Pekingeser (FCI #207) er en liten løveaktigselskapshund med opprinnelse fra Folkerepublikken Kina. Rasestandarden blir ivaretatt av Storbritannia, som var det første landet utenfor Kina som foredlet typen. Som hunderase tilhører pekingeseren FCIs gruppe 9, seksjon 8 (små østasiatiske hunderaser). Den regnes med til gruppen av såkalte toyhunder, en gruppe som består av ekstra små hunder. Pekingeseren er svært gammel i sin opprinnelig form, og som sådan nærmere beslektet med ulv (Canis lupus) enn mange andre hunderaser.
Typen oppsto (med stor sikkerhet) i Kina under antikken. En DNA-analyse bekrefter at pekingeser tilhører de hunderasene som genetisk skiller seg minst fra ulv.[2] Det betyr at rasens aner tilhører de eldste vi kjenner til blant dagens hunder. Dette kan imidlertid ikke tas til inntekt for at den moderne hunderasen er like gammel. Den ble nemlig først skapt av britene mot slutten av 1800-tallet, i likhet med svært mange andre hunderaser.
Det hevdes at typen var forbudt å holde gjennom mange århundrer, for andre enn de som hørte til i Den forbudte by. Hundene ble bragt til Storbritannia under den andre opiumkrigen, da fem hunder den 6. oktober 1860 skal ha blitt tatt med fra Beijings gamle keiserlige sommerpalass under en okkupasjon av britiske og franske styrker, før sommerpalasset ble brent til grunnen. Eieren skal ha vært en eldre tante av keiseren. En av hundene ble gitt i gave til dronning Victoria av Storbritannia.[3]
Det hevdes at pekingeseren har endret seg lite gjennom århundrene, men den nå utdødde kinesisk happahunden, som trolig er en progenitor for både den moderne pekingeseren og andre, viser at «lite» kan bety så mangt. Likheten er der, men det er også forskjellene, ikke minst med tanke på pelsen. Den gamle happahunden er ikke det spor løveaktig heller, slik britene hevder at den moderne pekingeseren skal være. Man kjenner imidlertid igjen både den brede framparten, det inntrykte snutepartiet og øynene, selv om den moderne pekingeseren på alle måter har blitt mer ekstrem. De første pekingeserne som kom til Europa var nemlig relativt smale i brystet og mer langlemmet enn den moderne versjonen, som både har blitt større, bredere i brystet og har buede framlemmer, slik happahunden hadde.
I 1896 ble Ah Cum, en cirka ett år gammel hund, importert til Storbritannia fra den den forbudte by i Kina, for å styrke genpoolen etter de opprinnelig fem hundene. Ah Cum veide cirka 2,25 kg og lignet mer på en tibetansk spaniel (som er en nær slektning, men slett ingen spaniel) enn dagens pekingesere. Det hevdes at enkekeiserinne Cixi var ansvarlig for at den opprinnelige landrasen ble til de fornemme keiserlige hundene britene oppdaget i Beijings gamle keiserlige sommerpalass under opiumkrigen. Hun skal til og med har gjort en standard for hundene. Ah Cum døde i 1905, etter å ha blitt utstillingschampion året før. Eier var mrs. T. Douglas Murray.[4]
En annen nær slektning av pekingeseren er japanese chin, som tidligere ble kalt japanese (spaniel). Pekingeseren på sin side gikk under navnet pekingese spaniel. Verken disse eller de andre (det er flere) nære slektningene er spanieler, men de fikk denne benevnelsen siden de lignet. Disse hundene skilte faktisk lag da pekingeseren fikk sin første standard i 1898. Pekingeser-standarden ble umiddelbart adoptert av Japanese Spaniel Club, mens The Pekingese Club først ble etablert i 1904. Fem år senere blir også The Pekingese Club of America etablert, som den første raseklubben for pekingeser utenfor Storbritannia.[4] Rasen ble imidlertid også raskt populær i det kontinentale Europa.
Det er uklart akkurat når pekingeseren kom til Norge, men rasen ivaretas av Norsk Miniatyrhundklubb som ble stiftet i 1973.
Beskrivelse
Pekingeser er en langstrakt hund med velutviklet brystkasse og korte lemmer. Den noe steile bakparten og de heller korte frambena, gir typen er litt framtungt uttrykk. Hanner skal max veie 5 kg, tisper inntil 5,4 kg. Rasen skal ha et løveaktig utseende, med et våkent og intelligent uttrykk. Til tross for størrelsen er pekingesere robuste hunder, med kraftig benstamme. Pelsen er rikelig, lang og glatt med grove dekkhår og tykk underull. Pelsen krever jevnlig stell, men regnes som relativt lettstelt. Rasen omtales av Nordisk Kennelunion med fem punkter i Breed Specific Instructions regarding exaggerations in pedigree dogs (BSI),[5] et dokument som beskriver risikoområder hos enkelte hunderaser, og er ment som et supplement til rasestandarden. Hodets størrelse og proporsjoner er ifølge BSI og NKK, sammen med åpne nesebor og en velutviklet brystkasse, viktig for at rasen ikke skal ha pustevansker.
Rasen regnes som modig, uredd og lojal, men noe reservert ovenfor fremmede. Den er normalt en lettlært og god familiehund og en populær utstillingshund, men rasen er kjent for å kunne være litt sta. Den har stor personlighet og har en tendens til å se på seg selv som «uovervinnelig». Det er ikke uvanlig at pekingesere blir mer enn 15 år gamle.
^«The Letter», David Matthews, Jo Lee Magazine, Nov. 2002, p. 18 This little dog was found by me in the Palace of Yuan-Ming-Yuan near Pekin on the 6th of October 1860. It is supposed to have belonged to either the Empress, or one of the ladies of the Imperial Family. It is a most affectionate and intelligent little creature – it has always been accustomed to being treated as a pet and it was with the hope that it might be looked upon as such by Her Majesty and the Royal Family that I have brought it from China. John Hart Dunne, Captain, 99th Regt.
