Sandboaer

Sandboaer
	Vestlig sandboa fra Israel
	Nomenklatur
	Eryx; Daudin, 1803
	Populærnavn
	sandboaer
	Hører til
	boaslanger, ; slanger, ; skjellkrypdyr
	Økologi
Antall arter:	12
Habitat:	for det meste underjordisk
Utbredelse:	Nord-Afrika, sørøstre Europa, Sørvest-, Sentral- og Sør-Asia
	Inndelt i
	se tekst

Sandboaer er en gruppe av boaslanger som er utbredt i tørre strøk i Den gamle verden.

Kroppsbygning og levevis

Kroppslengden varierer fra 40–100 cm. De er kraftig bygd med en kort hale, og et hode som ikke er tydelig avsatt fra kroppen. Snuten er meiselformet, og øynene er små med avlange pupiller. På hodet og ryggen har de små, glatte skjell. Bukskjellene er smale, og har ofte en bredde på mindre enn en tredjedel av kroppstykkelsen. Det siste bygningstrekket gjør dem lette å skille fra alle andre slanger i store deler av utbredelsesområdet. Avanserte slanger har brede bukskjell, og ormeslanger har ikke forstørrede bukskjell i det hele tatt.

Sandboaer trives best i tørre områder der det er løs jord eller sand. De lever for det meste underjordisk i gangene til gnagere, men kan også grave egne ganger. Som regel er de nattaktive, og en oppdager dem helst når en snur på steiner og stokker, eller ved pløying. De kan likevel vise seg på dagtid om våren og høsten. Sandboaer eter for det meste smågnagere, men kan også ta øgler, fugler, insekter og snegler. Store bytter blir drept på kvelerslangevis ved at sandboaen slynger seg rundt dem.^[1]

De fleste sandboaer føder i likhet med andre boaslanger levende unger. Minst to arter av sandboaer legger egg, selv om de ser ut til å stamme fra forfedre som fødte levende unger. Dette er tilsynelatende et brudd på en grunnleggende regel i paleontologien: Et komplekst morfologisk trekk som er gått tapt, skal ikke kunne utvikles på nytt. De eggleggende sandboaene har ikke eggtann.^[2]

Arter

En regner her alle sandboaer til slekten Eryx. Tre «primitive» arter, E. colubrinus, E. conicus og E. muelleri, blir ofte skilt ut i en egen slekt, Gongylophis, men det er nå vist at de hører til midt i Eryx.^[2] De nordamerikanske boaslangene i slektene Charina og Lichanura blir ofte regnet til underfamilien Erycinae sammen med Eryx og Gongylophis. Av og til blir også jordpyton plassert her,^[3] men genetiske data tyder på at ingen av de andre slektene står spesielt nært Eryx.^[4]

De tolv kjente artene har følgende utbredelse:

Eryx borrii – Somalia
Eryx colubrinus – Egypt, Sudan, Etiopia, Eritrea, Kenya, Libya, Tsjad, Niger, Jemen, Tanzania, Somalia
Eryx conicus – Pakistan, Nepal, India, Sri Lanka
Eryx elegans – nordøstre Iran, Afghanistan, sørlige Turkmenistan
Vestlig sandboa (E. jaculus) – Marokko, Algerie, Tunisia, Libya, Egypt, Israel, Libanon, Syria, Jordan, nordlige Saudi-Arabia, Iran, Irak, Tyrkia, Bulgaria, Romania, Republikken Makedonia, Albania, Hellas (inkl. øyene Limnos, Paros, Antiparos, Kalymnos, Korfu, Lésvos, Khíos, Samos), Russland (Kaukasus' nordskråning), sørlige Armenia, østlige Georgia, Aserbajdsjan
Eryx jayakari – østlige Saudi-Arabia, Oman, Iran (sørvestre Khuzestan), Kuwait, De forente arabiske emirater
Eryx johnii – Afghanistan, Pakistan, Iran, India
Østlig sandboa (E. miliaris) – Russland (halvørkenen nord og vest for Det kaspiske hav), Kasakhstan, nordre Iran, Afghanistan, Turkmenistan, Usbekistan, Kina (Xinjiang, Gansu, Indre Mongolia, Ningxia), Mongolia
Eryx muelleri – Mauritania, Senegal, Gambia, Sierra Leone, Guinea, Mali, Burkina Faso, Niger, Tsjad, Sudan, Liberia, Elfenbenskysten, Ghana, Togo, Benin, Nigeria, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk
Eryx somalicus – Somalia, Etiopia
Eryx tataricus – Turkmenistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan, nordre Iran, Afghanistan, vestre Pakistan, Kina (Xinjiang, Gansu, Indre Mongolia), sørlige Mongolia
Eryx whitakeri – sørvestre India

Referanser

^ N. Arnold og D. Ovenden (2002). A Field Guide to the Reptiles and Amphibians of Britain and Europe (2 utg.). Collins. ISBN 978-0002199643.
^ ^a ^b V.J. Lynch og G.P. Wagner (2009). «Did egg-laying boas break Dollo's law? Phylogenetic evidence for reversal to oviparity in sand boas (Eryx: Boidae)». Evolution. 64 (1): 207–216. ISSN 1558-5646. doi:10.1111/j.1558-5646.2009.00790.x.
^ A.G. Kluge (1993). «Calabaria and the phylogeny of erycine snakes» (PDF). Zool. J. Linn. Soc. 104 (4): 293–351. ISSN 0024-4082. doi:10.1006/zjls.1993.1014.
^ B.P. Noonan og P.T. Chippindale (2006). «Dispersal and vicarience: the complex evolutionary history of boid snakes» (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution. 40 (2): 347–358. ISSN 1055-7903. doi:10.1016/j.ympev.2006.03.010.

Eksterne lenker

(en) Sandboaer – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Sandboaer i Encyclopedia of Life
(en) Sandboaer i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sandboaer hos Fauna Europaea
(en) Sandboaer hos Fossilworks
(en) Sandboaer hos ITIS
(en) Sandboaer hos NCBI
(en) Kategori:Eryx – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eryx – detaljert informasjon på Wikispecies

[arnold02-1] N. Arnold og D. Ovenden (2002). A Field Guide to the Reptiles and Amphibians of Britain and Europe (2 utg.). Collins. ISBN 978-0002199643.

[lynch09-2] V.J. Lynch og G.P. Wagner (2009). «Did egg-laying boas break Dollo's law? Phylogenetic evidence for reversal to oviparity in sand boas (Eryx: Boidae)». Evolution. 64 (1): 207–216. ISSN 1558-5646. doi:10.1111/j.1558-5646.2009.00790.x.

[3] A.G. Kluge (1993). «Calabaria and the phylogeny of erycine snakes» (PDF). Zool. J. Linn. Soc. 104 (4): 293–351. ISSN 0024-4082. doi:10.1006/zjls.1993.1014.

[4] B.P. Noonan og P.T. Chippindale (2006). «Dispersal and vicarience: the complex evolutionary history of boid snakes» (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution. 40 (2): 347–358. ISSN 1055-7903. doi:10.1016/j.ympev.2006.03.010.

[1]

[2]

[3]

[4]