Omveltning i militære anliggende

Omveltning i militære anliggende (engelsk: Revolution in Military Affairs, RMA) er et begrep innenfor militærteorien. Begrepet brukes både som en forklaringshypotese for hvordan man forventet at krigføring ville utvikle seg på 1990-tallet^[1], og i en mer generell betydning som “bruken av ny teknologi innen militære systemer, kombinert med innovative operasjonskonsepter og organisatorisk tilpasning som endrer karakteren og utførelsen av militære operasjoner”^[2].  

RMA som begrep er omdiskutert, og det er uenighet både om hva en RMA er, hvordan den oppstår, og om RMA finnes i det hele tatt^[3].  Er det først og fremst teknologien som er driveren bak eller er det måten teknologien blir brukt som gjør at noe blir en RMA^[4].

Michael Raska har presentert en kronologisk beskrivelse av bruken av RMA som begrep, gjennom seks steg eller “bølger”^[3][5].  

Sovjetiske militærtenkere var de første til å teoretisere rundt en fremvoksende militær-teknisk omveltning, tidlig på 1980-tallet. Tankene var sentrert rundt to fokusområder: naturvitenskapens betydning for fremtidens militære operasjoner; og reaksjoner på vestens innovasjon innen teknologi og doktrine, spesielt USAs Air Land Battle doctrine, og NATOs Follow-on Forces Attack-doctrine.  

På 1980-tallet ble sovjeternes omtale av en militær-teknisk omveltning sett på som marxistisk propaganda av vestens analytikere, men på starten 1990-tallet begynte Office of Net Assessment å anerkjenne betydningen av teorien. Vestlige teoretikere gikk imidlertid lengre enn å se på naturvitenskapens betydning for militære operasjoner, og foreslo ytterligere tre drivere for å skape militær endring: utvikling av militære systemer, operasjonell og organisatorisk innovasjon.  

Fra midten av 1990-tallet ble RMA et populært begrep i amerikansk forsvarsdebatt. I denne perioden dreide begrepsbruken mot hvordan teknologi kunne bidra til økt militær effekt til lavere kostnad.  

På tidlig 2000-tall tok RMA-debatten og bruken av begrepet igjen en ny vending. Fra å være fokusert på teknologi og interne endringer, så RMA-teoretikerne nå utover, og fokuserte på hvordan eksterne trusler utgjorde en driver for militær endring. I denne perioden ble også konsepter som nettverksbasert forsvar (Network Centric Warfare, NCW) og Effect Based Operations (EBO) knyttet til RMA-begrepet.

Mot slutten av 2000-tallet vokste det frem det som kan ses på som en motreaksjon mot teknologioptimismen fra de tidligere RMA-bølgene. Konseptene NCW og EBO hadde ikke levert i tråd med forventningene, og debatten rundt militær endring og utvikling dreide mere mot hva som var gjennomførbart, kostnadseffektivt og ønskelig.

Siden 2010 har RMA-debatten skutt fart også utenfor USA. Kommersiell teknologi, spesielt innen autonomi og AI, blir stadig viktigere i militær bruk, noe som gjør at også mindre land har mulighet til å hevde seg innenfor nisjer av militærteknologien. Kinas militære ambisjoner har også vært et viktig tema for debatten i denne perioden.

I de fleste RMAene som blir nevnt er det en eller flere teknologiske innovasjoner som ligger bak, bruken av disse teknologiene er ofte i første omgang tiltenkt en annen bruk.  Flyet, jetmotor, helikopter, PC eller atombombe. Disse innovasjonene oppsto ikke på bakgrunn av doktrinelle krav fra Forsvaret. Det som isteden har blitt gjort, er å finne innovasjoner som har potensiale til militære formål og videreutvikle disse^[6]. Etter man begynte å bruke militære tenketanker, kan dette ha endret hvor innovasjon finner sted.  

Militær innovasjon blir ofte sett på som innovasjon innen måten man fører krigføring, dette kan være både teknologiske innovasjoner, måten man bruker en allerede eksisterende teknologi eller en ny måte å gjennomføre krig, som ny strategi eller taktikk. For at man skal få en RMA vil dette ofte inkludere både nye teknologi, måtene man bruker denne teknologien på og hvordan man implementerer dette i organisasjonen som en ny taktikk eller strategi^[7].

Doktrine stammer fra det franske ordet doktrina. Doktriner gir en overordnet føring for hvordan noe skal gjøres. Doktriner er som regel ikke absolutte, men gir anbefalinger. For at RMAen skal få fotfeste i organisasjonen og man skal utnytte denne fordelene likt gjennom Forsvaret og slik oppnå best mulig effekt vil nye strategier og bruk av teknologi gjerne komme ovenfra gjennom doktriner. Dette oppstår gjerne etter at konseptet har blitt utprøvd på et lavere nivå, før man adopterer det som en doktrine etter man har bevist effekten av RMAen.

Diffusjon eller spredning av ide. For at noe skal kunne kalles en RMA er man avhengig av at ideen, konseptet eller teknologien spres i organisasjonen. Det vil si at det er ikke er tilstrekkelig at kun en avdeling drar nytte av konseptet. Måten man gjennomfører krigen på må endres fundamentalt.  

Eksempler på teknologier som omtales som (å ha ført til) RMA:

• Oppfinnelsen av kruttet
• Maxim maskingevær
• Tysklands bruk av panservogn til gjennomføring av Blitzkrig under 2.verdenskrig. Dette var noe som hang sammen med utviklingen kommunikasjonssystem, fremdriftssystem og nye doktriner
• Atomvåpen
• USAs seier i Gulfkrigen 1990. Nettverksbasert forsvar, overlegne informasjonssystemer kombinert med mer presise våpen.

Det er pågående diskusjoner om den teknologiske utviklingen vi ser i dag med fremvoksende teknologi er starten på nye RMAer.

Unmanned Arial Vehicle (UAV) blir trukket frem som en mulig kandidat for RMA. Det er tre grunner til at det diskuteres om UAV kan oppfylle rollen til en RMA^[8].

De er så små at de kan er vanskeligere å oppdage for luftvern, samt at de kan bevege seg på lavere høyder og de flyr saktere.

UAVer sees på som relativt billige, de kan således kjøpes av flere nasjoner som ikke har råd til luftforsvar i dag, samt at det er mulig å utnytte dronene på nye måter, da kosteffektivt kan ta ut større systemer uten den høye kostnaden ved å miste en UAV.

Den siste er at UAVer ubemannede og det kan da tenkes at terskelen for å bruke de er lavere. Man kan delta i proxykriger eller unngå nærkamp der dette er ønskelig. Dette kan være en løsning som er mer politisk spiselig å derfor senke terskelen for bruk av UAVer

Kritikere til denne RMAen argumenterer for at man er avhengig av andre systemer i tillegg til UAVer og et stort støtteapparat. Dette gjør at stater som ikke har en stor økonomi, ressurser og systemer i dag ikke vil ha kapasitet til å utnytte UAVer på en effektiv måte. Det argumenteres også for at moderne luftvern klarer å skyte ned droner og at det derfor ikke har den effekten som tilhengerne av RMA ser for seg. Disse tingene samlet vil gjøre at stater som allerede er ledende militærmakten vil fortsette å være overlegne.

Fra tidlig på 2010-tallet har man sett en utvikling i det som blir omtalt som Artificial Intelligence (AI). Denne teknologien bygger på selvlærende algoritmer og nevrale nettverk. Teknologien er spådd å kunne føre til et disruptivt skifte i militær-teknologi. Driverene bak denne mulige revolusjonen i dag er USA, Kina og Russland grunnet økende konkurranse for å få et strategisk overtak politisk, økonomisk og militær-teknologisk^[5].

AI er ikke alene nødvendigvis nok til å konstituere en RMA, men i kombinasjonen med teknologi som er på fremmarsj. AI kan da gi en styrkemultiplikator, eller være en katalysator  for å iverksette et disruptivt skifte i hvordan militære operasjoner gjennomføres. Denne muliggjøringen kan sees i sammenheng med, men er ikke utelukkende, AI kombinert med syntetisk biologi, kognitiv manipulasjon eller autonome systemer.

Kritikken av RMA tar flere ulike retninger, avhengig av hvor i RMA-debatten kritikken fremmes.

Kritikk mot RMA som en forklaringsmodell for hvordan fremtidens kriger vil se ut, kan rette seg mot konkrete punkter der spådommene så langt ikke har blitt oppfylt. RMA kritiseres også for å generelt være for teknologioptimistisk og undervurdere menneskelige begrensninger, teknologiens sårbarheter og krigens friksjon ^[1].  

RMA som begrep kritiseres også for å være for teknologiorientert. Videre rettes det kritikk mot begrepets uklarhet, og det stilles spørsmålstegn ved for eksempel hvor hurtig en endring må skje for at den skal karakteriseres som en revolusjonær omveltning fremfor en trinnvis utvikling. I en forlengelse av denne kritikken hevdes det at RMA ikke eksisterer i det hele tatt^[3].  

En utfordring ved alle forklaringsmodeller for fremtiden, inkludert RMA, er nettopp at de ikke kan testes på det tidspunktet påstanden blir fremsatt.