Henriksens far var nordmannen Alf H. Henriksen (1881–1947) som arbeidet som trelasthandler og skipsmegler i Arkhangelsk-området. Hans mor, Fatima Karbakova, var russisk,[3] og hun døde da sønnen var tolv år. Nicolai var eldste barn i en søskenflokk på tolv. Familien bodde i, eller nær, Arkhangelsk by hele Henriksens barndom. I 1925, da han var 18 år, ble familien utvist av bolsjevikene og flyttet til Bergen. Henriksens far hadde vært velstående men bolsjevikene fratok ham all hans formue, og tilværelsen i Norge ble økonomisk vanskelig.[4][5] Henriksen arbeidet en tid som turistguide for laksefiskere i Loen, før hele familien flyttet til Bærum i 1929.
Henriksen giftet seg i 1931 med sykepleierske Julie Berg Gulbrandsen (1907–1990).[6] De bosatte seg på Høvik i Bærum, og fikk to barn.
Forfatter og oversetter
Henriksen skrev i 1930-årene en rekke artikler for norske tidsskrift og ukeblad. Han skrev om russisk historie, jakt, natur og hverdagsliv i det gamle Russland før revolusjonen.
Han debuterte som skjønnlitterær oversetter i 1936. Henriksen oversatte primært fra russisk til norsk.
Henriksen meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i oktober 1940. Hans bøker ble utstilt på kulturutstillingen Hirdkunst i Oslo i 1942. Han mottok Statens kunstnerstipend i 1942–1943.
I 1943 vervet han seg til Den norske legion, og kjempet på Østfronten.[7] I midten av mars 1945 ble han såret og havnet på lasarett. Ved krigens slutt ble han tatt til fange av amerikanske styrker. Han returnerte til Norge sommeren 1946, og ble for sitt landssvik idømt to års straffarbeid.
Han ble ekskludert av Den norske Forfatterforening 1. oktober 1945 på grunnlag av sitt landssvik. Han hadde vært medlem av foreningen siden 1935.[8] I mars 1952 søkte Henriksen sammen med fire andre ekskluderte medlemmer om gjenopptagelse i Forfatterforeningen, men Henriksens søknad ble avslått. Derimot fikk de fire andre tilbake sitt medlemskap uten debatt i foreningen.[9]
