Pahlavi-dynastiet

I 1921 brukte Reza Khan (senere sjah Reza Pahlavi), en offiser i Irans eneste militære styrke (Kosakk-brigaden), sine tropper til å støtte et kupp mot regjeringen til qajar-dynastiet. Innen fire år hadde han etablert seg som den mektigste personen i landet ved å undertrykke opprør og etablere orden. I 1925 avsatte en særskilt sammenkalt forsamling Ahmed Shah Qajar, den siste herskeren i Qajar-dynastiet, og utnevnte Reza Khan, som tidligere hadde tatt etternavnet Pahlavi, til den nye sjahen.

Sjah Reza hadde ambisiøse planer for å modernisere Iran. Disse planene inkluderte utvikling av industri i stor skala, iverksette betydelige infrastrukturprosjekt, bygge et landsomfattende jernbanesystem, etablere et nasjonalt offentlig utdanningssystem, reformere domstolene og forbedre helsesystemet. Han trodde at en sterk, sentralisert regjering styrt av utdannet personell kunne gjennomføre planene sine.

Han sendte hundrevis av iranere, inkludert sin egen sønn, til Europa for utdanning. I løpet av de 16 årene fra 1925 til 1941, forandret sjah Rezas utallige utviklingsprosjekt Iran til et industrielt, urbanisert land. Offentlig utdanning gikk raskt fremover og nye sosiale klasser ble dannet. En profesjonell middelklasse og en industriell arbeiderklasse hadde dukket opp.

I midten av 1930-årene førte sjah Rezas diktatoriske herskerstil til misnøye i Iran. I 1935 ble landets navn forandret fra Persia til Iran.

Sjah Reza forsøkte å unngå involvering med Storbritannia og Sovjetunionen. Selv om mange av hans utviklingsprosjekter krevde utenlandsk teknisk ekspertise, unngikk han å gi kontrakter til britiske eller sovjetiske selskaper. Selv om britene, gjennom sitt eierskap av det Anglo-Iranske oljeselskapet, kontrollerte alle Irans oljeressurser, foretrakk sjah Reza å hente teknisk assistanse fra Tyskland, Italia, Frankrike og andre europeiske land. Dette skapte problemer for Iran etter 1939, da Tyskland og Storbritannia ble fiende i andre verdenskrig. Sjah Reza erklærte Iran som et nøytralt land, men britene insisterte på at tyske ingeniører og teknikere i Iran var spioner med oppdrag om å sabotere britiske oljefasiliteter i det sørvestlige Iran. Storbritannia krevde at Iran skulle utvise alle tyske statsborgere, men sjah Reza nektet, og hevdet at dette ville påvirke hans utviklingsprosjekter.

Andre verdenskrig

Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941, ble Storbritannia og Sovjet allierte. Begge vendte sin oppmerksomhet mot Iran. Britene og sovjeterne så på den nyåpnede Transiranske jernbanen som en attraktiv rute for å transportere forsyninger fra Persiagulfen til den sovjetiske regionen. I august 1941, fordi sjah Reza nektet å utvise tyske borgere, invaderte Sovjet og Storbritannia Iran, arresterte sjahen og sendte ham i eksil, tok kontroll over Irans kommunikasjonslinjer og den ønskede jernbanen. I 1942 sendte USA, nå alliert av Storbritannia og Sovjet, en militærstyrke til Iran for å hjelpe til med å vedlikeholde og drive seksjoner av jernbanen. Britiske og sovjetiske autoriteter lot sjah Rezas styresystem kollapse og begrenset grunnlovsmessige styresmakter i sine oppgaver. De lot sjah Rezas sønn, Muhammed Reza Pahlavi, overta tronen.

I januar 1942 skrev de under på en avtale med Iran på å respektere Irans uavhengighet og å trekke sine tropper ut inne seks måneder etter krigens slutt. I 1943 gjentok USA dette løftet under Teheran-konferansen. I 1945 nektet Sovjet å annonsere en tidsplan for tilbaketrekningen fra Irans nordvestre provinser, Øst-Aserbajdsjan og Vest-Aserbajdsjan, hvor sovjetisk-støttede autonomi-bevegelser hadde dukket opp.

Sovjet trakk sine tropper ut i mai 1946, men spenningen fortsatte i flere måneder. Denne episoden var en av de innledende hendelsene i den startende kalde krigen, etterkrigstidens rivalisering mellom USA og Sovjet.

Irans politiske system ble økende åpent. Politiske partier ble utviklet, og i 1944 var Majlis-valget det første reelle valget på mer enn 20 år. Utenlandsk innflytelse forble en svært ømtålig sak for alle partier. Det Anglo-Iranske oljeselskapet (AIOC), som var eid av britiske styresmakter, fortsatte å produsere og selge iransk olje. I begynnelsen av 1930-årene begynne noen iranere å tale for nasjonalisering av landets oljefelter. Etter 1946 ble dette en økende populær politisk bevegelse.

Den kalde krigen

Muhammed Reza Pahlavi erstattet sin far på tronen 16. september 1941. Han ønsket å fortsette reformpolitikken til sin far, men en kamp om kontrollen over regjeringen brøt snart ut mellom sjahen og den eldre profesjonelle politikeren, den nasjonalistiske Muhammed Mossadegh.

Til tross for hans løfte om å fungere som et konstitusjonelt monarki som ville bøye seg for makten til den parlamentariske regjeringen, involverte Muhammed Reza Pahlavi seg stadig mer personlig i regjeringens affærer og motsatte seg eller kastet sterke statsministre. Han hadde en tendens til å være ubestemt derimot, og Pahlavi støttet seg mer på manipulasjon enn på lederskap. Han konsentrerte seg om å gjenopplive hæren og sørge for at den forble under kongelig kontroll som monarkiets hovedsakelig maktbase. I 1949 resulterte et feilslått attentat på sjahen, tillagt det pro-sovjetiske Tudeh-partiet, i forbud av partiet og utvidelse av sjahens konstitusjonelle makt.

I 1951 ble den karismatiske og populære Mossadegh valgt som statsminister, og parlamentet i Iran nasjonaliserte den britiskeide olje, med massiv støtte i befolkningen. Britene tok opp oljekonflikten med Iran i Den Internasjonale Domstolen i Haag og i FN uten å få støtte. Sjahen rømte landet etter et mislykket kuppforsøk, men gikk med på å støtte det kommende kuppet august 1953, forberedt av CIA. Mossadegh ble så arrestert av sjahvennlige hærstyrker. Deltagelsen til det amerikanske CIA og britenes SAS i å iscenesette kuppet mot Mossadegh blir fremdeles sett på av iranere av alle politiske lag som en betydelig milepæl i å drive frem bevegelsen som kulminerte i 1979-revolusjonen.

I konteksten av regional omveltning og den kalde krigen, etablerte sjahen seg som en viktig alliert av vesten. For å imøtekomme kreftene som motarbeidet ham innledet han en reformpolitikk som kulminerte i 1963-programmet kjent som den hvite revolusjon, som inkluderte landreformer, utvidelse av stemmerett for kvinner og elimineringen av analfabetisme. Han finansierte disse programmene med midlene regjeringen hadde opparbeidet seg på grunn av Mossadeghs nasjonaliseringsprogram for oljen.

Disse tiltakene og hans økende despotiske styrestil sjahen provoserte religiøse ledere som fryktet å miste sin tradisjonelle autoritet, intellektuelle som tilstrebet demokratiske reformer og arbeidere som ønsket grunnleggende fagorganisering, bedre lønn og arbeidsforhold. Disse motstanderne kritiserte sjahen for brudd på grunnloven, som la grenser for den kongelige makt og sørget for en representativ regjering, og for underlegenhet i forhold til USA. Sjahen så på seg selv som arving etter kongene i antikkens Iran, og i 1971 holdt han en prangende feiring av 2 500 år med persisk monarki. I 1976 erstattet han den månebaserte islamske kalenderen med en solbasert «imperial» kalender, som begynte med grunnleggelsen av det persiske monarkiet 25 århundrer tidligere. Disse tiltakene ble sett på som brudd på islam og førte til religiøs motstand fra islamistiske fundamentalister.

Dynastiets kollaps

Sjahens regjering undertrykket og marginaliserte sine motstandere med hjelp av Irans sikkerhets- og etterretningsorganisasjon, SAVAK. Sjahen var avhengig av oljeinntektene, som øket kraftig sent i 1973, og han forfulgte sitt mål om å utvikle Iran til en sterk regional makt som var fast bestemt på sosiale reformer og økonomisk utvikling. Samtidig satte han stadig til side demokratiske ordninger og nektet å tillate meningsfulle sivile og politiske friheter og svaret ikke på allmenne meninger.

På midten av 70-tallet regjerte sjahen blant utbredt misnøye forårsaket av den stadige undertrykkingen til hans regime, sosioøkonomiske forandringer som tilkom noen klasser på bekostning av andre og det økende gapet mellom den herskende eliten og den upåvirkede befolkningen. Islamske ledere, særskilte den geistlige ayatollah Ruhollah Khomeini i eksil, klarte å fokusere denne misnøyen med en populistisk ideologi knyttet til islamske prinsipper og krav om fjerning av sjahen. Sjahens regjering kollapset etter utbredte opprør i 1978 og 1979. Pahlavi-dynastiet ble etterfulgt av en islamsk regjering under ayatollah Khomeini i 1979, sjahen flyktet fra landet og døde en kort tid etter i Egypt.