Operasjonen var basert på oppsnappede etterretninger om Yamamotos reiseplaner i Salomonøyene.
Yamamotos død var et slag for moralen i den japanske marinen (Samuel Eliot Morison beskrev det som tilsvarende til et stort tapt sjøslag). Det styrket moralen blant de allierte styrkene, og kan – noe som er kontroversielt – ha vært amerikanske lederes hevn over Yamamoto for hans involvering i angrepet på Pearl Harbor, som innledet krigen mellom Japan og USA. Etter krigen var det ytterligere kontroverser om operasjonen, ettersom flere av de deltagende jagerpilotene i årevis diskuterte om hvem som skulle ha æren for nedskytingen av Yamamotos fly.
Bakgrunn
Admiral Isoroku Yamamoto, lederen av den keiserlige japanske marinen, planla en inspeksjonstur på Salomonøyene og Ny-Guinea. Han ville inspisere japanske flyenheter som deltok i I-Go-operasjonen, som var begynt den 7. april1943, og styrke den japanske moralen etter den katastrofale evakueringen av Guadalcanal. 14. april oppsnappet og dekrypterte den amerikanske marinens etterretningstjeneste en ordre som notifiserte de berørte japanske enhetene om reisen.
Kart over det sørvestlige Stillehavet hvor operasjonen fant sted. Yamamoto fløy fra Rabaul på New Britain (øverst til venstre) til Bougainville (midten) hvor hans fly ble angrepet av amerikanske jagerfly fra Guadalcanal (nederst til høyre).
Den opprinnelige meddelelsen, NTF131755, adressert til sjefene for Baseenhet No. 1, 11. Air Flotilla og 26. Air Flotilla, ble kryptert i den japanske marinens kode JN-25D (marinens operasjonskodebok av den tredje versjonen av RO), og ble snappet opp av tre stasjoner innenfor "Magic"-organisasjonen, herunder Stillehavsflåtens radioenhet. Meddelelsen ble deretter dekryptert av marinens kryptografer. Den inneholdt spesifikke detaljer om Yamamotos ankomst og avgangstider og steder, samt antallet og typene av fly som ville transportere og ledsage ham på reisen.
Ifølge reiseplanen skulle Yamamoto fly fra Rabaul til Ballale flyplass på en øy ved Bougainville i Salomonøyene den 18. april. Han og hans stab ville fly i to mellomstore bombefly (Mitsubishi G4M fra 205. Kokutai marineflyenhet), ledsaget av seks Mitsubishi A6M Zero jagerfly fra 204. Kokutai marineflyenhet, og ville reise fra Rabaul kl. 06.00 og ankomme til Ballale kl. 08.00 (Tokyo-tid).
President Franklin D. Roosevelt ga den amerikanske marinens overordnede Frank Knox ordre om å «ta Yamamoto». Knox opplyste admiral Chester W. Nimitz om Roosevelts ønske. Nimitz konsulterte først admiral William F. Halsey, kommandanten av flåten i det sørlige Stillehavet, og godkjente deretter operasjonen 17. april.
Avskjæringsoppdraget
For å unngå å bli oppdaget av radar og japansk personell på Salomonøyene bestod operasjonen av en flyvning over vannet sør og vest for Salomonøyene, en distanse på 690 km. Dette var lengre enn rekkevidden til jagerflyene F4F Wildcat og F4U Corsair, som på den tid var til rådighet for flåten og marinekorpset, så oppdraget ble gitt til hærens 339. jagerflyskvadron i 347. jagerflygruppe i 13. flyvåpen. Denne skvadronen hadde P-38G jagerfly utstyrt med ekstra tanker som ville ha den nødvendige rekkevidden til å avskjære og angripe.
Planleggingen av dette oppdraget ble startet av jagerflykommandoens nestkommanderende, marineløytnant Luther S. Moore, som hadde utstyrt P-38'ene med skipskompass etter anmodning fra major John W. Mitchell, lederen av 339. skvadron, for å hjelpe til med navigeringen. Hver av disse jagerflyene hadde en 20 mm kanon og fire 12,7 mm maskingeværer og hadde normalt to 165-gallon (625 l) dropptanker under vingene. Til dette angrepet ble det fløyet et mindre antall 310-gallon (1136 l) tanker inn fra Ny-Guinea, mange nok til at hver P-38 fikk en av de større tankene. Tross forskjellene i størrelse ble tankene plassert like ved flyets tyngdepunkt for at det ikke skulle oppstå noen ytelsesproblemer av den grunn.
P-38G Lightning
Oppgaven ble tildelt 18 P-38-fly. En gruppe på fire fikk betegnelsen "dreper"-gruppen, mens resten som også omfattet to reserver skulle ligge i 5 500 meters høyde og fungere som toppdekning overfor den forventede reaksjonene fra de japanske jagerflyene, som hadde base på Kahili. En flyplan ble utarbeidet av enhetens operasjonsoffiser, marinemajor John Condon, men ble skiftet ut med en som var utarbeidet av Mitchell. Han regnet med å møte de japanske flyene kl. 09.35 basert på tidspunktene i reiseplanen, og derved nå bombeflyene mens de var på vei ned mot Bougainville ti minutter før de skulle lande i Ballale. Han arbeidet seg baklengs fra dette tidspunktet og tegnet fire nøyaktig utregnede strekninger, med en femte lagt til i tilfelle Yamamoto ikke fulgte den mest direkte ruten. I tillegg til å fly over Korallhavet skulle flyene holde seg høyest 15 m over vannet hele veien til Bougainville og unngå å bruke deres radioer.
Selv om det offisielt var 339. jagerflyskvadron som fløy oppdraget, ble 10 av de 18 pilotene hentet fra de to andre skvadronene i 347. jagerflygruppe. En grundig, detaljert orientering inneholdt også en dekkhistorie om kilden til etterretningen, som ble angitt til å være en kystobservatør som hadde sett en viktig høytstående offiser gå ombord på et fly i Rabaul, men pilotene fikk ikke vite at deres mål var admiral Yamamoto.
De spesialutstyrte P-38'ene begynte å ta av fra Guadalcanal kl. 07.25. Datoen 18. april hadde betydning, ettersom det var ettårsdagen for Doolittle-raidet såvel som påskedag. To av flyene som tilhørte "dreper"-gruppen falt ut ved starten, et med et punktert dekk ved takeoff og det andre da dets dropptanker ikke leverte brennstoff til motorene.
I Rabaul lettet Yamamotos fly som planlagt, tross oppfordringer fra lokale ledere om å droppe reisen av frykt for bakbold, og begynte den 510 km lange reisen. De steg til en høyde av 2 000 meter og hadde sin jagereskorte bak seg og 450 meter høyere hvor den var delt i to V-formasjoner, hver med tre fly.
Mitchells gruppe på fire ledet skvadronen med "dreper"-gruppen bestående av kaptein Thomas G. Lanphier, Jr., premierløytnant Rex T. Barber og reservene, bestående av løytnantene Besby F. Holmes og Raymond K. Hine like bak. Oppdraget ble den lengste avskjæringsoperasjonen i krigen og ble utført så presist av major Michell, at hans styrke nådde til møtestedet kun et minutt tidligere enn planlagt, kl. 09.34. Akkurat på det tidspunktet da Yamamotos fly kom nedover og til syne gjennom disen. Mitchell ga sine fly ordre om å kaste tankene, svingte til høyre for å fly parallelt med bombeflyene og begynte å stige med full motorkraft.
Løytnant Holmes klarte ikke å kaste sine tanker og vendte tilbake mot havet, fulgt av sin sidemann løytnant Hine. Over radioen ga Mitchell ordre til Lanphier og Barber om å angripe, og de svingte for å stige opp mot de åtte japanske flyene. De nærmeste eskorteflyene kastet sine egne tanker og begynte å stupe mot de to P-38-flyene. Ved et fornuftig taktisk trekk svingte Lanphier med en gang direkte imot og steg mot eskorten mens Barber jaget stupbomberne. Barber svingte skarpt for å komme inn bak bombeflyene og hadde dem ute av syne for et øyeblikk, men da han igjen fikk synlig kontakt var han rett bak det ene og begynte å skyte inn i dets høyre motor, skroget og halen. Barber traff flyets venstre motor. Den begynte å slippe ut kraftig sort røyk, og rullet voldsomt mot venstre. Barber unngikk med nød og neppe en kollisjon. Da han tok en titt bakover, så han en sort røyksøyle stige oppover og antok at flyet hadde styrtet ned i jungelen. Barber fløy deretter mot kysten i tretopphøyde på utkikk etter det andre bombeflyet, siden han ikke visste hvilket av dem som hadde Yamamoto ombord.
Yamamotos nedstyrtede fly i Bougainvilles jungel.
Barber fikk øye på det andre bombeflyet lavt over vannet utenfor Moila Point, idet Holmes (hans dropptanker hadde endelig løsnet) og Hine angrep det. Holmes skadet den høyre motoren på flyet, som begynte å slippe ut hvit damp, og deretter fløy han og Hine over det skadede bombeflyet som hadde stabssjefen viseadmiral Matome Ugaki og en del av Yamamotos stab ombord. Barber angrep så det skadede flyet, og løse deler av Yamamotos fly skadet til og med hans eget fly. Deretter krasjlandet det japanske bombeflyet i vannet. Ugaki overlevde styrtet sammen med to andre, og de ble senere reddet. Barber, Holmes og Hine ble angrepet av Mitsubishi A6M Zero-fly og Barbers P-38 ble truffet av 140 skudd, og Holmes og Barber hevdet begge å ha skutt ned en Zero under kampen. Toppdekningsstyrken kom i små kamper med reagerende Zero-fly, men klarte ikke å skyte ned et eneste. Major Mitchell så røyksøylen fra Yamamotos nedstyrtede fly. Løytnant Hines P-38 hadde forsvunnet på dette tidspunktet, antagelig styrtet ned i vannet. Da deres brennstoffsreserver var like ved å ta slutt avbrøt P-38'ene kampen og vendte tilbake til basen, og løytnant Holmes hadde så lite brennstoff at han ble tvunget til å lande på Russell-øyene. Løytnant Hines P-38 var den eneste savnede, og ble aldri funnet. Han er oppført på tavlene over de savnede på den amerikanske kirkegården i Manila med utmerkelsene Navy Cross; Distinguished Flying Cross; Air Medal; og Purple Heart.
Etterspill
Da han nærmet seg Henderson Field, tok Lanphier kontakt med jagerflysjefen på Guadalcanal via radioen og meddelte at «jeg fikk Yamamoto», og brøt dermed sikkerheten omkring oppdraget. Rett etter landing (hans fly hadde så lite brennstoff igjen at den ene motoren stoppet i sluttfasen av landingen) hevdet han igjen at han hadde skutt ned det japanske bombeflyet, og fortalte at da han svingte for å angripe de eskorterende Zero-flyene, hadde han skutt vingen av en av dem, vendt flybunnen i været da han svingte tilbake mot bombeflyet og så det forreste bombeflyet sirkle rundt under seg. Han hevdet at han kom ut av sin sving i en rett vinkel i forhold til bombeflyet og skjøt slik at han han ødela dets høyre vinge. Han hevdet også at han så Barber skyte ned et annet bombefly, som også styrtet ned i jungelen. Holmes hevdet å ha skutt ned flyet som styrtet i vannet, så det ble antatt at i alt tre fly hadde blitt skutt ned. De 15 overlevende pilotene ble ikke desorientert etter oppdraget, da denne formelle utspørringen ikke var en del av prosedyrene på Guadalcanal på daværende tidspunkt, og det ble dermed aldri formelt konstatert at ingen andre hadde vært vitner til Lanphiers påstander.
Yamamotos aske vender tilbake til Japan ved Kisarazu ombord på slagskipet Musashi den 23. mai 1943.
Nedstyrtningsstedet og liket av admiral Yamamoto ble funnet den etterfølgende dagen i jungelen nord for det stedet på kysten hvor den tidligere australske observasjonsposten og den katolske misjonen i Buin hadde ligget (den ble gjenetablert etter krigen, flere kilometer inn i landet), av et japansk redningsteam under ingeniørløytnant Hamasuna. Ifølge Hamasuna hadde Yamamoto blitt kastet ut av flyvraket og hans behanskede hånd holdt fast på hans katana, mens han satt oppreist i sitt sete under et tre. Hamasuna sa at man straks kunne gjenkjenne Yamamoto med hodet senket som om han var i dype tanker. En obduksjon av liket avslørte at Yamamoto hadde fått to sår, et bak hans venstre skulder og et i hans venstre underkjeve som hadde utgang over hans høyre øye. I Japan har der vært kontrovers om hvorvidt admiralen i første omgang hadde overlevd styrtet.
I Japan ble dette kjent som "Marinens kō-hendelse" (海軍甲事件). Det styrket moralen i USA og sjokkerte japanerne, som først fikk den offisielle meddelelsen 21. mai1943. For å skjule det faktum at de allierte kunne lese de japanske kodene ble de amerikanske nyhetsbyråene gitt den opprinnelige dekkhistorien om at sivile kystobservatører i Salomonøyene hadde sett Yamamoto gå ombord på et bombefly i området og deretter hadde videresendt denne informasjon til amerikanske marinestyrker i området over radio.
Kontrovers
Lanphier fikk opprinnelig æren for nedskytingen av Yamamotos bombefly, men de andre piloter på oppdraget var skeptiske fra starten. Selv om det var et av de mest velutførte oppdragene i historien var det i etterfølgende periode skjemmet av kontroversen om hvem som faktisk hadde skutt Yamamoto ned og over marinens ramaskrik over uautorisert frigivelse av detaljer om operasjonen til pressen, herunder et nummer fra oktober 1943 av Time Magazine som inneholdt en artikkel om nedskytingen og omtale av Lanphier med navns nevnelse. Mitchell hadde blitt nominert til en Medal of Honor for oppdraget, men som følge av sikkerhetsproblemene ble det nedgradert til kun et Navy Cross, som han og alle pilotene i "dreper"-gruppen senere fikk tildelt.
Etter krigen fant man ut av at ingen av de eskorterende japanske jagerflyene hadde blitt skadet og slett ikke skutt ned, og Lanphier fikk dermed streket sin nedskyting. Siden andre Zero-fly tok av fra den nærliggende Kahili flyplass, fikk både Barber og Holmes godkjent deres påstander om den andre kampen. Likeeldes bekreftet arkivene at kun to bombefly hadde blitt nedskutt, ikke tre, og etterfølgende tildelte flyvåpenet "halve nedskytinger" til Lanphier og Barber for nedskytingen av Yamamotos fly. Et filmintervju fra 1985 med en av de eskorterende Zero-pilotene, Kenji Yanagiya, så ut til å underbygge Barbers påstand, men flyvåpenet nektet å gjenåpne saken.
Rex Barber lagde deretter sak ved en føderal domstol for å få omgjort luftfartsministerens avgjørelse, men retten avslå å gripe inn. I mai 2006 nummeret av AIR FORCE Magazine offentliggjorde Douglas S. Canning, et tidligere medlem av 347. jagerflygruppe som deltok i Yamamoto-oppdraget (Canning eskorterte løytnant Holmes tilbake til Russell-øyene) og som var venn av både Lanphier og Barber, et brev hvor han hevdet at Lanphier utover å ha skrevet den offisielle rapporten, medaljebegrunnelser og flere magasinartikler også hadde skrevet et detaljert manuskript som aldri ble offentliggjort. I dette manuskriptet hevdet han at han alene skjøt ned Yamamoto. Inntil han hadde lest dette manuskriptet hadde Barber vært villig til å dele æren for nedskytingen. Canning siterte den japanske Zero-piloten Yanagiyas vitneutsagn om at Yamamotos fly styrtet ned 20-30 sekunder etter å ha blitt truffet av ild fra en P-38, og fra admiral Ugaki på det andre bombeflyet om at Yamamotos fly styrtet ned 20 sekunder etter å ha blitt truffet. Canning fastslo kategorisk at de P-38G-modellene som fløy den dagen ikke hadde det samme sideroret som senere modeller, og at det var fysisk umulig at Lanphiers fly kunne ha gjennomført en 180 graders sving, som Lanphier påstod han gjorde for å skyte ned Yamamoto.
Se også
T1-323 var halenummeret på Yamamotos fly. Vraket og krasjstedet er i dag turistattraksjoner ved Buin på Bougainville. Flyets venstre vinge ble senere fjernet intakt og plassert på Isoroku Yamamoto familiemuseet i Nagaoka, Japan på grunn av plyndringer på stedet.
Kilder
Davis, Burke (1969). Get Yamamoto. New York: Random House. ASIN B0006BZ2OC.
Hammel, Eric (2000) [1992]. Aces Against Japan: The American Aces Speak. Pacifica Press. ISBN0-935553-43-6.– Inneholder et intervju med Besby Frank Holmes.
Hammel, Eric (1996). Aces Against Japan II: The American Aces Speak. Pacifica Press. ISBN0-935553-14-2.– Inneholder et annet intervju med Besby Frank Holmes.
Canning, Douglas S. (mai 2006). «Who Shot Down Yamamoto?, brev,». Air Force Magazine. Arlington, VA, USA: Air Force Association. s. 7–8.
Grant, Rebecca (mars 2006). «Magic and Lightning». Air Force Magazine. 89. Arlington, VA, USA: Air Force Association. s. 62.
Holley, Joe (27. juli 2006). «Besby Frank Holmes; WWII Fighter Pilot». The Washington Post. Washington, DC, USA. s. B7 (Nekrologer).– Nekrolog om løytnant Frank Holmes' død.
.svg){kind=small}
