Porfyr (gresk: porphyra, «purpurfarget»)^[1][2] er en betegnelse på ulike granitter eller magmatiske bergarter som inneholder grovkornede krystaller, strøkorn, og som er oftest mørk med lyse prikker. Porfyr er en sammensetning av en finkornet masse og strøkorn. Det er med andre ord større korn av enkelte mineraler, særlig feltspat eller kvarts, i en finkornet grunnmasse. De store kornene blir kalt for fenokrystall, strøkorn eller innsprengninger. Porfyrisk struktur er karakteristisk for lava og gangbergarter. Fenokrystaller er utskilt ved langsom avkjøling av magmaet i dypet, mens den finkornete grunnmassen er oppstått ved rask avkjøling etter at magmaet er presset opp i en sprekk i jordskorpa eller på annen måte har nådd jordoverflaten.

Porfyritt er ei eldre betegnelse på porfyriske bergarter med fenokrystall av plagioklas, i motsetning til bergarter med kalifeltspat, som er kalt for alkalifeltspat (feltspat).

I sin ikke-geologiske, tradisjonelle bruk refererer begrepet porfyr vanligvis til den lilla-røde formen til denne steinen, verdsatt for utseendet, men andre farger av dekorativ porfyr brukes også som «grønn», «svart» og «grå».^[3][4] Begrepet porfyr er fra det antikke greske πορφύρα (porphyra), som betyr «purpur» eller «purpurfarget».^[2] Purpur var fargen på kongelige, og den romerske «keiserlige porfyren» var en dyp lilla magmatisk bergart med store krystaller av plagioklas.^[5] En del skribenter i antikken hevdet at denne steinen var den hardeste som man kjente til.^[6] Av den grunn ble porfyr verdsatt og verdsatt for store monumenter og byggeprosjekter i det keiserlige Roma og senere.

Deretter ble navnet gitt til alle magmatiske bergarter med store krystaller. Adjektivet porfyrtisk refererer nå til en viss tekstur/struktur av magmatisk bergart uavhengig av dens kjemiske og mineralogiske sammensetning eller farge.^[7] Dens viktigste kjennetegn er en stor forskjell i størrelse mellom de små matrisekrystallene og de mye større fenokrystallene. Porfyrer kan være afanitter eller faneritter, det vil si at grunnmassen kan ha mikroskopiske krystaller som i basalt, eller krystaller som er lett å adskille med øyet, som i granitt.

Porfyr er veldig hardt. Målt på 10-graders Mohs hardhetsskala, har porfyr en hardhet på 7 Mohs, noe som er hardt tilsvarende stål.^[8]

For romerne var det kjent som Lapis porfyritt. Naturalis Historia (36, 11) av Plinius den eldre forteller at «keiserlige porfyr» hadde blitt oppdaget i Egypt under Tiberius’ regjeringstid; en inskripsjon som på 1990-tallet ble oppdaget og datert fra 18 e.Kr., nevner romeren Caius Cominius Leugas som den som fant det nye steinbruddet.^[9][10] Porfyr ble brutt allerede i oldtidens Egypt fra et steinbrudd på Jabal Abu Dukhkhan, som romerne omtalte som Mons Porphyrites, en region i sørøstlige Egypt og nordøstlige Sudan. Det er en fjellkjede som kalles lokalt Itbāy, men er ellers omtalt som Rødehavsfjellene og strekker seg nord–sør og parallelt med Rødehavet. Oldtidens egyptere hadde brukte dekorative porfyrsteiner med en lignende sammensetning og utseende, men forble tilsynelatende uvitende om tilstedeværelsen av den «keiserlige porfyr» som romerne traktet etter. Porfyr ble tidvis benyttet i minoisk kultur på Kreta så tidlig som 1850 f.Kr. På Knossos var det store søyler laget av porfyr.^[11]

Porfyr ble kalt «keiserlig» ettersom gruvene, som andre steder i imperiet, var eid av keiseren.^[12] Den røde porfyren kom alle fra Gabal Abu Dukhan-bruddet (i Mons Porphyrites)^[13] i den østlige ørkenen i Egypt, fra 600 millioner år gammel andesitt fra det arabisk-nubiskegrunnfjellsskjold. Veien fra steinbruddet vestover til byen Qena (tilsvarer romersk Maximianopolis) ved Nilen, som geografen Klaudios Ptolemaios markerte på sitt kart fra 200-tallet e.Kr., ble først beskrevet av Strabon på 100-tallet f.Kr. Det er den dag i dag kjent som Via Porphyrites, «Porfyrveien», dens spor preget av hydreumata, det vil si en vanningsstasjon som gjorde det levedyktig i dette helt tørre landskapet. Stein fra bruddet ble brukt til alle de røde porfyrsøylene i Roma, togaene på byster av keisere, panelene i bekledningen av Pantheon,^[14] Konstantinsøylen i Istanbul,^[15] samt altere og vasene og fontenebassengene gjenbrukt i renessansen og spredt så langt som til Kiev.

Romerne brukte også "grønn porfyr" (lapis Lacedaemonius,^[16] fra Hellas, i dag også kjent som serpentinitt),^[17] og "svart porfyr" fra det nevnte egyptiske steinbruddet.^[18]

Etter 400-tallet var steinbruddet tapt og glemt i mange århundrer. Byzantium-forsker Alexander Vasiliev har antydet at dette var konsekvensen av konsilet i Khalkedon i 451 og de påfølgende problemene i Egypt.^[19] De vitenskapelige medlemmene av den franske ekspedisjonen under Napoléon Bonaparte søkte det forgjeves tidlig på 1800-tallet, og det var først da den østlige ørkenen ble gjenåpnet for studier under den egyptiske herskeren Muhammad Ali at stedet ble gjenoppdaget av de engelske egyptologene James Burton og John Gardner Wilkinson i 1823.

Porfyr ble mye brukt i bysantinske keiserlige monumenter, for eksempel i Hagia Sofia^[20] og i Porphyra, det offisielle føderommet for bruk av gravide keiserinner i det store palasset i Konstantinopel, noe som ga opphav til uttrykket «født i lilla».^[21][22]

Å velge porfyr som materiale var en dristig og spesifikk budskap for det sene keiserlige Roma. Som om det ikke var nok at porfyr eksplisitt var til keiserlig bruk, hadde det faktum porfyr var sjelden noe som igjen skilte og hevet keiserne opp fra sine undersåtter. Porfyr understreket at disse figurene ikke var for vanlige borgere, men at keiserne sto mange nivåer over, til og med som guder, og verdig respekten de forventet. Porfyr gjorde keiserne utilnærmelige med hensyn til makt og natur, som tilhørte en annen, guddommelig verden.^[23]

De romerske keisere hadde på seg klær eller kappe av purpur for å vise keiserlig status. I likhet med porfyr var purpur et klesstoff som var meget vanskelig å framstille, ettersom det krevde bruk av sjeldne sjøsnegler for å lage fargestoffet.^[24][25]

En unik prestisjefylt bruk av porfyr var valget som materiale for keiserlige sarkofager på 400- og tidlig 500-tallet. Denne tradisjonen ser ut til å ha begynt med Diokletianus’ sarkofag av porfyr i mausoleet hans, som ble ødelagt da bygningen ble gjenbrukt som en kirke, men hvorav sannsynlige fragmenter finnes på det arkeologiske museet i Split, Kroatia.^[26] De eldste og best bevarte er nå bevart ved Vatikanmuseene og kjent som Sarkofagene til Helena og Constantina.

Ni andre keiserlige porfyrsarkofager ble lenge oppbevart i De hellige apostlers kirke i Konstantinopel. De ble beskrevet av Konstantin VII med tilnavnet Porphyrogennetos, «den lillafødte», i De Ceremoniis på midten av 900-tallet e.Kr., som spesifiserte de gravlagte som henholdsvis Konstantin den store, Konstantius II, Julian, Jovianus, Theodosius den store, Arcadius, keiserinne Aelia Eudoxia, Theodosius II og Markianus. Av disse eksisterer de fleste fortsatt i fullstendig eller fragmentarisk form, til tross for ødeleggelser fra senere bysantinske keisere, korsfarere og osmanske erobrere.^[19] Fire pryder for tiden fasaden til hovedbygningen til Istanbuls arkeologiske museer,^[27] Vasiliev antar at de ni keiserlige sarkofagene, blant annet en som bærer et crux ansata eller egyptisk kors, ble skåret ut i Egypt før de ble sendt til Konstantinopel.^[19]

Den keiserlige tradisjonen med porfyrsarkofag ble etterlignet av den østgotiske kong Teoderik den store (454-526), hvis mausoleum i Ravenna fortsatt inneholder et porfyrkar som ble brukt som hans sarkofag. På samme måte ble Karl den skallede, konge av Vestfrankerriket og tysk-romersk keiser, gravlagt i klosterkirken Saint-Denis i et porfyrkar^[28] som kan være det samme kjent som «Dagoberts kar» (cuve de Dagobert), nå i Louvre.^[29]

Graven til Peter III av Aragón, i klosteret Santes Creus nær Tarragona, gjenbruker et porfyrkar eller alveus, som har blitt antatt å være opprinnelig sarkofagen til senromerske keiser Konstans i mausoleet hans ved Centcelles i Catalonia, et sted i nærheten med en velbevart rotunde fra 400-tallet.^[30]

På Sicilia på 1100- og 1200-tallet ble en annen gruppe sarkofager i porfyr framstilt fra Roger IIs regjeringstid og framover og brukt til kongelige og deretter keiserlige begravelser, nemlig de av kong Vilhelm I, keiser Henrik VI, keiserinne Constance, og keiser Fredrik II. De er alle nå i katedralen i Palermo, bortsett fra Vilhelm i katedralen i Monreale. Forsker Rosa Bacile har hevdet at de ble skåret ut av et lokalt verksted fra porfyr importert fra Roma, de fire sistnevnte sannsynligvis (basert på observasjon av deres kannelyre) alle fra en enkelt søyleskaft som kan ha blitt hentet fra det romerske badeene til Caracalla eller badene til Diokletian. Hun mener at disse sicilianske porfyrsarkofagene «er de aller første eksemplene på middelalderske frittstående sekulære graver i Vesten, og spiller derfor en unik rolle i historien til italiensk gravkunst (tidligere og senere graver er ved siden av og avhengig av vegger).»^[31]

Seks store porfyrsarkofager er omtalt langs veggene til det åttekantede Cappella dei Principi (Fyrstenes kapell) i Medici-kapellene, som ble bygget som ett av to kapeller i det arkitektoniske komplekset til basilikaen San Lorenzo i Firenze, Italia, for adelsfamilien Medici. Porfyr med purpur ble også brukt frodig i det overdådige kapellet, med en bekledning av marmor, innlagt med andre farget marmor og halvedelstein, som dekker veggene fullstendig. Planlagt og tenkt ut av Cosimo I de’ Medici, storhertug av Toscana (1537–1574), ble den initiert av Ferdinando de’ Medici, etter et utforming av Matteo Nigetti som vant en uformell konkurranse holdt i 1602 av Don Giovanni de’ Medici (en sønn utenfor ekteskap av Cosimo I), som ble endret noe under utførelsen av Bernardo Buontalenti.^[32]

Graven til Napoléon Bonaparte ved Les Invalides i Paris, utformet av arkitekten Louis Visconti, er sentrert om den avdøde keiserens sarkofag som ofte har blitt beskrevet som laget av rød porfyr, selv om det ikke er riktig. Napoléons sarkofag er laget av kvartsitt, men pidestall er laget av grønn andesittporfyr fra fjellkjeden Vogesene.^[33] Sarkofagen til Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington, ved St. Pauls katedral ble ferdigstilt i 1858, og ble framstilt av et enkelt stykke porfyr fra Cornwall,^[34] av en sjelden type kalt luxullianitt, som ble funnet i et felt nær Lostwithiel,^[35] og har navn etter landsbyen Luxulyan.^[36]

• 
  Sarkofag av Frederk II i katedral i Palermo, Sicilia, laget av porfyr
• 
  Interiør av Medicis Cappella dei Principi i Firenze (fotografi fra 1870-tallet)
• 
  Sarkofagen til Napoléon Bonaparte i Les Invalides, Paris, laget av kvartsitt med en sokkel av grønn porfyr
• 
  Wellingtons sarkofag i krypten til St. Pauls katedral i London laget av en enkelt blokk med luxullianitt, porfyr fra Cornwell

I land hvor mange biler har vinterdekk med pigger, som Sverige, Finland og Norge, er det vanlig at motorveier er asfaltert med asfalt laget av porfyrtilslag for å få slitelaget til å tåle den ekstreme slitasjen fra vinterdekkene med pigg.^[37][38]

• Liste over bergarter

• (en) Porphyry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bilder av Mons Porphyrites ved Rødehavet i Egypt, Euratlas