Eugène Joseph Neveur var den eldste i en stor familie (seksten barn) fra enkle kår. Faren hans er en fajansearbeider. Eugènegikk på skole i Gien, så ved gutteseminaret i Orléans, og trådte deretter inn i kongregasjonen augustinerne av himmelopptagelsen i 1895. Der fikk han ordensnavnet Pie, til ære for den herllige pave Pius V og kardinal Pie, motstander av liberalismen. I 1897 avla han sine evige løfter i Jerusalem og fortsatte studiene i filosofi og teologi ved Notre-Dame-de-France. I 1901 ble han professor ved det slaviske seminar i Karagatch.
Prest
Den 18. mars 1905 ble han presteviet i Konstantinopel.
Hans liv var fra da viet apostolatet i den slaviske og østlige verden: Etter å ha vært professor ved høyskolen i Varna, ble han kapellan for Den gode hyrde i Sankt Petersburg. I 1907 ble han sogneprest i Makejevka i gruveområdet rundt Donetsk, senere kjent som Donbass. Der var menighetsmedlemmene hovedsakelig fra ledelsesskiktet eller spesialarbeidere innen gruvedriften, hentet inn fra Frankrike og Belgia på utlandskontrakt. Han lot bygge en liten steinkirke der som ble innviet i 1915.
Han overtok også etter sognepresten i Jenakijevo som, som på grunn av sin tyske opprinnelse, var blitt arrestert.
Fader Neveu kunne utføre sitt sjelesørgeriske virke på russisk, et språk han behersket perfekt. Han ble vitne til de dramatiske hendelsene som påvirket samtidens Russland, fra begynnelsen av første verdenskrig til bolsjevikenes maktovertakelse.
Bolsjevikene innledet snart en forfølgelse i av de kristne samfunn, ortodokse så vel som andre. Det lille katolske hierarki ble fullstendig amputert, og ble fullstendig uten noen overhyrder etter skueprosessene i mars 1923 organisert av Grigorij Zinovjev og Nikolaj Krylenko som resulterte bortfallet av biskop Jan Cieplak (fengslet), biskop Constantin Budkiewicz (skutt), biskop Leonid Feodorov og andre.
Samme år sendte imidlertid fader Neveu et memorandum til folkekommissæren for utenrikssaker i Ukraina, Rakovsky, der han tok til orde for etablering av diplomatiske forbindelser mellom det bolsjevikiske Russland og Den hellige stol og forsvar av de troendes interesser.
Bekymret over situasjonen sendte pave Pius XI jesuitten Michel d'Herbigny til Russland, som på sin vei via Berlin i hemmelighet ble bispeviet av den apostoliske nuntius erkebiskop Eugenio Pacelli, den fremtidige pave Pius XII. Monsignor d'Herbignys oppdrag var å komme seg ender ethvert påskudd til Russland og der ordinere flere biskoper og apostoliske administratorer der, for å rekonstituere et katolsk hierarki i landet, om enn det var i all hemmelighet.
Biskop
Fader Pie-Eugène Neveu var blitt valgt til bispesetet i Moskva -
den 11. mars 1926 ble han hemmelig utnevnt av pave Pius XI til apostolisk administrator av Moskva og til titulærbiskop av Citrus.
Neveu fikk dermed i teorien under sin jurisdiksjon nesten hele Sovjetunionens territorium; til å støtte seg skulle han få tre biskoper som også ble ordinert i hemmelighet - men som for det mesten av tiden skulle sitte i fengsel: Mgr Boleslas Sloskans, Mgr Antoni Malecki og Mgr Alexander Frison. I praksis hadde de ingen muligheter til å utøve sine embeder.
Bispevielsen bak lukkede dører[1] ble imidlertid ikke så lenge etter kjent for de sovjetiske politiske politi, og han ble dermed satt under overvåkning. Han nøt imidlertid den franske ambassades uoffisielle beskyttelse, og kunne dermed i noen grad utøve sitt apostolat blant de troende katolikker i Moskva. Blant annet tok han seg av Camilla Krushelnitskaja, som denere ble skutt i 1937.
I 1933, fikk biskop Jean de Guébriant tillatelse til å besøke biskop Neveu i hans bevoktede leilighet.
Biskop Neveu reiste til Frankrike for å være med på den nasjonale valfart til Lourdes i 1934, og dro derfra til Roma, der paven mottok ham i en svært lang audiens. Etter sin retur til Russland i 1935 bispeviet han Jean-Marie-Felix AmoudruO.P. til titulærbiskop av Pyrgos.
Utestengt fra Sovjetunionen
I 1936 reiste han igjen til Frankrike, av helserelaterte grunner. Ettersom han ikke fikk noe nytt visum fra Sovjetunionen, tilbragte han det som var igjen av sitt liv i forskjellige franske bispedømmers tjeneste.
Den 3. februar 1937 ble han igjen mottatt i audiens av paven. Hans vitnesbyrd påvirket i stor grad utformingen av encyklikaenDivini Redemptoris av 19. mars 1937, som kritiserte kommunismen sterkt.
Hjemme viet han seg til sjelesorgen: han utførte konfirmasjoner, ordinerte prester og underviste. Han ordinerte en diakon, den senere fader Georgij Roško, en fremtidig plenipotent visitator for Kongregasjonen for de orientalske kirker til den russisk-katolske sjelesorg i verden. Mellom 1941 og 1942 møtte han fire representanter for de tyske okkupasjonsmyndigheter som tilbød ham å returnere til Moskva etter den tyske seieren over Sovjetunionen. Biskop Neveu takket nei til tilbudet. Han nektet også å publisere en anti-bolsjevikisk uttalelse i pressen, og sa at den kunne føre til nye rettssaker for katolikkene i Sovjetunionen.
Han døde den 17. oktober 1946 i Paris, etter en gudstjeneste i kirken Saint-Pierre-de-Chaillot sentralt i byen, ikke langt fra Avenue des Champs-Élysées. Etter opprinnelig begravelse i Paris ble hans levninger den 16. mai 1954 overført til kirken Sainte-Jeanne d’Arc i Gien.
