten av sitt liv i sølibat.[6][7]
Tidlig karriere
Diệm avsluttet utdannelsen i 1921 som den beste på sitt kull, og gikk inn i offentlig tjeneste hvor han raskt steg i gradene. Allerede som 25-åring hadde av ansvaret for et området som inkludere 300 landsbyer. Han skal ha gjort seg positivt bemerket ved sin store arbeidsinnsats, men samtidige pådratt seg franskmennenes irritasjon over å stadig referere til vietnamesisk uavhengighet. Men det var også på denne tiden han møtte kommunistiske motstandsgrupper, og han engasjerte seg i bekjempelsen av disse. I 1929 sto han for arrestasjoner var kommunistiske agitatorer innen sine områder.
Da Bảo Đại i 1933 ble 20 år og kronet, overtok han formelt styret og sørget for at den franske kolonimakten utnevnte Diệm til innenriksminister, men han gikk av etter tre måneder da han ikke lyktes i å få franskmennene med på å innføre en vietnamesisk lovgivning. Han ble fratatt alle utmerkelser og truet med fengsling.[6][7]
I de neste 21 årene hadde ikke Diệm noen formell stilling, men bodde sammen med familien. Men under den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig, forsøkte han i 1942 å få japanerne til å erklære vietnamesisk uavhengighet, uten å lykkes. Han dannet en hemmelig politisk gruppe, men da den franske administrasjonen oppdaget dette i 1944, flyktet han til Saigon, forkledd som japansk offiser.
Etter at de japanske okkupasjonsstyrkene ble trukket ut i september 1945 etter krigens slutt, proklamerte Hồ Chí MinhDen demokratiske republikken Vietnam og Việt Minh innledet den militære kampen mot det franske kolonistyret. Diệm forsøkte å reise tilbake til Huế for å overtale Bảo Đại til å ikke slutte seg til Hồ, men ble arrestert av Việt Minh på veien og holdt på å omkomme i fangenskapet i en landsby i det vietnamesiske høylandet. Etter seks måneder ble han fraktet til Hanoi for å møte Hồ, men han nektet å slutte seg til Việt Minh, og beskyldte Hồ for drapet på hans bror Khoi som hadde blitt begravet levende av Việt Minh-kadre.[6][7]
Diệm tilbrakte den kommende perioden i å forsøke å etablere en anti-fransk politisk kraft som et alternativ til Viet Minh, men lyktes ikke i dette. Han ble etter hvert såpass forstyrrende for Hồ, at han beordret arrestasjon av Diệm. Men etter hvert som kampen mot franskmennene tok all VIet Minhs oppmerksomhet, slapp han unna langvarig fengsling. Men i 1950 mistet Viet Minh sin tålmodighet med ham, og dømte ham til døden in absentia. Franskmennene nektet å beskytte ham og han reiste i eksil i august samme år etter at Viet Minh hadde forsøkt å gjennomføre et attentat mot ham mens han besøkte broren i Mekongdeltaet.[6][7]
I eksil
Gjennom kontakter lyktes det Diệm å få støtte i USA.[8] Både utbruddet av Koreakrigen og den voksende mccarthyismen skapte et klima som gjorde det lettere for vietnamesiske anti-kommunister å få muligheter i USA. Diệm ble tatt imot av fungerende utenriksminister James E. Webb i utenriksdepartementet. Han reiste også rundt i Europa for å prøve å samle politisk støtte. I 1951 vendte han tilbake til USA hvor han fikk møte utenriksminister Dean Acheson.
De neste tre årene bodde han i Lakewood Township i Ocean County i New Jersey og i blant også i Ossining i Westchester County i New York og opprettholdt kontakten med politiske miljøer på høyresiden og akademiske miljøer.[9]
Bao Dai flyttet til Paris, men forble statsoverhode for Sør-Vietnam. Han utnevnte Diệm som sin statsminister. Året etter lyktes Diệm imidlertid ved en folkeavstemning å få Bao Dai fjernet. Bao Dai abdiserte på nytt og forble i sitt parisiske eksil.
I 50 år, fram til midten av 2000-tallet ble folkeavstemningen fortolket kun fra amerikanske perspektiver. Det trekkes ofte fram at folkeavstemningen ble mistenkt for grovt fusk – resultatet viste at hele 98 prosent ønsket seg Diệm. Historiker Jessica Chapman hevdet derimot at folkeavstemningen burde betraktes som en viktig kulturell og politisk hendelse for Sør-Vietnam[10]. Chapmans studie av valgkampens retorikk viste at Diem selv trodde på demokratisk styring. Han fremstilte seg som en kandidat for modernisering av Vietnam, i motsetning til Bao Dai som representerte det gamle umoderne[10].
Diem overtok selv kontrollen i Sør-Vietnam, og sikret seg samtidig amerikansk støtte. 26. oktober 1955 utropte han seg selv for president og dannet Republikken Vietnam (RVN). Fra 1955 til 1960 fikk RVN de jure-anerkjennelse fra 47 land, inkludert Sverige og Danmark[11]. Diem lyktes å konsolidere makten og etablerte et sterkt, sentralisert styre rundt seg selv, som slo hardt ned på all politisk motstand og opposisjon. Særlig slo han hardt ned på religiøse og etniske minoriteter, men også på buddhistiske grupper, noe som førte til at det var stor religiøs/politisk uro og opptøyer mot ham.
Styret var i tillegg preget av nepotisme, hvor hans mest betrodde medarbeider var broren Ngô Đình Nhu, som både var opiumsavhengig og en utilslørt beundret av Adolf Hitler. Han ledet Diệms politiske gruppering Can Lao og organiserte både deres måte å marsjere på og deres torturmetoder etter de nasjonalsosialistiske organisasjonene.[12] Videre hadde den yngre broren den administrative kontrollen over Huế-området, til tross for at ingen av disse brødrene hadde noen offisiell posisjon. Også Nhus hustru Madame Ngo Dinh Nhu spilte både en aktiv økonomisk og politisk rolle, blant annet fylte hun rollen som Sør-Vietnams førstedame for den ugifte Diệm, og hun og ektemannen bodde også i Presidentpalasset samen med Diệm.
Videre var styret preget av utstrakt korrupsjon, hvor familiemedlemmene beriket seg på brorens styre, og sto bak både smugling, opiumshandel og krydderhandel, og samlet store formuer i utenlandske banker.[13][14]
I tråd med Diệms religiøse idealer, kjørte han, særlig med støtte fra Madame Nhu, en hard politikk mot bordeller, opiumsbuler, forbød skilsmisse og abort. Han kjørte et vellykket væpnet oppgjør med Binh Xuyen i det såkalte slaget om Saigon i 1955. Han sørget også for en avvæpning av de private hærene til Cao Đài og Hòa Hảo som kontrollerte deler av Mekongdeltaet.
Diệm var en lidenskapelig anti-kommunist, og sto bak tortur og drap på virkelige og antatte kommunister i stor skala. Antall drepte skal ha komet opp i 50 000 og 70 000 arresterte.[15] Hans harde styre gjorde at motstanden mot ham økte, og særlig viste de kommunistiske gruppene seg å være mest effektive. Etter Genèveavtalen hadde fortsatt mellom 5 000 og 10 000 kadre blitt igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet.[16] Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør.[16] Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper.[16] Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».[16].
I 1960 var den politiske splittelsen mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen blitt til en politisk rivalisering, og dette gjorde kineserne mer innstilt på å støtte Hanois kamp i sør.[17] For den kinesiske lederen Mao Zedong ble militær assistanse til Nord-Vietnam en måte å vise fram sitt «anti-imperialistiske» arbeid, både på den innenrikspolitiske og den utenrikspolitiske scenen.[18] Rundt 40 000 kommunistiske soldater innfiltrete i sør i årene 1961 til 1963.[19] FNL økte raskt sin styrke og anslagsvis 300 000 ble innrullert i støttegrupper tidlig i 1962.[16] Forholdstallet mellom FNL-soldater og de sørvietnamesiske styrkene endret seg raskt fra forholdet 1 til 10, til forholdet 1 til 5 i løpet av et år.[20]
Statskupp og død
Den døde Diệm liggende bak i en APC under transport til generalstabens hovedkvarter
Diệms styre mistet stadig mer støtte, både på grunn av hans undertrykking av buddhistene og håndteringen av deres ikke-voldelige protester, som blant annet besto av selvantennelser, og ikke minst hans undertrykking av alle politiske grupper under påskudd av kampen mot kommunistene.
Dette medførte at det var flere aksjoner mot Diệm utover på 1960-tallet, og bare i 1963 var det flere konspirasjoner uavhengig av hverandre blant ulike grupper av offiserer, blant annet blir det anslått at seks grupperinger planla og fjerne Diệm i 1963,[21] og disse skal også ha inkludert ulike grupper av samfunnet, foruten offiserer, også sivile politikere, fagforeningsledere og studenter.[21]
Han mistet etter hvert også den amerikanske støtten, og etter ordre fra president John F. Kennedy, nektet den amerikanske ambassadøren Henry Cabot Lodge jr. å møte Diệm. Da USA fanget opp at det ble planlagt et statskupp mot Diệm, ga det amerikanske utenriksdepartementet ordre til Cabot Lodge om ikke å gjøre noe for å stoppe dette.[22]CIAs kontaktperson på ambassaden, Lucien Conein informerte kuppmakerne at USA ikke ville blande seg inn i dette.[23] Kuppmakerne besto av generaler fra Sør-Vietnams hær under ledelse av Dương Văn Minh.
Kuppet ble iverksatt 1. november 1963, og ble raskt gjennomført da Diệms støttespillere ble arrestert at de ikke var på vakt og hans eneste gjenværende militære støtte var vaktstyrken rundt presidentpalasset. Dette ble umiddelbart omringet, og Diệm med sitt følge fikk tilbud om eksil dersom de overga seg. Imidlertid flyktet Diệm og hans følge samme kveld gjennom en hemmelig underjordisk gang, men ble arrestert dagen etter i den kinesiske bydelen Cholon i Saigon. Diệm og broren Ngô Đình Nhu ble drept bak i et pansret personellkjøretøy av kaptein Nguyễn Văn Nhung mens de var på vei til den vietnamesiske generalstabens hovedkvarter.[22] Diệm ble gravlagt i en umerket grav på et gravsted rett ved boligen til den amerikanske ambassadøren.[24] Ifølge Chairman of the Joint Chiefs of Staff, general Maxwell D. Taylor var det ikke Kennedys hensikt at Diệm skulle bli drept, men bli satt i et trygt eksil, og Kennedy reagerte sterkt på nyheten om at Diệm var drept.[25]
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Ngo Dinh Diem, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ngo-Dinh-Diem, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abHrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 43681, oppført som Ngo Dinh Diem[Hentet fra Wikidata]
^Roglo, Roglo person ID p=diem;n=ngo+dinh, oppført som Diệm Ngô Đình[Hentet fra Wikidata]
^abGran Enciclopèdia Catalana, oppført som Ngo Dinh Diem, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0045929[Hentet fra Wikidata]
^Munzinger Personen, oppført som Ngo Dinh Diem, Munzinger IBA 00000006063, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcdKarnow, Stanley: Vietnam: A History, sidene 229-233. New York: Penguin Books 1997 ISBN 0670842184.
^abcdJacobs, Seth: Cold War Mandarin: Ngo Dinh Diem and the Origins of America's War in Vietnam, 1950–1963, sidene 18-25. Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield, 2006 ISBN 0-7425-4447-8.
^Merle Pribbenow (oversettelse). Victory in Vietnam: The Official History of the People's Army of Vietnam, s. xii. University Press of Kansas. 2002 ISBN 0-7006-1175-4
^abHammer, Ellen J.: A Death in November: America in Vietnam, 1963, side 250, New York City, New York: E. P. Dutton 1987 ISBN 0-525-24210-4.
^G. Herring, America's Longest War, 1996, side 116.
^Jones, Howard: Death of a Generation: how the assassinations of Diem and JFK prolonged the Vietnam War, side 425 New York City, 2003, New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-505286-2.
