Randolf Arnesen var sønn av en buntmaker Arnt J. Arnesen og ble selv utdannet jerndreier.
Fagforeningsmann og politiker
Han slo seg som 20-åring ned i Oslo, hvor han ble fagforeningsmann og kommunalpolitiker, og var i en mannsalder en av forbrukerkooperasjonens sentrale skikkelser.
Han var med på stiftelsen av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund sommeren 1903 og ble valgt til forbundets første nestformann.[4] Da den valgte lederen, blikkenslager Carl Øien reiste hjem til Ålesund etter den store bybrannen i januar året etter, var Arnesen i realiteten formann,[4] og ble valgt til dette senere samme året. Han var formann fram til 1905[5] og ble sekretær i Det norske Arbeiderparti 1911.
I nesten 30 år – fra 1919 til 1948 – var han sekretær i Norges Kooperative Landsforening og like lenge redaktør for medlemsbladet Kooperatøren. Arnesen hadde en rekke offentlige verv, han satt bl.a. i Oslo bystyre 1910-34[3] og var medlem av Oslo boligråd 1913-34 (formann 1928-31), og formann i Bislett kooperative boligforening. Fra 1927 var han formann for Østkantutstillingen.
I tillegg til sin skribentvirksomhet i Kooperatøren som naturlig nok var allsidig og omfattende gjennom hans lange redaktørtid, skrev Arnesen flere bøker om kooperasjonen, blant annet Kooperasjonen i raske trekk, Kooperative retningslinjer, Forbrukernes makt og Tillitsmannen og kooperasjonen.
Randolf Arnesen var først og fremst kooperatør, det var forbrukerkooperasjonen som gjennom hele livet sto hans hjerte nærmest og det er dette det meste av hans skriftlige produksjon kretser rundt. Men han berører også andre emner, og var ikke minst opptatt av boligsaken.[3] Han var en krass motstander av «skyskrapere» og kaserner og tilhenger av småhus¬bebyggelse. Selv om han aksepterte at man i byene må bygge leiegårder, mente han at disse burde være små – helst ikke mer enn tre etasjer: «Ungene skal ha et hjem. Et barndomshjem hvor de kan tumle seg i lek og løyer, både i og utenfor huset.»
