Rastriya Prajatantra Party (forkortelse RPP – National Democratic Party, Det Nasjonaldemokratiske Parti) har etter 1990 vært det viktigste monarkistiske høyrepartiet i Nepal.
I 2006 var det minst tre forskjellige partiorganisasjoner som brukte dette navnet. I tillegg har en fjerde fløy, også representert i parlamentet, registrert seg under et nytt navn (se omtale og peker til RJP, nedafor).
De tre partiene var:
RPP (også kjent som RPP(Rana)), som sommeren 2006 fikk dom på at det har retten til å bruke RPP-navnet i valg. Fortsettelse av det tidligere RPP(Thapa) (leda av Surya Bahadur Thapa), og av det RPP som vant 12 mandater i parlamentsvalget i 1999. Største rojalistiske parti i overgangsparlamentet som skal sitte fram til valget i 2007. Nå leda av Pashupati Shumshere Rana.
RPP (Chand), leda av Lokendra Bahadur Chand. Har ikke hatt parlamentarisk representasjon etter 1999 og spiller ingen viktig rolle.
RPP (Nepal) (RPP(N)), leda av Rabindra Nath Sharma. Ekstremistisk fascistisk og rojalistisk parti, opprinnelig kjent som RPP (Khamal Thapa) (eller
RPP (Thapa), til forveksling med partiet tidligere leda av Surya Bahadur Thapa). Dette partiet oppsto i 2005, da RPP-politikeren Khamal Thapa sprengte seg ut av RPP. Hadde 1 representant i det gjeninnkalte 1999-parlamentet i 2006, men blei utelukka fra overgangsparlamentet som fungerte fra desember 2006.
I tillegg til disse partiene fantes også
Rashtriya Janashakti Party (RJS), danna da den tidligere RPP-lederen Surya Bahadur Thapa. Dette partiet oppsto i 2005, da RPP-politikeren Surya Bahadur Thapa med ei gruppe tilhengere brøyt ut av RPP i 2005. Nest største rojalistiske parti i overgangsparlamentet.
Forhistorie og stiftelse
RPP blei stifta etter demokratiopprøret i 1990, da politiske partier blei legale og valget i 1991 blei proklamert.
Det representerte den mest kongetro og høyreorienterte delen av den politiske eliten under det monarkistiske diktaturet, i det politiske systemet som offisielt kalte seg Panchayat-demokratiet. Dette var kretser som sosialt, økonomisk og politisk sto nær slottet, rike jordeiere, politikere som hadde sittet i kongens regjeringer og andre posisjoner under diktaturet, osv.
Ideologisk var denne eliten erklært (skjønt ikke alltid i praksis) monarkistisk, hinduistisk og tradisjonalistisk, den forsvarte posisjonene til de høyeste kastene, den herskende religionen (hinduismen) og den herskende nasjonaliteten (som snakker nepali), kjempa mot økte rettigheter for lavkaster, språklige og religiøse nasjonaliteter og kvinner, osv.
Store deler av denne eliten gikk over til andre partier. Særlig gjaldt det Nepals Kongressparti, bl.a. i distrikter der Kongressen sto sterkt og der tidligere Panchayat-politikere mente at Kongressen best kunne beskytte dem og forsvare deres interesser.
Kongehuset har siden 1951 alltid spilt ei sjølstendig politisk rolle, også når det gjaldt utspill i folkevalgte parlamenter, og flere ganger betalt for opprettelsen av politiske partier. Det er grunn til å tro at kongehusets ønske om direkte innflytelse i parlamentet etter Panchayat-systemets sammenbrudd var viktig for stiftelsen av RPP.
Striden mellom L. B. Chand og S. B. Thapa
Sentrale i stiftelsen av RPP var de to tidligere statsministrene under Panchayat-systemet, Lokendra Bahadur Chand og Surya Bahadur Thapa. Kampene mellom dem har prega partiet hele tida siden.
De to danna fra starten splitta to fiendtlige fløyer, kalt RPP (Chand) og RPP (Thapa) etter sine ledere, som noen ganger stilte til valg som to forskjellige partier, andre ganger som ett parti. Uansett opptrådte de to fraksjonene som regel uavhengig i parlamentet.
Alt før valget i 1991 splitta de partiet i to, sånn at RPP (Chand) og RPP (Thapa) stilte hver for seg i 1991.
Katastrofevalget i 1991
Splittelsen førte til at de to RPP-partiene fikk et katastrofalt valgresultat, langt under det som var venta i 1991:
- RPP (Chand) stilte 154 kandidater, fikk 478 604 stemmer, 6,56 % og 3 mandater.
- RPP (Thapa) stilte 163 kandidater, fikk 392 499 stemmer, 5,38 % og 1 mandat.
Det var venta at RPP skulle gjøre det godt i de lite utvikla ås-distriktene vest i landet. Men her blei de feid vekk av Nepals Kongressparti, som hadde rekruttert mange monarkister og Panchayat-politikere til sitt partiapparat. (Til gjengjeld var det venta at Kongressen skulle gjøre det godt i det mer utvikla østlige Nepal. Men her dominerte, til de flestes store overraskelse, det nye, moderate kommunistpartiet UML.)
Valgresultatet førte til at Kongresspartiet kunne danne regjering aleine. Kongressperioden blei helt dominert av kampene i Kongressen og mellom kongressen og UML. Med bare 4 representanter tilsammen (til sammenlikning hadde mindre kommunistiske partier 12 og Tarai-partiet Nepal Sadbhavana Party 6) var RPP helt uten politisk innflytelse. RPP blei også boikotta av de andre partiene fordi mange av lederne hadde stått sentralt under diktaturet.
Situasjonen fikk de to RPP-fløyene til å gjenforene seg i 1992, med Thapa som partileder. Dette førte til at ved valget i 1994, der Kongrespartiet også var alvorlig splitta, gjorde de det mye bedre:
- Det forente RPP stilte 202 kandidater, fikk 1 367 148 stemmer, 17,93 % og 20 mandater.
RPP var nr. 3 i parlamentet, alle andre partier var små. UML gikk dessuten forbi Kongresspartiet, og ingen av dem hadde reint flertall.
Det brøyt ut rasende indre kamper i Kongresspartiet, og UML sprakk i perioden i to partier. Dette førte til at den politiske blokaden av RPP også brøyt sammen. Partiet blei innbudt til en serie regjeringskoalisjoner av alle fire fløyer i de to største partiene.
RPP sprekker igjen
Men RPP opptrådte også som to fullt ut sjølstendige og gjensidig fiendtlige partier.
Følgen var at da Chand i 1997 for første gang under parlamentarismen blei statsminister (i ei samlingsregjering med UML og Sadbhavana-partiet) , blei hans regjering sabotert av Thapas tilhengere i RPP.
Da Thapa tok over samme år (i ei samlingsregjering med Kongressen og Sadbhavana), gikk Chands tilhengere med i kampen mot hans regjering.
Det var ingen klare politiske skiller mellom de to fløyene. Striden sto fram som rein maktkamp – kamp om regjeringstaburetter og posisjoner.
1999: RPP(Thapa) slår knock out på (Chand)
Foran parlamentsvalget i 1999 beherska Thapas fløy partiet. Tross et litt dårligere stemmetall enn i 1991, klarte de å beholde ei parlamentsgruppe av en viss størrelse:
- RPP fikk 902 328 stemmer, 10,4% og 11 mandater.
- RPP (Chand) derimot, blei urepresentert.
RPP under kong Gyanendra
Da kong Gyanendra kom til makta etter den mystiske massakren i Kathmandus palass sommeren 2001, satte han i gang med å utvide kongehusets makt på bekostning av parlamentet.
Høsten 2002 gjorde han det første viktige skrittet i sin kamp for enevoldsmakta, da han oppløste parlamentet uten å utskrive nyvalg, og avsatte statsminister Deuba.
Gyanendra begynte nå å bruke samme politiske taktikk som hans forfedre på 1950-tallet, kong Tribuvan og kong Mahendra: Han innsatte pro-monarkistiske statsministre som ikke hadde noe sjølstendig parlamentarisk grunnlag eller støtte i befolkninga, og som derfor var helt avhengige av ham for å beholde makta.
Kongens første valg etter oppløsninga av parlamentet var Chand. Han innsatte altså en statsminister fra et parti som hadde blitt urepresentert i siste valg (og ifølge grunnlova fra 1990 derfor heller ikke kunne sitte i regjering, så lenge 1999-parlamentet fantes).
Statsministerstillinga under Gyanendra var ikke uproblematisk. Kongen krevde at statsministeren skulle demme opp for maoistopprøret, som hadde store framganger. Chand starta forhandlinger med maoistene, men oppdaga at hverken kongen eller hæren ville godta de forhandlingsresultatene han kom fram til. Etter ei tid var Chand politisk utslitt, og kongens neste valg var Thapa
I juli 2004 var Thapa også ferdig. Kongen fikk satt inn ei samlingsregjering under statsministeren han hadde avsatt i 2002, Debua, der RPP deltok.
Opprørets framganger fortsatte uansett regjeringer, og dette begynte nå også å bli klart for kong Gyanendras internasjonale støttespillere, særlig i Delhi. Det kom internasjonale krav om at Nepal skulle gjeninnføre det parlamentariske demokratiet. Gyanendra reiste spørsmålet om nyvalg, men alle de store partiene avviste det. Partiene var dypt upopulære på grunn av de endeløse kranglene mellom dem, og flere alvorlige korrupsjonshistorier. Dessuten kunne de ikke drive valgkamp i de fleste valgkretsene, som var okkupert av maoistene.
Etter statskuppet 2005
1. februar 2005 tok Gyanendra all politisk makt sjøl og gjenninførte fullt kongelig diktatur, som i perioden 1960 til 1990. Det blei også klart at han planla noe som likna på en ny versjon av Panchayat-demokratiet. På tvers av de gjenstridige partiene forberedte han nyvalg med bare promonarkistiske partier.
Resultatet var at han dreiv de fleste parlamentariske partiene sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Ettersom kongens plan var å tilintetgjøre dem, mens NKP (Maobadi)s leder Prachanda tilbøy dem felles kamp for å gjeninnføre flerpartidemokrati og fri tilgang til politisk virksomhet i de maoistisk kontrollerte områdene, allierte de seg med maoistpartiet.
RPP, dvs. den dominerende fløya av partiet som var den eneste som blei representert i parlamentsvalget i 1999, sprakk nå også formelt i tre partier:
- Rastriya Prajatantra Party fortsatte under ledelse av Pashupati Shumshere Rana. Han er en kjent rojalistisk aristokrat, sønn av Nepals siste statsminister av Rana-dynastiet Mohan Shamsher Rana, og faren til Devyani Rana, forloveden til kronprins Dipendra som blei drept under mystiske omstendigheter i juni 2001 (Ifølge den offisielle forklaringa drepte kronprinsen sin familie fordi hans foreldre satte seg mot hans ekteskap med Devyani Rana).
Partiet som tidligere ofte blei kalt RPP(Thapa) blei blei derfor nå ofte omtalt som RPP (Rana). RPP (Rana) beholdt 9 av representantene valgt i 1999. Disse representantene fortsatte også i Nepals overgangsparlament, som blei konstituert 15. januar 2007.
- Rastriya Prajatantra Party (Khamal Thapa) (forvirrende nok også omtalt som RPP(Thapa), enda dette partiet var uten forbindelse med Surya Bahadur Thapas gamle fløy) brøyt ut av RPP (Rana)). Dets leder var den ekstreme innenriksministeren i kongens kuppregjering, Khamal Thapa, som erklærte at han hadde fått støtte fra en majoritet i RPP-ledelsen. RPP (Kamal Thapa) hadde støtte fra en representant i 1999-parlamentet. Denne representanten blei ekskludert fra overgangsparlamentet i 2007.
- RPP (Chand) fortsatte i tillegg til disse tre partiene som før, som et sjølstendig parti, men med liten oppmerksomhet og innflytelse.
Khamal Thapas RPP vinner Gyanendras såkalte lokalvalg
Kong Gyanendra gjennomførte et lokalvalg (bare i større byer, der om lag 10% av befolkninga bor) etter sin nye modell, 8. februar 2006. Valget blei boikotta av Sjupartialliansen og NKP (Maobadi). Regjeringa hevder at 20% stemte, og mange steder måtte valget innstilles på grunn av mangel på kandidater.
Innenriksminister Khamal Thapas RPP gjorde det best i «valget».
Surya Bahadur Thapas Rashtriya Janashakti Party, Ranas RPP og Chands RPP deltok ikke.
Khamal Thapas RPP etablere seg dermed som det viktigste partiet innafor kongens nye monarkistiske skinndemokrati. Hadde diktaturet fortsatt, kunne Kamal Thapa derfor drømt om å spille en enda mer sentral rolle. Men ettersom Gyanendras eksperiment med et nytt monarkistisk «demokrati» falt sammen i april 2006, fikk det ingen praktisk betydning.
Monarkistene etter demokratiopprørets seier
Etter at demokratiopprøret i april 2006 seira og tvang kong Gyanendra til å gi opp den politiske makta, deltok Ranas RPP og Thapas RJP i det nyinnkalte parlamentet (opprinnelig valgt i 1999).
På den første sesjonen i mai 2006 så det ut som om RJP stort sett stemte sammen med den regjerende Sjupartialliansen. I Ranas RPP dukka det opp stemmer som kritiserte at RPP ikke hadde slutta seg til Sjupartialliansen under diktaturet.
I juli 2006 ga en høyesterettsdom retten til å bruke RPPs navn og symbol i valg til RPP (Rana).
Den gamle RPP-gruppa fra 1999 var nå delt i tre. Ifølge noen nyhetsartikler hadde RJP 4 og RPP(Rana) 6 representanter. Seinere viste det seg at RPP fikk støtte av 9 representanter, mens RJP fikk støtte av 1. De to partiene beholdt denne representasjonen i det nye overgangsparlamentet, som blei konstituert 15. januar 2007.
Gyanendras tidligere innenriksminister Khamal Thapa sto på ei liste over politikere som ikke får lov til å forlate landet i påvente av rettsoppgjør. De representantene hans parti, RPP (Khamal Thapa), fikk valgt i februar, blei kasta ut av stillingene sine.
RPP(Khamal Thapa) hadde angivelig støtte fra 1 representant valgt i 1999.
Denne representanten blei kasta ut av overgangsparlamentet fra 15. januar 2007.
Khamal Thapa sjøl trakk seg som partileder den 26. oktober 2006. Som ny leder blei valgt Rabindra Nath Sharma. Partiet blir etter det omtalt som RPP(Nepal).
Både RPP (Rana) og RJP sa seg høsten 2006 villige til å gå inn for republikk. Det eneste partiet som offentlig forsvarte kongedømme, var RPP(N).
Det ser ut til at en eventuell framtid for rojalistene i Nepal nå finnes hos Ranas RPP og Surya Bahadur Thapas RJP – i hvert fall så lenge demokratiet består, og kongehuset eller hæren ikke gjennomfører et nytt kupp.
Se også
Referanser
Eksterne lenker
- Offisielt nettsted
- Rana-led RPP legitimate: SC (På engelsk. Nyhetsartikkel om at RPP (Rana) har fått høyesteretts kjennelse for at det har retten til RPPs navn og partisymbol i striden med RPP (Kamal Thapa). Kantipur Online, 25. juli 2006.)
