Satanisme er et begrep med flere forskjellige betydninger som oppstod i middelalderen. Satanisme er enten en religiøs, halvreligiøs og/eller en filosofisk bevegelse, der tilhengerne anerkjenner Satan, «den onde» i de abrahamittiske religionene, som en arketype, en fysisk skapning, en prekosmisk kraft eller et aspekt ved menneskets natur.
Historie
Forestillinger om Satan har utviklet seg gjennom århundrer, parallelt med satanismen.
Satan var opprinnelig i jødiske og kristne tradisjoner sett på som en del av skapelsen. Det gikk ut på at man kunne velge å gå mot Guds ønsker, og dermed tillot potensialet til fri vilje og trass. Gjennom århundrene ble denne ideen om at Satan var en oppfattelse av alt som var ondt og mot Gud, en forandring som kan tilskrives to hovedinnflytelser:
Synet på at alt hadde sin motsetning, og at den gode Gud også måtte ha en motstående gudsskikkelse (mange tidligere gudsreligioner hadde også onde guder såvel som gode).
Kristendommens spredning, fulgt av Islam, to religioner som nådde et stort antall tilhengere, la stor vekt på frelse og livet etter døden. Slik vokste Satan frem til å omfatte alt som prøvde å undergrave Gud i dette teologiske verdenssynet.
Ettersom samfunnet utviklet seg fra reformasjonen og utover opplysningstiden (17. og 18. århundre), begynte mennesker i vestlige samfunn å stille spørsmål ved ondskapens art, og Satan utviklet seg gradvis igjen som en reaksjon på dette. Satanismen kom til å uttrykke en tradisjon som fornektet tradisjonelle religiøse leveregler til fordel for en egosentrisk levevei som fokuserte på individet, heller enn en levevei som favoriserte ondskap.
Tidligere refererte satanismen til uortodokse skikker innenfor Abrahamske religioner som ble ansett av ortodokse å være i motsetning til den Abrahamske gud. De tidligste dokumenterte tilfellene av ordet finner vi i A confutation of a book (av Bp. Jewel) entitled An apologie of the Church of England (En gjendrivelse av en bok (av Bp. Jewel) med tittel En unnskyldning av den anglikanske kirke) av Thomas Harding (1565): ll, ii, 42 b, «Meaning the time when Luther first bringed to Germanie the poisoned cuppe of his heresies, blasphemies, and Satanismes.» Mens Martin Luther fornektet noen som helst forbindelse mellom hans lære og Satan, var denne bruken av betegnelsen satanisme hovedsakelig nedsettende. Mange satanister synes slik bruk av betegnelsen er krenkende.
Satan innen jødedommen, kristendommen og islam
Betegnelsen «Satan» oppstod i jødedommen og ble bragt videre av kristne og muslimer. Dette fellesreligiøse synet på Satan kan brytes opp som følgende:
Jødisk: Satan (שטן) på hebraisk betyr «motstander» eller «anklager», og er også navnet på engelen som tester troende. Satan blir ikke betraktet som en fiende av Gud, men en som blant annet tester menneskehetens tro.
Muslimsk: Det arabiske ordet for Satan, «al-Shaitaan» لشيطان), betyr «synder» eller «motstander», som i jødedommen. Det er en tittel som kan henspille til et vesen kalt Iblis, som er en djinn.
Kristent: I mange grener av kristendommen er Satan et åndelig vesen som er motsetningen til Gud. Også kalt for Djevelen fra det greske «diabolos» (Διαβολος), som betyr «bakvasker» eller «en som anklager usant». LaVey skal angivelig ha påstått at ordet «djevel» kommer fra det sanskrit-ordet «devi», som betyr «gudinne» (selv om dette er ukorrekt etymologi). Denne ideen kan kanskje virke sannsynlig på grunn av de patriarkalske læringene om de tre store monoteistiske religionene, og eksempelet på at «hedenske» riktige substantiver som har blitt lagt beslag på og redefinert av kristendommen og jødedommen.
Typer og tilnærmelser innen satanismen
Teistisk satanisme
Religiøs satanisme eller teistisk satanisme er en form for djeveldyrking hvor satanistene tilber Satan/djevelen som en fysisk skapning og/eller kraft. Tilhengere av denne religionen er derfor ikke ateister, slik som filosofiske satanister. Sataniske ritualer med ofring, blodspilling og gruppesex kan være vanlige momenter i denne formen for satanisme. Mye er basert på teorier og myter, skrekkhistorier, filmer og bøker.
Filosofisk satanisme
Filosofisk satanisme, også kjent som lavey-satanisme er stort sett ansett å ha blitt grunnlagt av Anton Szandor LaVey med hans stiftelse av Church of Satan i 1966. Anton Szandor LaVey var forfatter av de sataniske verker, det vil si The Satanic Bible med dens tillegg som The Satanic Rituals. Han har også forfattet «De elleve jordiske sataniske regler», «De ni sataniske erklæringer» og «De ni sataniske dødssynder» (se nedenfor).
Filosofisk satanisme er i stor grad en egoistisk livsstil. Filosofiske satanister ser seg selv som det subjektive senteret i universet, og de høyest strebende og ærbare er de som søker opphøyelse og forberedelse på den individuelle satanist framfor andre. I stedet for kirkelige lover, naturlige grunnregler, underkastelse for en guddom eller en samling av moralske lover, fokuserer satanismen generelt på jeg-ets åndelige fremgang uten å trenge veiledning fra ytre og høyere grunnregler. Av denne grunnen unngår mange satanister i samtiden tradisjonelle religiøse overbevisninger, holdninger og tilbedelse, til fordel for mer egoistiske, selvsentrerte verdenssyn, naturlige lover, den sterkestes rett og skikker som materialisme, individualisme og «magi». Uansett velger noen satanister frivillig moralske lover, for eksempel De ni sataniske erklæringer eller lavey-satanistens 11 lover. Det finnes likevel visse leveregler for satanister. Noen av syndene innen satanismen er dumhet, å uprovosert gå til angrep på noen og å ta noe som ikke er ditt. Mange av normene er således allmenne, som de ti bud, men uten at disse normene er gudspålagt: Man skal ta ansvar for egne handlinger, ikke skylde på en gud.
Satanismen aksepterer alle former for seksuelle legninger, hvor alle parter er med på det. Voldtekt er noe satanismen tar stor avstand fra. Man skal vise kjærlighet for sine kjære og respektere de som fortjener respekt. Men hvis noen gjør deg eller noen av dine noe vondt skal man straffe dem. Et kjent sitat fra den sataniske bibelen er «Hate your enemies with your whole heart, and if a man smite you on one cheek, SMASH him on the other!; Smite him hip and thigh, for self-preservation is the highest law!» Man skal ikke akseptere at noen behandler deg uverdig og dette skal man gi beskjed om, i den formen man selv føler er riktig. Man skal være stolt og direkte, stå for det man sier og mener, og være oppriktig. Satanismen oppfordrer også til å følge sine lyster, uten å føle noen skyld for det. De syv dødssyndene er eksempler på hva satanismen mener man skal gjøre, mens den katolske kirke mener dette er synder. Man skal ikke føle skyld om man spiser mer enn nødvendig, er lat, er sint eller misunnelig. Man må gi utslipp for sine lyster, følelser og fristelser.
Ifølge The Satanic Bible av Anton Szandor LaVey har satanismen elleve jordiske regler, ni satanistiske erklæringer og ni sataniske dødssynder.[1][2][3][4]
Satanismens elleve jordiske regler
Ikke gi råd eller veiledning, med mindre du blir spurt.
Ikke fortell om dine plager eller bekymringer til andre uten at du er sikker på at de vil høre dem.
Når du befinner deg på andres eiendom, skal du vise respekt eller unngå å dra dit.
Hvis en gjest på din eiendom irriterer deg, skal du behandle dem ondskapsfullt og nådeløst.
Ikke tilnærm deg noen seksuelt uten at du har mottatt riktige signaler.
Ikke ta ting som ikke tilhører deg, med mindre det er en byrde for den andre personen og de ber om befrielse.
Anerkjenn magiens makt hvis du har brukt den til å oppfylle dine ønsker med hell. Hvis du fornekter magiens makt etter å ha påkalt den med suksess vil du miste alt du har oppnådd.
Ikke klag over det du ikke behøver å utsette deg selv for.
Ikke skad små barn.
Ikke drep umenneskelige dyr, med mindre du blir angrepet eller trenger mat.
Når du går på åpent territorium, ikke plag noen. Hvis noen plager deg, be dem slutte. Hvis de ikke slutter, tilintetgjør dem.
De ni satanistiske erklæringer
Satan representerer nytelse fremfor avhold.
Satan representerer vital eksistens fremfor tåkefylte drømmer.
Satan representerer ubesmittet visdom fremfor hyklerisk selvbedrag.
Satan representerer godhet mot dem som fortjener det fremfor spilt kjærlighet til de uverdige.
Satan representerer hevn fremfor å snu det andre kinnet til.
Satan representerer ansvarlighet for den ansvarlige fremfor omtanke for synske vampyrer.
Satan representerer mennesket på lik grunn med andre dyr, noen ganger bedre, men ofte verre enn de som går på alle fire – et dyr som på grunn av sin «guddommelige, åndelige, og intellektuelle utvikling», er blitt det grusomste dyret av alle.
Satan representerer alle de såkalte synder, ettersom de alle fører til fysisk, mental eller følelsesmessig tilfredsstillelse.
Satan er den beste venn kirken noensinne har hatt, da han har holdt dem travelt opptatt i alle disse årene.
De ni sataniske dødssynder
Dumhet
Overdrevne forventninger
Ensporet innstilling
Selvbedrag
Flokkmentalitet
Manglende perspektiv
Glemsomhet – når en er fastlåst i fortidens forestillinger
Stolthet – når det fører til at en ikke er produktiv
Manglende estetisk sans
The Satanic Temple sine leveregler
Man bør forsøke å handle med medfølelse og empati overfor alle skapninger i samsvar med fornuften.
Kampen for rettferdighet er en kontinuerlig og nødvendig kamp som skal gå foran lover og institusjoner.
Ens kropp er ukrenkelig, underlagt ens egen vilje alene.
Andres friheter skal respekteres, inkludert friheten til å fornærme. Å med vilje gripe inn i andres friheter er å gi avkall på sin egen.
Tro bør stemme overens med ens beste vitenskapelige forståelse av verden. Man bør passe på å aldri fordreie vitenskapelige fakta slik det passer oss.
Folk er feilbarlig. Hvis man gjør en feil, bør man gjøre sitt beste for å rette opp i det og løse eventuelle skader som kan ha blitt forårsaket.
Hvert prinsipp er et ledende prinsipp designet for å inspirere edle handlinger og tanke. Medfølelse, visdom og rettferdighet bør alltid være fremherskende over det skrevne eller muntlige ordet.
