Selje (Salix caprea) er en art av lauvtre i vierfamilien. Den har rødgul kjerneved og grå bark. Selja kan bli opptil 20 m høy, med en diameter på 40 cm og en alder på 80 år. Rolf Utgård rapporterer fra Hvaler om nålevende seljer med opptil 140 cm i diameter.[trenger referanse] Selja blomstrer tidlig på våren med gulfarga blomsteraks, og noe mer anonyme grågrønne aks på hunnplante på adskilte trær.[1] De gule, lodne hannaksene kalles ofte for «gåsunger» eller «puselabber». Aksene kalles ofte rakler, men er egentlig ikke rakler i botanisk forstand.[2] Selje vokser best på tørr eller svakt fuktig, sandholdig eller kalkholdig leirjord. Lyskravet er stort.
Utbredelse og underarter
Selja er utbredt over hele Norge og Norden utenom Island; den forekommer nord til Hammerfest, og i Sør-Norge når den på Hardangervidda opp til 1140 moh. Stående kubikkmasse av selje er beregna til 5 mill. m³, med en årlig tilvekst på 150 000 m³. Nordland, Troms og Telemark er de fylkene som har mest selje. Den vokser ikke på Island, Færøyene eller Svalbard.
- Silkeselje (Salix caprea ssp. sphacelata) er en underart med utbredelse i hele den Skandinaviske fjellkjeden, dvs. Langfjella og Kjølen samt ut til kysten på Nordkalotten. Den har hårete knopper og fjorårskvister, og hårete bladflater. Bladene er noe bredere enn hos selje, og nesten helrandet. Bladets sidenerver stråler ut i en spiss vinkel på midtnerven. Bladskaftene kan være om lag 4-8 mm lange, dvs. dobbelt så lange som hos selje.
Egenskaper
Selja har en tydelig kjerneved som i fersk tilstand er rosa, og som ved tørking går over til rødbrunt. Yteveden er lyst gul med lite tydelige årringer. Veden er rettfibret og lar seg lett både kløve, skjære, dreie, skrelle og pusse.
Selje er et middels tungt treslag med egenvekt omtrent som gran, mens styrken er noe svakere enn gran. Yteveden råtner lett i kontakt med jord, mens kjerneveden er bestandig mot råte. Veden krymper lite ved tørking, men den får lett sprekker.
Selja er særbu, og unik som vårens viktigste næring for insekter. Hunnblomstene har mer nektar enn hannene. Omkring 180 sommerfuglarter har larvestadiet sitt på selje og beslektede vierarter. Mer enn 75 billearter bor på blader og blomster mens selja lever, og når treet er dødt, bidrar mer enn 200 nedbryterbillearter til å resirkulere næringen tilbake til jorden.[3]
Bruk
Historisk har selja vært brukt til ski, riveskaft og andre bruksgjenstander – og til seljefløyter. Tynne kvister har vært brukt til fletting, vidjer og til tønneband, og kvister og lauv har vært brukt til fôrtilskudd på gårdene (styving). Kjerneveden er på grunn av sin råtebestandighet blitt brukt til gjerdestaur. Trekull av selje har vært brukt i kruttframstilling og til tegnesaker. På grunn av sitt høye innhold av garvestoffer er barken blitt brukt til garving. Selje er fremdeles brukt ved hjemmegarving av reinskinn.[4]
I dag brukes selje som virke for pyntegjenstander. Noe selje blir også skåret og høvla til panel. Det produseres også treull og annen emballasje av selje; ellers går virket til sponplateproduksjon og cellulose. I Sverige brukes selje som energivirke.
Seljebarken inneholder salisylsyre og har gitt navnet til medisin som nå fremstilles syntetisk (acetylsalisylsyre, i f.eks Dispril eller Globoid, som legemiddel kjent siden oldtiden som febernedsettende). Salisylsyre - da utvunnet fra piletre - var kjent som medisin alt av sumererne og de gamle egyptere, og anbefales av Hippokrates, Plinius den eldre, Galen, Hildegard av Bingen og Henrik Harpestreng som middel mot smerte, feber, betennelse[5] og ved migrene.[6]
Barken høstes om våren når sevja går, barken fra grener og unge trær snittes med kniv og barken vris løs. Barken kan brukes frisk eller tørket. 20 gram tørket seljebark eller 40 gram frisk seljebark småkoker i ¾ liter vann i 30 minutter dvs til det er kokt inn til ½ liter. Denne halvliteren drikkes fordelt på 3- 4 doser utover dagen. Oppbevart i kjøleskap holder avkoket av seljebark seg i 2 til 3 dager.
Galleri
-
Krona
-
Gammelt tre
-
Hunnrakle
-
Hannrakle
-
Blad
Referanser
Litteratur
- Stenberg, Lennart & Bo Mossberg, Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal, Oslo 2007. ISBN 978-82-05-32563-0.
- Knut Nedkvitne: Selja i norsk natur og tradisjon [2] Arkivert 9. november 2005 hos Wayback Machine.
- hans christoffersen - naturlig medisin
Eksterne lenker
