Ritestriden i India var en tvist innen den katolske kirke om grensene for akkomodasjonsprinsippet (tilpasningen av det kristne uttrykk til lokale kulturer) innen misjonen i India. Sentralt i denne striden stod uenighet om jesuitten pater Roberto de Nobilis tilpasning til indiske skikker under sitt virke i Madurai i det som nå er Tamil Nadu.
Striden er også blitt kalt striden om de malabarske riter, men dette er for det meste misvisende idet det da siktes til et spørsmål som bare i liten grad var trukket inn i forbindelse med pater de Nobili.
Pater de Nobili mente at det for å kunne gjøre katolisismen gangbar i de mer toneangivende kretser, måtte man også komme høykastene i møte. Han la merke til at de hinduistiske munker, sadhuene, var høyt respektert i samfunnet, og begynte å kle seg som dem. Da han oppdaget at han ikke fullt ut kunne omgås dem han ville, begynte han å fremstå som en kshatriya, om kom til slutt til at det var som braminsk tiggermunk han ville nå best frem. Han begynte da å kle seg i saffranfarget kappe og bære en kamadalu (en vannkrukke) slik som braminmunkene. Han oppførte seg i stor utstrekning som en braminer. Det innebar blant annet at han holdt minst mulig kontakt med lavkasteindere, han verken døpte dem eller berørte dem i andre forbindelser. Hans tålmodige arbeid blant braminerne førte til en rekke konversjoner i Sør-India. Han tillot imidlertid alle kristne å delta under de samme gudstjenester, om enn på atskilte plasser. Dette var å gå lenge enn det de katolske malabarer i Kerala tillot.
Hans egne medbrødre i jesuittordenen i India var for det meste kritiske til metoden. De fleste katolikker i det sørøstlige India var fiskere og perledykkere fra de laveste kaster.
Pave Gregor XV tillot imidlertid Nobilis metode den 31. januar 1623 med bullen Romanae sedis antistetes. Men med kapusinerordenens ankomst til India ble konflikten skjerpet. Den pavelige legat Maillard de Tournon førbød ritene, og pave Klemens XII bekreftet forbudet i 1734 og 1739. Den endelige fordømmelsen kom med pave Benedikt XIV i bullen Omnium sollicitudinum i 1744.
Først i 1940 ble forbudet modifisert av Roma.
