Han tok artium i 1956 og juridisk embedseksamen i 1962. Allerede som 16-åring fikk han sitt første politiske verv, da som styremedlem i Oppegård Unge Høyre. Gymnas- og studietiden ble også fylt med en rekke andre verv. På det ungdomspolitiske plan skulle han senere bli formann i Akershus Unge Høyre i 1957, sentralstyremedlem i Unge Høyre 1959–1963 samt Unge Høyres første viseformann 1961–1963.
Han var sekretær, og senere konsulent, i Prisdirektoratet 1962–1963 samt dommerfullmektig i Ski 1963–1965. Presthus var deretter advokatfullmektig hos høyesterettsadvokat Ole Borge i Oslo fra 1965 til han åpnet egen advokatforretning i 1968. Han skulle komme til å drive denne inntil sin død. Han giftet seg med meglerassistenten Kari Modahl (født 1937) i 1963.
I studietiden ble han også medlem av Oppegård kommunestyre og formannskap fra 1959. Han var medlem av Akershus fylkesting 1964–1971. Han var vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1961–1969, og da han møtte midlertidig på Stortinget i mars 1962 var han den yngste i nasjonalforsamlingen siden riksforsamlingen på Eidsvoll.[8] Ved Allerede i 1967, bare 31 år gammel, ble han valgt til ordfører i Oppegård. Han var da dessuten den første Høyre-ordføreren i Oppegård på 30 år. Han fratrådte da han ble valgt inn på Stortinget på eget mandat i 1969, men var formannskapsmedlem frem til 1971 og kommunestyremedlem frem til 1975.
Stortingsrepresentant
Presthus ble valgt inn på Stortinget på eget mandat fra Akershus i 1969 og tok sete som medlem i Stortingets samferdselskomité. Fra 1973 var han medlem i Stortingets finanskomité, hvor han etterhvert var midlertidig nestformann i 1975 og nestformann 1977–1981. Ifølge Paul Thyness gjorde Presthus seg raskt gjeldende som en «grundig arbeidende politiker og en hardtslående debattant, men var samtidig populær for sin jovialitet og fullstendige mangel på selvhøytidelighet.»[2]
Statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) sine mange internasjonale oppdrag og utenlandsopphold gjorde at Presthus utbrøt i Stortinget: «Statsministeren styrer landet fra en telefonboks i utlandet.»[9]
Statsråd 1981–1986
Da Kåre Willoch dannet regjering etter det svært vellykkede stortingsvalget 1981, ble Presthus utnevnt til finansminister 14. oktober 1981. Han klarte raskt å opparbeide tillit mellom seg og departementets ansatte, blant annet ved, høyst ukonvensjonelt, å la dem fritt informere Stortingets finanskomité. Hans forhold til statsminister Willoch var nært, både politisk og personlig, og Presthus' smittende humør påvirket også regjeringssamabeidet i en positiv retning.
Oppgaven med å endre den økonomiske politikken etter Høyres prinsipper ble vanskelig av at regjeringen ikke hadde flertall på Stortinget. I 1982 var for eksempel Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med på å vanskeliggjøre regjeringens skattelettelser på 1,2 milliarder kroner.[10] Etterhvert kom dog forandringene: verdispar-obligasjoner og aksjesparing med skattefradrag, gradvise skattelettelser, begrensning av den offentlige representasjon i bankene og liberalisering av kredittlovgivningen.[2] Han uttalte også til sin personlige rådgiver 1985–1986, Steinar Juel, at han aldri var mer populær enn når han «kjeftet på bankene».[11]
8. juni 1983 ble Willochs regjering utvidet med statsråder fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og Presthus fikk den unge Eivind Reiten fra Senterpartiet som statssekretær. Reiten har senere uttalt at Presthus er den han har lært mest av blant de han har samarbeidet med.[12]
I juli 1983 fikk Oljefondet et uforutsett overskudd, men senere på høsten måtte Presthus legge frem et statsbudsjett som også gikk med underskudd, det første i 1980-årene.[13][14] En gang var han så misfornøyd med statsbudsjettet at han til og med uttalte offentlig at han hadde underskrevet med påholden penn.[15]
I april 1984 kunne Presthus slå fast at Norges statsgjeld til utlandet var fullstendig nedbetalt.[16] Forsommeren 1984 ble Høyres grep om rentepolitikken alvorlig svekket, da statsminister Willoch var sykmeldt, mens Arbeiderpartiet klarte å få med Høyres regjeringspartnere, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, på å sette ned renten.[17] 25. april 1986 byttet Presthus departement til Forsvarsdepartementet, slik at han kunne bruke mer tid på partiarbeidet, men regjeringen ble felt på et kabinettsspørsmål om en økning i bensinavgiften i Stortinget bare et par uker senere, 8. mai 1986.
Partiformann 1986–1988
Presthus ble valgt til ny formann i Høyre etter Erling Norvik ved partiets landsmøte i april 1986. Med seg i partiledelsen fikk han blant andre Kaci Kullmann Five som første viseformann, mens Jan P. Syse fortsatte som parlamentarisk leder. I Presthus' 50-årsdag designerte Willoch ham som Høyres neste statsminister i en tale. Utålmodigheten i partiet etter å komme tilbake i regjeringsposisjon rettet seg dermed inn mot Presthus. Stortinget hadde borgerlig flertall, men den interne uenigheten gjorde at Gro Harlem Brundtlands andre regjering kunne fortsette i mindretall.
I 1987 ble Presthus den første norske politikeren til å ta i bruk teleprompter.[18] Dette skjedde på Høyres landsmøte, hvor hans landsmøtetale ble godt mottatt internt. Han hadde tidligere vært svært utskjelt i mange aviser, men høstet etter dette ros for å fremstå som mer karismatisk og slagkraftig enn hva han hadde gjort tidligere.[18] Andre var desto mer kritiske og mente at Presthus og Høyre bidro til en «amerikanisert valgkamp» og at maskinen var «juks».[18] Blant andre Bjørgulv Braanen har i ettertid hevdet at Presthus ble utsatt for ensidig negativ omtale i pressen som partiformann.[19] Samme år prøvde Presthus å danne en ny borgerlig regjering, men klarte ikke å få med Senterpartiet og Fremskrittspartiet på et felles grunnlag.[2][20] Etter Høyres dårlige resultat i kommunestyre- og fylkestingsvalget samme år, bestemte han seg for å trekke seg som partiformann ved landsmøtet i 1988. Før dette ble en realitet døde Presthus brått av hjerneblødning på nyttårsdagen i 1988, bare 51 år gammel.[4][5] I 1993 uttalte hans enke at pressen hadde brutt ned Presthus som menneske.[21]
.jpg)