Piccinnis far var musiker, moren søster av operakomponisten Gaetano Latilla.[8] Piccinni fikk opplæring av operakomponisten Leonardo Leo i årene 1742 til 1744, seinere av Francesco Durante ved Conservatorio di Sant' Onofrio i Napoli. At han fikk musikkutdanning i det hele kunne han takke biskopen av Bari for, da Piccinnis far vegret å lære ham opp i samme fag som han selv var utøver av.
Piccinnis første opera, Le Donne dispettose, ble uroppført i 1755, og i Roma i 1760 komponerte han sin ungdoms mesterverk, La Cecchina ossia la buona Figliuola, en opera buffa som fikk suksess i hele Europa. I 1756 giftet han seg med en elev, sangerinnen Sibilla Vincenza, som han deretter aldri mer tillot å opptre.
Piccinnistriden i Paris
Dronning Marie Antoinette inviterte Piccinni til Paris i 1766, og også her hadde han suksess med sine verk. Men etter at direktøren ved Pariseroperaen overtalte Piccinni og Christoph Willibald Gluck til å komponere hver sin opera til librettoen Iphigénie en Tauride, blusset buffoniststriden opp igjen og det parisiske publikum ble delt i de to fiendtlige leirene Piccinnister og Gluckister. Glucks Iphigénie en Tauride ble oppført 18. mai 1779 og ble berømmet fordi den med sin sanglige behandling av den franske teksten overvant de klassiske deklamasjonsreglene og reddet den franske operaen. Piccinnis mindre suksessfylte Iphigénie ble oppført 23. januar 1781. Motsetningene mellom de to sidene fortsatte selv etter at Gluck forlot i 1780 Paris ved at det brøt ut en rivalisering mellom Piccinni og Antonio Sacchini.
Etter den franske revolusjonen
I 1784 ble Piccinni professor ved den kongelige musikkskolen, en av instituttene som var grunnlaget da konservatoriet i Paris ble dannet i 1794. Da den franske revolusjon brøt ut i 1789, vendte Piccinni tilbake til Napoli hvor han til å begynne med ble tatt godt imot hos kong Ferdinand IV. Men etter at Piccinnis datter giftet seg med fransk demokrat, falt Piccinni i unåde, ble beskyldt for å være revolusjonær og satt i fengsel i fire år. De neste ni årene tilbrakte han i fattigslige forhold i Venezia, Napoli og Roma. I 1798 vendte han tilbake til Paris hvor han fikk en entusiastisk mottakelse. Likevel klarte han ikke å tjene penger, og døde to år senere. Det er satt opp en minnetavle på fødestedet hans i Bari, hvor også gaten «Via Piccinni» og byoperaen er kalt opp etter ham.
Piccinni var frimurer og medlem av logen Neuf Sœurs («ni søstre») i Paris.
Verk i utvalg
Den mest fullstendige verklisten ble publisert i Rivista musicale italiana, viii. 75. Piccinni skrev mer enn 80 operaer, men selv om hans senere verk viser påvirkning fra franske og tyske scener, hører han til den konvensjonelle italienske 1700-talls skolen. Av andre typer musikk skrev han kirkemusikk, blant annet oratorier.
La Cecchina, ossia La buona figliuola (1760, libretto av Carlo Goldoni, opera buffa)
L'Olimpiade (1761, omarbeidet versjon 1774, etter P. Metastasio, opera seria)
Catone in Utica (1770, etter P. Metastasio, opera seria). Oppført i Mannheim 2007
Iphigénie en Tauride (1781, opera seria)
Le donne vendicate (1763, libretto av Carlo Goldoni, opera buffa)
Verk for blåserorkester
1799 Hymne a l’hymen pour la célébration des mariages (Tekst: Ginguené)
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Niccolo Piccinni, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Niccolo-Piccinni, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcdArchivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3114, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
^Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 48117[Hentet fra Wikidata]
^abMusicalics, oppført som Nicoló Piccinni, Musicalics komponist-ID 81050[Hentet fra Wikidata]
Pierre Louis Ginguené: Notice sur la vie et les ouvrages de Nicolas Picinni. Paris, 1801.
Elisabeth Schmierer: Die Tragèdies lyriques Niccolò Piccinnis: Zur Synthese französischer und italienischer Oper im späten 18. Jahrhundert, Laaber-Verlag (1. opplag), 1999, ISBN 978-3-89007-497-9
