Perspektiv

Synlige lysbølger går i rette linjer fra gjenstanden og gjennom bildeplanet før de treffer øyet. Dette er grunnlaget for det grafiske perspektivet som forsøker å gjengi en tredimensjonal virkelighet i et flatt, todimensjonalt projektivt plan.

Perspektiv (av latin perspicere, «se gjennom, se tydelig») er en visuell betraktnings- og framstillingsmåte som brukes i billedkunst og arkitektur for å gjengi og forklare virkeligheten og vise dybde i et bilde. Begrepet brukes særlig om et system for å skape virkelighetstro romvirkning, det vil si avbilde tredimensjonale gjenstander på en todimensjonal flate som en overbevisende illusjon. Den matematiske beskrivelse av dette har gitt opphav til projektiv geometri hvor avbildningen finner sted i et projektivt plan.

Romperspektiv

De to mest karakteristiske trekkene ved den romlige perspektivforståelsen er:

Gjenstander ser mindre ut når avstanden til betrakteren blir større, det vil si når de er lengre borte fra den som ser.
Gjenstander ser fordreid og forkortet ut når de blir betraktet fra en vinkel. Dette fenomenet kalles romlig forkorting (perspektivforkorting).

Sentralperspektiv

Den italienske arktitekten Filippo Brunelleschi (1377–1446) utarbeidet et system, hvor avstand kunne fremstilles på en vitenskapelig måte. Dette omtales i dag som et sentralperspektiv. Nøkkelen til dette systemet lå i iakttagelsen at alle parallelle linjer som løper gjennom rommet i rett vinkel mot billedplanet, synes å konvergere sentralt, i høyde med betrakterens øye. De parallelle linjene kalles ortogonaler, og de gir et geometrisk nettverk som definerer bilderommet. Brunelleschis oppfinnelse kom til å opphøye malerkunsten til en vitenskap.

Det første kjente bildet med sentralperspektiv ble laget av Brunelleschi omkring 1415. Hans biograf, Antonio Manetti, beskrev det berømte eksperimentet der Brunelleschi malte dåpskapellet fra hovedporten av den uferdige katedralen i Firenze. Lerretet var konstruert med et hull i forsvinningspunktet. Maleriet ble observert fra baksiden, og refleksjonen av bildet ble sett i et speil gjennom hullet, som gav illusjonen av dybde. Dessverre har maleriet siden gått tapt.^[1]

Introduksjonen av sentralperspektivet på 1400-tallet var en viktig forutsetning for og del av renessansens kunst og humanisme (mennesket som tilværelsens sentrum).

Ettpunktsperspektiv har ett forsvinningspunkt. Topunktsperspektiv har to forsvinningspunkter.

Andre perspektivtyper i billedkunst

Fargeperspektiv

Fargeperspektiv eller luftperspektiv er bruken av farger og valører for å skape inntrykk av avstand og rom i et flatt bilde. På grunn av luften vil fjerne ting i naturen vanligvis virke blåere og ha svakere kontraster enn det som er nærmere. Dette utnyttes særlig i landskapsmalerier.

Betydningsperspektiv

Betydnings- eller verdiperspektiv er en framstillingsmåte der viktige og betydningsfulle figurer og gjenstander i et bilde gjengis større enn det som er mindre viktig. Dette var typisk for blant annet middelalderens kirkekunst der størrelsen på bibelske skikkelser, helgener og geistlige personer kunne være avhengig av deres «hellighet».

Fugleperspektiv

Fugle- eller luftperpektiv er en bildeframstillingsmåte der motivet blir avbildet ovenfra, som fra en fugl som ser ned på et objekt. Dette kan skape en opplevelse av oversikt, utenforskap og at motivet blir «sett ned på» i billedlig forstand, altså at for eksempel figurene blir betraktet som underlegne og mindre verdifulle.

Froskeperspektiv

Froskeperspektiv er det motsatte av fugleperspektiv. Det er en framstillingsmåte der motivet avbildes fra bakkenivå, som sett fra en frosk. Dette kan gjøre figurer og miljøer i bildet overveldende og dominerende og forsterke inntrykket av kraft, makt og verdi.

Perspektiv i teateret

Perspektivtegning ble en viktig del av scenekunsten da den italienske arkitekten Sebastiano Serlio utformet en rekke teorier om perspektivtegning- og maling for bruk i teateret. Ved bruk av tvunget perspektiv kunne scenografien gi en illusjon av å strekke seg lenger bakover på scenen enn den egentlig gjør, og dermed gi et inntrykk av dybde. Ofte forestilte scenografien lange og geometrisk utformede ganger og passasjer som strakte seg bakover langs midten av scenen, som på bildet til høyre. Disse passasjene ble bygd slik at den bakre enden var mye smalere og lavere enn den fremre, og på den måten ble tilskuernes øyne lurt til å tro at gangen strakk seg mye lenger bakover på scenen enn det den egentlig gjorde. Serlios teorier blir fremdeles brukt i utformingen av scenografi den dag i dag, både på scene og i film.