Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
4th. irakisk korpset på syv divisjoner med 50 000 mann (divisjonene i den irakiske hæren ble mindre etterhvert krigen fortsatt)
Ukjent
Tap
Uklart. 400 tatt til fange av iranerne.
To pasdaran divisjoner nesten tilintetgjort med 4 000 til 7 000 døde og sårede
Operasjon Val-Fajr 1 (Operasjon Daggry 1) var en iransk offensiv startet den 10. april 1983 og fortsatte for syv dager fremover under Irak-Iran-krigen. I et forsøk på å gjenoppta sin offensiv etter slutten av Operasjon Val-Fajr-P rettet mot Al-Amarah fra Musain-området startet iranerne et nytt angrep ved Fakkeh.
Forspillet
Etter nederlaget i februar 1983 overtok den regulære hæren arbeidet med planlegging av den neste offensiven tross befalhavendes politiske makt i pasdaranstyrkene. Nord for Fakkeh lå et høydedrag på tretti kilometer strekning langs frontlinjen mot den irakiske-iranske grensen med byen Musain nordøstover. Mellom høydene lå det iranske oljefeltet Somaideh. Over grensen hadde irakerne deres egne oljefelt i Bezergan. Derfra ligget veien mot den strategiske viktige byen Al-Amarah.
Planleggerne håpet å kunne ta seg fram fra høydene som i seg selv var et viktig krigsmål. Men planleggerne som fulgt deres opplærning som fokusert på metodisk forberedelse og logistisk oppbygging, hadde ikke den nødvendige politiske støtten. Utålmodighet og stor tro på fanatisk pågangsvilje i Teheran ledet til hastverk, for forberedelsene for den nye offensiven ble aldri fullstendig, de nye styrkene som hadde overtatt etter de falne i 1982 og 1983 var for dårlig trent med nytt befal uten erfaring. Pasdaranstyrkene var kanskje taktisk dyktige i større infanterioperasjoner, men de manglet logistisk oppfølgning og effektiv ledelse i forflytting av deres reservestyrker.
Operasjonen
10. april 1983 så begynnelsen på Operasjon Val-Fajr 1 med minst to pasdarandivisjoner som var opptil halvparten av en vanlig divisjon med mellom 3000 og 6000 mann i spissen. Etter den sedvanlige nattlige starten der man hadde gjort suksess og tatt flere høyder, kom iranerne ut for rasende motangrep av irakerne. Fra flankene var irakerne i stand til å lansere motangrep på utmattede kontingenter av pasdaran- og basij-soldater som hadde ikke fått forsterkninger eller logistisk støtte for å holde på deres vinningene. Reservestyrkene var entens for langt vekk eller opptatt og etterforsyningene av ammunisjon, mat og drikke var ikke på plass.
Tross sterk motstand som påførte irakerne stor tap, ble de to pasdaran divisjonene sønderrevet og drevet tilbake fra de fleste vinningene, idet de iranske forsterkningene hadde kommet fram var det for sent med å berge situasjonen. Det irakiske flyvåpenet ble først forhindret fra å delta i slaget av de iranske kampflyene, men etter flere dager fløy flere irakiske jagerflyer i stor styrke over frontavsnittet, holdt de iranske kampflyene opptatt så angrepsflyene gikk til angrep på de iranske bakkestyrkene.
Etter en uke med harde kamper måtte iranerne avblåste offensiven etter å ha lidd et tap på mellom 4000 og 7000 døde, sårede og fanger. To pasdaran divisjoner var nesten tilintetgjort. De irakiske tapene er ikke kjent, men ikke mye mindre enn de iranske dersom man hadde mistet 400 soldater i begynnelsen som var tatt til fange.
Iranerne hadde ikke realisert at irakerne i Bagdad var i viten om forberedelsene i forveien fordi tross stor forsøk på å skjule bort konsentreringen av styrkene og forberedelsene hadde rekognoseringsfly av type MiG-25RB oppdaget disse. Dermed var irakerne forberedt på offensiven og hadde reservestyrker i posisjon for motangrep sammen med kamphelikoptrene.
Etterspillet
De to første offensiver i året 1983, Operasjon Val-Fajr-P i februar og Operasjon Val-Fajr 1 hadde kostet de iranske styrkene mellom 14000 og 21000 døde, sårede og fangne på det samme frontavsnittet mot Al-Amarah. Begge tilbakeslagene var typisk for den svekkede kapasitet på Irans side til å føre en krig med muligheter for suksess, dessuten hadde den politiske overstyrelsen gjennom pasdaranbefal og mullahene i Teheran i større grad enn tidligere grepet inn i de militære forberedelsene enn før.
Manglende samarbeid, utålmodighet og manglende erkjenning av de militære utfordringene var de største svakhetene ved disse to offensiver. Angrepene var hendt på terreng som gav mekaniserte enhetene stor angrepskraft i motangrep. Det iranske flyvåpenet hadde ikke nok fly for å sikre luftherredømmet over slagmarken, dessuten var det mistro mellom flyoffiserne og pasdaranoffiserne.
Kilder
Anthony H. Cordesman og Abraham R. Wagner, Lessons of Modern War Volume II: The Iran-Iraq War, 1991, ISBN 0-8133-0955-7
Tom Cooper og Frazad Bishop, Iran-Iraq War in the Air 1980-1988, 2000, ISBN 0-7643-1669-9
