Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

En overgangsrite (rite de passage) er et ritual som er knyttet til endring av status. Det markerer en endring av sted, stadium, sosial posisjon eller alder. Overgangsriter er ritualer som «vasker bort» initiandens tidligere status for å gjøre han eller henne klar til å «gjenfødes» som en ny person. I vesten i dag, hvor mange typer religiøse ritualer har forsvunnet, er markeringer av individets livssykluser (dåp, konfirmasjon, russefeiring, giftemål, gravferd) de mest levende ritualene.

Selve termen ’overgangsrite’ ble etablert av Arnold van Gennep som i 1909 utgav boken Les Rites de Passage. Denne boken regnes enda i dag som den klassiske studien av overgangsritualer. Van Genneps tese var at alle ritualer som innebærer en overgang fra et nivå til et annet har en tredelt struktur der individet gjennomgår tre faser:

• separasjon (atskillelse)
• liminalitet (transitt)
• inkorporasjon (tilbakevendelse)

Separasjonen, eller atskillelsen, kjennetegnes av en tilbaketrekning fra en fast posisjon innenfor en sosial struktur, og individet vil være i en tilstand som er annerledes enn den hen befinner seg i til hverdags. Hvis vi bruker gravferdsritualet i Norge som empirisk bakgrunn, består separasjonsfasen ofte i at en person sykemeldes, og dermed trekker seg ut av sin vanlig status som arbeidstager. Død kan også føre til at man mister sin status som ektefelle, som junior, som fattig. I Norge kjennetegnes tiden rett etter et dødsfall av at familien trekker seg ut av det offentlige og sosiale rom og intensiverer privatlivet. I nesten alle religioner inneholder separasjonsriter renselsesriter. I forbindelse med død kan vi definere likstellet som en renselse av rituell framfor hygienisk karakter.

Den liminale fasen har også klare fellestrekk på tvers av ulike kulturer. Liminalfasen beskrives i faglitteraturen som en 'hverken-eller' fase, en tid hvor man ikke innehar sin forrige status men heller ikke har fått sin nye. Den kjennetegnes dermed av å være en tvetydig tilstand; man er verken barn eller voksen, verken død eller levende, verken gift eller ugift. Den eller de som befinner seg i denne fasen er også på et eller annet vis isolert – fysisk eller symbolsk – fra resten av samfunnet. Liminalfasen kjennetegnes også ved at autoriteter framheves gjennom opplæring av noviser. Det vil si at de som besitter en viss type kunnskap fungerer som spesialister i denne fasen. Igjen med eksempel fra norsk gravferd er det tydelig hvordan en religiøs spesialist – presten – som svært sjelden er del av dagliglivet til nordmenn, får en betydelig rolle. Liminalfasen kjennetegnes også ved at alle deltagerne innehar en lik strukturell posisjon, rik eller fattig; i denne perioden har de samme status – eller mangel på status. Et eksempel er draktene muslimene bærer på pilegrimsreisen som gjør det umulig å gjennom ytre tegn vise klasse eller nasjonal tilhørighet.

Inkorporasjonsritene, som skal føre individet eller individene tilbake til samfunnet med sin nye status, består i svært mange kulturer av en seremoniell fest som blant annet inneholder et felles måltid. Slike måltider kan tolkes som en feiring og en måte å samle en gruppe av mennesker som har gjennomgått en statusforskyvning i forhold til hverandre. Her kommer van Genneps egne ord om inkorporasjonsriter ved død:

Among rites of incorporation I shall first mention the meals shared after funerals and at commemoration celebrations. Their purpose is to reunite all the surviving members of the group with each other, and sometimes also with the deceased, in the same way that a chain which has been broken by a disappearance of one of its links must be rejoined.

Overgangsritualer kan være knyttet til årssykluser og innvielser av nye steder, men overgangsriter knyttet til et individs livssyklus er de mest universelle. I alle kulturer er det noen av overgangene i et menneskets liv som markeres, og disse er svært ofte knyttet til religion. Til og med i det som gjerne beskrives som det sekulære vesten, er slike riter knyttet til religion (I Norge er for eksempel 90% av alle gravferder et kristent ritual).

Helt sentralt for de jødiske overgangsritualene er det klare bindeledd til bibelske hendelser, og at ritualenes form er fastsatt i et hellig skrift, Talmud. Til tross for en del lokale varianter er nok de jødiske overgangsritualene mer ensartete enn innenfor de andre verdensreligionene. I det siste århundre har jødedommen blitt delt i fire retninger; ortodoks jødedom, konservativ jødedom, reformjødedom og rekonstruksjonistisk jødedom. Disse varierer en god del med hensyn til liturgi og handlingsforløp i de livssykliske ritene. Reformjødedom har for eksempel dannet nye ritualer som gjelder for kvinner.

Et av de viktigste overgangsritene er navngivning og omskjæringsriten for guttebarn. Dette viser klart hvordan ritualets meningsinnhold er knyttet til en bestemt bibelhistorie. Når gutter blir 13, og når jenter blir 12 feires bar mitsva for guttene og bat mitsva for jentene. Etter en periode med opplæring får guttene lese fra Toraen i synagogen. Det er bare i ortodoks jødedom at kvinner helt bestemt ikke skal delta i det offisielle gudstjenesteliv, og derfor ikke feirer bat mitsva. Bryllupet betegnes i jødedommen som inngangen til den ideelle menneskelige relasjon; med direkte referanse til 2. Mos 18,24.

Hinduismen består av mange ulike retninger, og hinduer som gruppe tilhører så mange ulike tradisjoner; det er derfor vanskelig å snakke om for eksempel ett hindu fødselsritual.

Navnet på overgangsriter i hinduismen er samsara, og dette er riter som ifølge teologien skal forberede en person til en ny funksjon gjennom å tilføre personen nye kvaliteter, eller det er riter som skal fjerne urenhet forbundet med tidligere status. I hinduismens hellige tekster framheves bryllupsritualet som det viktigste av de livssykliske ritene.

Når det gjelder riter knyttet til barn er disse noe spesielle i hinduismen fordi de begynner før barnet er født. Tre ritualer skal sikre morens og fosterets sikkerhet, og på den 10. eller 11. dag etter fødselen gjennomføres navngivningsritualet. Alle ritene forbundet med barndom har som mål å beskytte og styrke barnet, det er først ved tenårene at overgangsritualene blir knyttet til et sosialt ansvar. Overgangen fra barn til voksen innebærer forberedelse i kunnskapen som kreves som voksen. Det er alltid en religiøs lærer som følger ungdommene, men selve ritualet varierer med hensyn til kastetilhørighet. For brahmansønner innebærer overgangsritualet flere års opphold hos en læremester.

Gravferdsriten i hinduismen skal forberede en person på eksistensen etter døden. Kremering er den vanligste formen for begravelse i hinduismen og i de vediske tekstene beskrives kremeringen som et siste offer hvor det er ens egen kropp som ofres i flammene. Fra dette offeret vil den avdøde personen bli født igjen i en ny eksistens sammen med sine forfedre. Men først vil den avdøde leve som gjenferd i en liminal periode på ca. 12 dager. På den 12. dagen holdes det inkorporasjonsriter for da skal avdøde inn i sine forfedres verden. Det er i faglitteraturen ofte påpekt det bemerkelsesverdige i at det i de religiøse tekstene om gravferd ikke refereres til den vanlige troen på gjenfødelse.

Omskjæring står ikke nevnt i Koranen, men omskjæring av guttebarn er sunna (tradisjon) innenfor Islam. Omskjæring er dermed ikke et påbud fra skriftene, slik det er i jødedommen.

I muslimske samfunn består nesten alle overgangsritualer av en blanding av universelle islamske tradisjoner og lokale varianter. Flere steder består ritene av gamle tradisjoner som i utgangspunktet ikke var knyttet til islam, men senere har blitt tillagt en islamsk tolkning. Både fødsels-, pubertets-, bryllups- og dødsriter er derfor svært forskjellig i form fra land til land. Dette resulterer i at ritualer blant muslimer ett sted ikke blir ansett som islamsk av muslimer andre steder.

Giftemålet er for eksempel en sekulær kontrakt, og islam foreskriver ingen fast seremoni. Noen steder, som i Egypt, er bryllupet et svært viktig ritual som i sterk grad symboliserer kvinnens nye status som voksen og hennes nye slektstilhørighet, mens på Sumatra er bryllupet et lite ritualet som faller helt i skyggen av riter knyttet til førstefødte. Her er det først når kvinner får et barn at de oppnår status som voksen.

Begravelsen er det overgangsritualet som ligner mest over hele den muslimske verden. Er døden ventet, skal ritualene begynne før den inntreffer med resitering fra Koranen for den døende. Rett etter død skal øyne og munn lukkes og armene strekkes ned langs kroppen, og ansiktet skal legges mot Mekka. Avdøde skal stelles av en fra samme kjønn. Selve gravleggelsen skal skje samme døgn som døden inntraff. Ved graven leser en religiøs leder en bønn. Etter begravelsen skal alle følge med til avdødes hjem hvor det serveres mat. Ifølge Koranen skal det sørges i fellesskap i tre dager. Men Koranen påpeker også at siden døden er forbundet med Guds vilje forventes det av en muslim å akseptere tapet døden gir. Det eneste overgangsritualet som er detaljert beskrevet og felles for muslimer over hele verden er ikke knyttet til en livssyklus, men til en statusendring som muslim; pilegrimsturen til Mekka.

• (en) Rites of passage – kategori av bilder, video eller lyd på Commons