Panda (Ailuropoda melanoleuca), kalles også pandabjørn og kjempepanda, og er en bjørn som utelukkende lever i Kina, der den er totalfredet og av mange regnes som en nasjonalhelligdom.
Pandaen er også et viktig symbol for naturvernere verden rundt, og inngår som sådan i logoen til Worldwide Fund for Nature. Dyret er blitt gitt mange navn opp gjennom kinesisk historie; i dag er 大熊貓 (Dà xióngmāo, «Stor bjørnekatt») det vanligste kinesiske navnet. Det vitenskapelige navnet Ailuropoda melanoleuca betyr sort og hvitt kattefotdyr og henleder til de kattelignende labbene denne bjørnen har. Pandabjørnen er kjærlig og beskyttende rundt sin familie. De er en god del sterkere enn de ser ut, og på grunn av sine skarpe store tenner kan de gjøre stor skade om de blir aggressive.
Utbredelse og habitat
Pandabjørnen er endemisk for fjellskogene i Folkerepublikken Kina og finnes utelukkende der det vokser tett bambusskog, i høyder mellom 1 200-3 400 moh. Disse fjellskogene kalles gjerne tåkeskoger og ligger i det sentrale Kina, i et område som omfatter omkring 29 500 km² og der deler av provinsene Sichuan, Gansu og Shaanxi inngår.
Arealet der pandaen lever begrenser seg til ca. 5 900 km² og er delt opp i omkring 20 isolerte soner, som sterkt begrenser dyras muligheter. Området har dessuten vært under sterkt press og har mistet størrelse, som følge av avskoging, beiting og oppdyrking til landbruksarealer. Kinesiske myndigheter har imidlertid gjort flere drastiske tiltak for å redde pandaen i sitt naturlige habitat.
Pandaen var lenge i tilbakegang på grunn av jakt og ødeleggelse av habitatet, noe som får stor innvirkning på denne arten som har spesialisert valg av føde, lav reproduksjonstakt og begrenset genflyt. Vernetiltakene har vært effektive, og bestanden er nå i vekst. I 2021 ble det antatt at det var 1800 viltlevende pandaer i Kina. Arten hadde tidligere status som sterkt truet på IUCNs rødliste, men i 2016 ble den nedgradert til sårbar. Pandaen er likevel truet på lang sikt på grunn av global oppvarming som fører til ødeleggelse og fragmentering av habitatet.[1][2][3]
Systematikk
Pandaen ble vitenskapelig beskrevet som Ursus melanoleucus av Jean Pierre Armand David i 1869. David plasserte altså pandaen i slekta Ursus som også omfatter brunbjørn (Ursus arctos) og andre bjørnearter. I 1870 flyttet Alphonse Milne-Edwards pandaen til slekta Ailuropoda der den har vært siden.
Plasseringen av pandaen var svært omstridt på 1900-tallet. Mange zoologer mente at den ikke var en bjørn, og regnet pandaen til halvbjørnene (Procyonidae), eller en egen familie, Ailuropodidae. Bakgrunnen for dette var blant en annen pandaart, rødpanda (Ailurus fulgens), som opplagt ikke er en bjørn. Rødpanda ble også av og til plassert i Ailuropodidae.[4]
Morfologiske og genetiske studier har nå vist at det ikke er noe nært slektskap mellom panda og rødpanda, og at pandaen uten tvil er en bjørn. Likhetene mellom de to artene skyldes konvergent evolusjon med tilpasninger til å ete bambus. Rødpandaen er plassert i en egen familie, Ailuridae.[5][6][7]
Bjørnefamilien (Ursidae) blir ofte delt i tre underfamilier. Pandabjørnen er den eneste nålevende arten i underfamilien Ailuropodinae, brillebjørn (Tremarctos ornatus) tilhører underfamilien Tremarctinae, og alle andre nålevende bjørnearter blir regnet til underfamilien Ursinae.[7][8]
Det er beskrevet to underarter av pandabjørn, med bakgrunn i forskjeller i kraniets størrelse, farger og genetiske forskjeller.[9]
Evolusjon
Alle rovpattedyr nedstammer fra såkalte miacider, en gruppe pattedyr som levde for 62–34 millioner år siden. Studier av mitokondrielt DNA viser at utviklingslinjen som førte fram til pandaen skilte lag med linjen som førte fram til alle andre nålevende bjørner, i tidlig miocen for 17,9–22,1 milioner år siden.[7]
Underfamilien Ailuropodinae omfatter i tillegg til pandaen også fem utdødde slekter og mer enn 20 utdødde arter. Den eldste kjente fossile arten er Kretzoiarctos beatrix som levde i Spania for 12–11 millioner år siden. Underfamilien hadde en vid utbredelse i Holarktis, og mangfoldet var størst i midtre og sein miocen for 12–5,3 milioner år siden.[8]
Artene i underfamilien fordeles på to stammer. Den ene er Indarctini med slektene Miomaci (Ungarn, sein miocen) og Indarctos (Nord-Amerika, Europa, Asia, midtre og sein miocen). Den andre er Ailuropodini med Kretzoiarctos (Spania, midtre miocen), Agriarctos (Ungarn, midtre og sein miocen), Ailurarctos (Kina, sein miocen) og til slutt Ailuropoda (Kina, Sørøst-Asia, pliocen til nåtiden).[8][10]
Ailuropoda nedstammer fra Ailurarctos og omfatter fire kjente kronoarter. Den eldste er den lille A. microta fra sein pliocen for 2,4–2 millioner år siden i Kina, som ble etterfulgt av den større A. wulingshanensis, som det er gjort noen få funn av i Kina. I pleistocen var A. baconi vidt utbredt i Sør-Kina, Laos, Vietnam, Myanmar og Thailand. Denne arten var større enn den nålevende A. melanoleuca. Anatomien til kraniet er svært lik hos alle disse artene, og bambus har nok vært viktig føde for slekta helt siden sein pliocen.[11]
Det første man kjenner til om kjempepandaen fra skriftlige kilder stammer fra Zhou-dynastiets tid (1027-771 f.Kr.), der den under det alternative navnet pixiu blir beskrevet som «uovervinnelig og like sterk som en tiger». En lignende beskrivelse finner man også i diktsamlingen Shijing, som også skriver seg fra den kinesiske oldtid.
Vitenskapelig ble kjempepanda først beskrevet i 1869, av den franskemisjonærenPèreArmand David. Han mottok en pels av dyret fra en jeger den 11. mars 1869.[12] Men den første vestlige forskeren som kunne studere en levende kjempepanda var den tyske zoologen Hugo Weigold, som kjøpte en pandaunge i 1916.[13]
Dyret har vært regnet som en utryddingstruet art og har sterk symbolverdi, som bl.a. benyttes av WWF. Den ble også aktivt benyttet av kineserne for å myke opp forbindelsen med vesten i 1970-årene da flere pandaer ble gitt bort til zoologiske hager i USA og Japan. Under Deng Xiaoping ble politikken endret slik at Kina nå bare leier ut pandaer til utenlandske zoologiske hager.[13]
Det mest karakteristiske med pandabjørnen er den sorte og hvite (brune og gulbrune) pelsen, som er tykk og grov. Den sorte ringen rundt øyet gir bjørnen et godslig uttrykk. Pelsen består av et ytre hårlag og en tett og isolerende underull. En voksen panda kan imidlertid bli omkring 150–180 cm lang og veie ca. 80–125 kg. Hannen veier normalt 10–20 % mer enn binna.
Labben har en tommelfingerlignende utvekst og fem tær. Den «ekstra» tommelfingeren er fleksibel og i virkeligheten en modifisert håndleddsknokkel (sesamiodbeinet). Tommelen gjør pandaen i stand til å håndtere bambus og løv med stor fleksibilitet. Også rødpanda har denne spesielle falske tommelen.[6]
Sichuanpanda (Ailuropoda melanoleuca melanoleuca) er den best bevarte populasjonen av kjempepandaer, og kanskje den folk flest tenker på når man snakker om pandabjørner. Denne underarten finnes først og fremst i Sichuanprovinsen og de søndre delene av Gansuprovinsen. Den er typisk skarpt sort og hvit i fargene.
Shaanxipanda (Ailuropoda melanoleuca qinlingensis) lever avgrenset til Qinlingfjellene i Shaanxiprovinsen og finnes i høyder mellom 1 300 og 3 000 moh. Den er snarere mørk brun og lys brun i fargene og er generelt mindre. Den har også et mindre kranium, men større jeksler i kjeven.
Pandabjørnen kan ikke gå oppreist på bakbeina, slik andre bjørner gjerne kan, selv om den er sålegjenger. Den har et stort og massivt hode og en tettvokst kraftig kropp, som ender opp i en halestubb på ca. 12-13 cm. Runde stående ører på ca. 9–10 cm. Kraftige kjever og store tenner, der jekslene, som er 4-6 ganger større enn hos mennesker, er spesielt godt utviklet med tanke på den planteføden denne bjørnen helst spiser. Skulderhøyden er i gjennomsnitt ca. 76 cm.
Pandaen har en diagonal gangart på linje med andre bjørner, men den er mindre grasiøs i sine bevegelser. Når den går peker tærne innover og hodet holdes under skulderhøyde. Om den skremmes vil den slå over i sakte galopp for å slippe unna farer, men pandaer som galopperer eller løper fort vil ofte falle og rulle nedover de bratte skråningene der disse dyra normalt ferdes.
Atferd
Kjempepandaer er ensomme dyr atferdsmessig, som for det meste unngår direkte kontakt med andre pandabjørner utenom paringstiden. En ny studie viser imidlertid at revirene ofte overlapper hverandre, og man tenker seg derfor at pandabjørnen kanskje ikke lever like isolert som man hittil har trodd. Forskerne antyder at de forskjellige bjørnene trolig kjenner sine naboer, både gjennom visuell kontakt, luktmarkeringer og kanskje også en og annen nærkontakt, om enn kanskje ikke fysisk kontakt.
Panda hvilende i et tre
Dette støttes forsåvidt også av de observasjoner som er gjort av dyr som lever i fangenskap. Der kan flere pandabjørner leve tett sammen på et lite område, men de vil normalt ikke sosialisere gjennom fysisk kontakt. I stedet setter de seg gjerne ned hver for seg og spiser på sine bambusskudd eller holder på med noe annet. I paringstiden er det observert at pandabjørner kommer sammen i større grupper, som gjerne består av ei binne og flere hanner.
Pandabjørnen er dagaktiv og har ikke vintersøvn, men trekker ned i lavere strøk når vinteren nærmer seg. Den vil ikke bygge et permanet hi, men ta tilflukt i et tre eller ei hule i nærheten. Pandaen er normalt terrestrial, men den er en god klatrer og også en habil svømmer.
Kjempepandaen kan bli opp mot 30 år gamle i fangenskap, men man vet lite om levealderen i vill tilstand. Denne bjørnen lever i ensomhet (den er solitær) i et løselig revirsystem, der flere hanner kan dekke en binnes revir og konkurrere om å få tilgang til henne i paringstiden.
Når brunsttiden nærmer seg vil binna øke intensiteten i sine markeringer og også bli mer vokal i sin uttrykksform, slik at hannene i nærheten skal skjønne at tiden nærmer seg. Paringstiden er normalt i tidsrommet mars-mai. I brunsten er binna normalt mindre aktiv, men gjerne humørsyk. For at det skal bli unger, må binnas løpetid falle sammen med hannens brunsttid, noe som ikke alltid skjer. Binna vil som regel også bare stå i ca. 1–3 dager, noe som gjør forplantningen enda vanskeligere. Dette er en viktig årsak til den lave reproduksjonstakten hos pandabjørner.
Drektighetstiden varierer fra 97-181 dager, men er i gjennomsnitt ca. 135 dager. Også pandabjørner kan utsette graviditeten (embryonisk diapause), normalt med ca. 1,5-4 måneder. Binna føder som regel 1-2 unger.[14] Ungen(e) veier normalt 85-140 gram ved fødselen og er blinde og hjelpeløse de første ukene, da de gjerne dier opptil 14 ganger i døgnet. Et måltid kan vare i opp mot 30 minutter. Ulikt andre nyfødte bjørnunger er gjerne pandaungene dekket av et tynt lag med pels. Øynene åpner seg vanligvis når de er omkring 3 uker gamle, og de begynner å bevege seg rundt når de er omkring 3-4 måneder. Ungene avvennes gjerne når de er omkring 46 uker, men de vil ikke forlate mora før de er omkring atten til 24 måneder gamle.
Matvaner
Panda
Selv om den er et rovpattedyr, spiser pandaen mest planteføde. Friske bambusskudd, som det finnes 25-30 arter av som pandaen spiser, kan utgjøre opp mot 99% av kostholdet, men den spiser også knoller av iris og krokus, og av og til også sopp, friske skudd fra ulike slyngplanter, risgress, egg, insekter, pipehare, fisk og smågnagere. Dette gir et verdifullt proteintilskudd i et ellers ensidig kosthold. I fangenskap spiser også pandabjørner frukt. Alt i alt spiser pandaen normalt omkring 8-15 kg føde hver dag, og den tilbringer gjerne 10-16 timer i døgnet med å spise. Vegetabilsk føde er imidlertid ikke lett å fordøye for et rovpattedyr, så 87-88% av det forblir ufordøyd og uutnyttet.
Det meste av det vannet pandaen trenger får den i seg gjennom bambusskudd, som i snitt inneholder ca. 50% vann. Nye skudd kan inneholde så mye som 90% vann. Pandaer trenger imidlertid også tilskudd av rent vann, noe det er nok av i de strøk denne bjørnen ferdes. Ved behov, som regel en gang om dagen, vil den derfor søke mot elver og bekkefar for å drikke, for som alle andre bjørnearter trives også pandabjørnen best når det finnes nærhet til vann.
Luktesansen er pandaens viktigste sans, en sans den aktivt benytter for å finne mat og til å kommunisere med. Luktesansen er da også høyt utviklet hos pandabjørner.
^abSwaisgood, R., Wang, D. og Wei, F. (2016). «Ailuropoda melanoleuca (errata version published in 2017)». The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T712A121745669. doi:10.2305/IUCN.UK.2016-2.RLTS.T712A45033386.en.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Qiu-Hong Wan, Hua Wu og Sheng-Guo Fang (2005). «A new subspecies of giant panda (Ailuropoda melanoleuca) from Shaanxi, China». Journal of Anatomy. 86 (2): 397-402. ISSN1545-1542. doi:10.1644/BRB-226.1.
^C. Jin m.fl. (2007). «The first skull of the earliest giant panda». Proceedings of the National Academy of Sciences. 104 (26): 10932–10937. ISSN0027-8424. doi:10.1073/pnas.0704198104.
^"Giant Panda". Encyclopædia Britannica Online. 2010.
^abH. Nicholls (2010). The Way of the Panda: The Curious History of China's Political Animal. Profile Books. ISBN978-1-84668-368-8.
