Nikolaj Krestinskij

Nikolaj Krestinskij
Født	13. okt. 1883; Mahiljow (guvernementet Mogiljov, Det russiske keiserdømmet)
Død	15. mars 1938 (54 år); Moskva
Beskjeftigelse	Diplomat, advokat, politiker, revolusjonær, jurist
Embete	Otvetstvennyj sekretar RKP(b) (1919–1921); medlem av den grunnlovgivende forsamling; ambassadør (1922–1930); Member of the Politburo of the CPSU Central Committee (1919–1921) ;
Utdannet ved	Statsuniversitetet i St. Petersburg
Parti	Sovjetunionens kommunistiske parti
Nasjonalitet	Det russiske keiserdømmet; Sovjetunionen
Gravlagt	Kommunarka rettersted
Medlem av	All-Union Society of Old Bolsheviks
	Signatur
	Nikolaj Krestinskij på Commons

Nikolaj Nikolajevitsj Krestinskij (russisk: Николай Николаевич Крестинский; født 13. oktober^jul./ 25. oktober 1883^greg. i Mogilev i Tsarrussland, nå del av Belarus, død 15. mars 1938 i Moskva) var en russisk bolsjekvikleder og senere sovjetisk politiker og diplomat.

Liv og virke

Bakgrunn

Krestinskij ble født i den belarusiske byen Mogilev.^[2]^[3] Ifølge den russiske arkivaren A.B. Roginsky var Nikolaj Krestinskij av etnisk russisk herkomst.^[2] Andre kilder mener han var av etnisk ukrainsk herkomst,^[3] mens Feliks Tsjujev forteller at Vjatsjeslav Molotov fremholdt at Krestinskijs familie hadde konvertert fra jødedommen til ortodoks kristen tro.^[4]

Politiker og diplomat

Krestinskij gikk inn i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet i 1903 og ble senere med i bolsjevikfraksjonen.

Etter februarrevolusjonen i 1917 viste han seg å være en kapabel administrator og ble etterhvert valgt inn i sentralkomiteen. Han var medlem av det første sovjetiske Orgburo den 16. januar 1919 og det første politbyrået da dette ble opprettet i mars 1919. Han ble fra november partiets «ansvarshavende sekretær» i et og et halvt år.

Krestinskij hadde en rekke sentrale oppdrag etter oktoberrevolusjonen. Han var 1918–1922 Sovjetrusslands finanskommissær.

Krestinskij støttet Trotskij-fraksjonen i partiet, og i 1921 mistet han derfor plassen i partiledelsen. Han ble deretter sendt til Tyskland som ambassadør. Denne stillingen var både viktig og følsom, på grunn av Sovjetrusslands viktige og delikate forhold til Tyskland den gang, men den var på langt nær så viktig som de verv han tidligere hadde innehatt.^{[trenger referanse]} Han var 1922-1930 ambassadør i Berlin og deretter vise folkekommissær for utenrikssaker. Krestinskij arbeidet som diplomat frem til 1937.

Selv om han i 1923 hadde distansert seg fra gruppen rundt Trotskij og i 1928 hadde skarpt tatt avstand fra partiopposisjonen, forble Stalin mistroisk overfor ham.^{[trenger referanse]}

Moskvaprosessene

I 1937 ble han arrestert under Stalins utrenskninger. Under moskvaprosessene, som var rene skueprosesser, ble Krestinskij dømt til døden 13. mars 1938 og deretter skutt to dager etter.

Under rettssaken nektet Krestinskij helt å være skyldig i anklagen, men ombestemte seg dagen etter.

Den 2. mars sa han til den presederende dommer, Vasilij Ulrikh:^{[trenger referanse]}

Jeg erkjenner ikke at jeg er skyldig. Jeg er ingen trotskist. Jeg var aldri medlem av «høyrefløyen eller den trotskistiske blokk», som jeg ikke visste eksisterte. Heller ikke har jeg begått en eneste av de forbrytelser jeg personlig anklages for; i særdeleshet er jeg uskyldig i å hatt noen relasjoner med de tyske hemmelige tjenester.

Dagen etter sa han imidlertid det følgende:^{[trenger referanse]}

I går, under innflytelse av en momentan falsk skamfølelse, utløst av atmosfæren på anklagebenken og det vonde inntrykk utløst av den offentlige lesning av anklagen, som ble forverret av min svake helse, kunne jeg ikke få meg selv til å si sannheten, jeg kunne ikke få meg selv til å erklære meg skyldig. Og i stedet for å si «Ja, jeg er skyldig», svarte jeg nesten mekanisk, «Nei, jeg er ikke skyldig».

Slike hendelser var sjeldne under skueprosessene sent på 1930-tallet.^{[trenger referanse]}

Krestinskij ble dødsdømt og siden henrettet 15. mars 1938.^[5]

Han ble delvis renvasket i løpet av Nikita Khrusjtsjovs avstaliniseringstiltak og frifunnet for alle beskyldninger under Mikhail Gorbatsjovs Perestrojka-reformer.^[6]

Referanser

^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Крестинский Николай Николаевич, besøkt 27. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Roginsky, A.B. (Ed.). "1938. March". 1998. The Communarka Memorial. Жертвы политического террора в СССР (Victims of Political Terror in the USSR). Memorial International Historical-Enlightenment, Human Rights and Humanitarian Society. 26 Feb. 2009. http://www.memo.ru/memory/communarka/Chapter5.htm
^ ^a ^b Rumyantzev, Vyacheslav. "Крестинский Николай Николаевич " ("Krestinsky Nikolai Nikolaevich"). ХРОНОС – Всемирная История в Интернете (HRONOS World History on the Internet). 26 Feb. 2009. http://www.hronos.km.ru/biograf/krestinski.html Arkivert 19. mars 2009 hos Wayback Machine. }
^ Chuev, Felix (ed), Molotov Remembers: Inside Kremlin Politics, 1993, Dee Ivan Inc
^ Minaev, Dmitri. 1938: Seventeen former Bolshevik officials from the Trial of the 21. http://www.executedtoday.com/tag/nikolai-krestinsky/
^ Robert Williams Davies, The Soviet History in the Gorbachev Revolution, (Indiana University Press, 1989), p. 146

Litteratur

Lev Trotskij: Stalin – Eine Biographie. Pawlak-Verlag und Kiepenheuer & Witsch
Spuler: Regenten und Regierungen der Welt. Minister-Ploetz Bd. 4, 1964
Merle Fainsod: Wie Russland regiert wird. Kiepenheuer & Witsch, 1965