En provins ble normalt styrt av politikere av senators rang, normalt en tidligere konsul eller praetor. Et unntak var Egypt, som fra Augustus' tid ble styrt av en guvernør fra equites. Denne provinsen var så viktig for kornforsyningen til Roma at keiseren trengte en person som var lettere å kontrollere der.
Under den romerske republikk ble guvernører utnevnt for et år av gangen. Utnevnelsen skjedde ved loddtrekning eller direkte tildeling blant de som hadde en stand som tilsa at de fikk et slikt embete. De provinsene som var vanskeligst å styre, på grunn av invasjoner fra nabostammer eller indre opprør, ble gjerne gitt til konsuler. Legioner ble også utplassert i provinser, med styrkeforhold ut fra hvilke trusler man hadde i provinsen. I keisertiden var det keiseren selv som utpekte guvernører, og det ble mer vanlig å utnevne dem for flere år av gangen.
Antall provinser, og dere størrelse, varierte over tid. Store provinser, som Pannonia og Moesia, ble delt opp for å unngå at guvernørene fikk for mye makt. Andre ganger kunne små provinser slås sammen.
En stor reform av rikets inndeling ble gjennomført under keiser Diokletian rundt 290. Han delte opp de fleste provinser slik at tallet steg fra omtrent 50 til rundt 100. Disse ble igjen sammenfattet i tolv dioceser (dioecesis).
