Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
Piper PA-18 Super CubSuper Cub som bush-fly i Alaska med ekstra store tundra-hjul.
Piper PA-18 Super Cub er et amerikansk to-seters fly utviklet og produsert av Piper Aircraft Corporation. Prototypen fløy i 1949 og flyet var i produksjon samme år. PA-18 er basert på PA-14 Cub Cruiser som igjen var en versjon av J-3 Cub. Super Cub var i produksjon helt fram til 1994, og over 7500 ble produsert, inkludert militære versjoner.
Spesielle tekniske løsninger
Cuben har fotbrems for hvert hovedhjul som ikke betjenes av øvre del av fotpedalene, men det er små separate pedaler som betjenes med hælene. Dette gjelder både for framsete og baksete.
På veggen til venstre og litt bak for flygeren (i framsetet) er en sveiv som styrer høyderorstrim. Den roterer en skrue som hever eller senker fremre kant av horisontale haleflate som høyderoret er hengslet i bakkant. Gasshåndtak sitter på venstre karm under sidevinduet. Ved betjening av trimsveiva på sideveggen kan albuen komme bort i baksetets gasshåndtak og redusere gasspådraget. Trykknappen som starter sending på radioen sitter ikke på stikka, men på venstre karm bak gasshåndtaket.
Døra på høyre side av flykroppen består av to deler, en øvre som er vindu og hengslet i overkant, og en nedre som er hengslet i underkant. Når disse er åpne kan man sette seg på nedre hengselkant, og sitter da like under setenivå. En må trekke bena godt til seg for å få dem inn i den litt trange åpningen. Med litt lange ben vil bena fort treffe nedre kant av dashbordet.
Super Cub har flaps, noe som mangler på de andre Cubene. Flapsen betjenes med et langt håndtak montert i gulvet til venstre for benet til flygeren i framsetet.
Super Cuben flyges fra framsetet om flygeren er alene, i motsetning til de mindre modellene som flyes fra baksetet.
Flere Super Cuber er utstyrt med ekstra store hjul for å kunne lande på noe ujevnt underlag utenom flyplass.
Det er vanlig å montere flottører om sommeren for å bruke Super Cuben som sjøfly. Det er også vanlig å montere ski for å lande på snø. Det kan også monteres ski med utsparing for hjulene, slik at flyet både kan flyes til/fra rullebaner med fast dekke og til/fra snødekte flater.
Utvikling og varianter
PA-18 Super Cub ble produsert fra 1949 utstyrt med enten en Continental C-90 motor med en ytelse på 90 hk som PA-18-95 eller en Lycoming O-235 med en ytelse på 105 hk som PA-18-105. I 1952 ble PA-18-135 med en 135 hk Lycoming O-290 introdusert, og fra 1955 PA-18-150 utstyrt med en 150 hk Lycoming O-320. Enkelte gjenoppbyggede Super Cub PA-18-150 kan ha motorer på 160 eller 180 hk.
Militære varianter
PA-18 Super Cub ble produsert for militært bruk som forbindelsesfly, treningsfly og artilleriobservasjonsfly. L-18C tilsvarte den sivile modellen PA-18-95 og i alt 838 fly ble levert. De fleste til den amerikanske hær, men 108 ble levert til andre land inkludert 16 fly til Norge. L-21A var utstyrt med O-290-11 motor med en ytelse på 125 hk og L-21B tilsvarte den sivile modellen PA-18-135. 150 L-21A og 584 L-21B ble produsert.
Forsvarets L-18C Super Cub
Forsvaret anskaffet 16 Piper L-18C Super Cub i 1955 for bruk som artilleriobservasjonsfly. Disse ble satt opp i egne OP-vinger i Feltartilleriet og ble fløyet av artillerioffiserer.
