Selvregulering

Selvregulering kan defineres som et forsøk på å endre sine egne tanker, følelser, ønsker/begjær, handlinger og prestasjoner for å opprettholde en balanse eller normal funksjon.

Intensjon–atferd-gapet

Intensjon–atferd-gapet, altså problemet med å omsette gode intensjoner (som det å slutte å røyke) til konsistent atferd (forbli røykefri), er et begrep som har oppstått i kjølvannet av litteratur som omhandler teorien om planlagt atferd. Denne teorien sier imidlertid mest om motivasjon for endring, og ikke så mye om selve endringsprosessen. Selvregulering, læringsteorier og kognitiv adferdsterapi er betegnelser som forklarer hvilke prosesser som kan gjøres for å tette et slikt gap.

Generelt om selvregulering

Regulering er et videre begrep enn selvkontroll (altså bevisst impulskontroll), og tar i tillegg hensyn til et mål. Selvregulering er en prosess som overstyrer de vanlige konsekvensene av en impuls fremfor å forhindre at impulsen fremkommer. Dette kan belyses med et eksempel: Det å se andre røyke (aktiverende stimulus) kan frembringe et røykesug (en latent motivasjon) og skape en impuls om å røyke «en røyk til», men en person som prøver å slutte å røyke vil ved hjelp av selvregulering i stedet sette i gang tiltak for å overstyre den etterfølgende responssekvensen og dermed forhindre at man røyker enda en røyk. Dette er et eksempel på selvstopping, som er den enkleste formen for selvregulering.

Mennesker regulerer seg selv i henhold til idealer, mål, andre personers forventninger og andre standarder. Dette belyser at selvregulering er dynamisk og at mange tankeprosesser er involvert. I fravær av regulering vil en person respondere på en bestemt situasjon på en viss måte, enten på grunnlag av læring, vane eller tilbøyelighet. Selvregulering forhindrer at denne responsen forekommer, og bytter den ut med en annen respons.

Selvregulering har fått økende popularitet innen helsepsykologien de siste 20 årene.^[når?] Nye teorier og ny forskning^{[bør utdypes]} har økt forståelsen av selvregulering betraktelig, og selvreguleringsmodeller har blitt brukt i en rekke temaområder, som for eksempel utdannelse, behandling av avhengighetslidelser og emosjonell kontroll.

Selvreguleringsinnhold

Hos mennesker forekommer multiple og parallelle tankeprosesser, og selvregulering dreier seg om at den ene prosessen overstyrer den andre. Dette skjer fordi det er et hierarki blant disse prosessene, og at det er konkurrerende prosesser. De høyerestående prosessene foregår gjerne over lengre tid, har flere vide nettverk av meningsfylte assosiasjoner og tolkninger, og består av mer distale eller abstrakte mål. Selvreguleringssvikt er når lavere prosesser styrer høyere prosesser.

Selvregulering er et vitalt aspekt ved menneskelig tilpasning til livet. Enkelte teoretikere mener menneskelig adaptasjon involverer to prosesser:

Primær kontroll: Direkte forsøk på å forandre miljøet for å tilpasse det til selvet
Sekundær kontroll,: Man forandrer selvet for at det skal passe inn i omgivelsene

Dermed kan man se at sekundær kontroll er nært relatert til selvregulering.^[1]

Tilbakekoblingssløyfen

Mye av forskningen på og teoriene om selvregulering vektlegger konseptet om tilbakekoblingssløyfer som er mye brukt i systemteori. Termostatmetaforen er basert på negativ tilbakekobling (altså korrigerende tilbakekobling), og er mye brukt for å vise til hvordan selvregulering fungerer i praksis. Tilbakekoblingssløyfer kalles av og til TOTE-sløyfer (test-operate-test-exit-loops).

I termostatmetaforen refererer testfasen til en sammenlikning av den nåværende tilstanden (romtemperatur, hvor mye klær man har på seg, etc.) mot en standard (den ønskede temperaturen eller hvor mye klær man vil ha på seg). Dersom det er en uoverensstemmelse mellom nåværende tilstand og ønsket standard vil det settes i gang en operasjonsfase (termostaten skrur på varmeovnen eller personen skifter klær). Deretter kommer en ny testfase for å se hvor mye den nye tilstanden avviker fra standarden. Ved fortsatt avvik vil systemet fortsette å operere for å minske avviket. Når man har nådd en tilstand som passer med standarden går systemet ut av løkken (exit) og syklusen er endt.

Tilbakekoblingsmodellen viser at det er tre grunnleggende bestanddeler i selvregulering:

Standard: Handler om idealer og mål. Dette er abstrakte konsepter om hvordan man ønsker ting skal være, og kan dreie seg om sosiale normer, personlige mål og hva andre forventer. Om man ikke har en klar og konsistent standard vil selvregulering hindres. Dermed kan enten mangel på standarder, eller om man har konkurrerende og inkompatible standarder, forhindre effisient selvregulering. I tillegg kan utilpassede standarder (for eksempel om standardene er for høye eller for lave) være et hinder for vellykket selvregulering.
Monitorering (altså å overvåke seg selv:) Testfasen i tilbakekoblingsmodellene involverer å sammenligne den faktiske tilstanden til selvet med standardene, og for å gjøre dette må personen monitorere seg selv. Å følge med på ens egne handlinger og tilstander er svært viktig for å lykkes i selvreguleringsprosessen. En viktig faktor er alkoholkonsum, som reduserer selvoppmerksomhet og dermed gjør at mennesker blir i mindre stand til å monitorere seg selv. Også manglende evne til å bedømme ens evner kan føre til mangelfull selvregulering; mennesker som undervurderer sine evner kan mislykkes i å initiere forsøk på å nå sine mål.
Reguleringsteknikker (implementering): Denne bestanddelen er viktig i den operative fasen til tilbakekoblingssløyfen. Ideen er at når testfasen viser at den nåværende tilstanden ikke tilfredsstiller standardene så vil det settes i gang en prosess for å forandre tilstanden.^[2]

De tre bestanddelene kan vises med et eksempel:

Standard: «Jeg skal slutte å røyke for godt».
Monitorering: Følge med på egen atferd, tanker og følelser for å kunne oppdage kritiske situasjoner så raskt som mulig, slik at standarden man har satt kan oppnåes.
Reguleringsteknikker: Holde seg unna «røykesignaler» (smoking cues) som utløser røykesug, unngå svært stressende situasjoner, tygge nikotintyggegummi, drikke et glass vann, et cetera.

Selvreguleringssvikt

Det er to hovedmønstre ved selvreguleringssvikt:

Underregulering viser til det å mislykkes i å sette i gang en handling. Det fremkommer på grunn av manglende standarder, inadekvat monitorering eller inadekvat styrke.
Misregulering vil si at en handling settes i gang, men ikke den riktige handlingen. Det fremkommer på grunn av falske antakelser eller misrettede anstrengelser.

Forskjellen mellom disse kan belyses med et eksempel: Anta at vektreduksjon er det overordnede målet med en selvreguleringsprosess. Underregulering refererer da til det å ikke kontrollere matinntaket i tilstrekkelig grad for å nå målet. Misregulering refererer til misoppfatninger eller strategier med stikk motsatt effekt, som for eksempel det å spise mye av en bestemt matvare fordi det er lavt fettinnhold, men ikke ta i betraktning at lavt fettinnhold ikke er det samme som et lavt karbohydratinnhold. Dermed når man ikke målet som er vektreduksjon.^[3]

Se også

Referanser

^ Carver C.S., Scheier M.F. (1998), On the Self-regulation of Behavior, Cambridge University Press
^ Baumeister R.F., Heatherton T.F, Tice D.M (1994), Losing Control – How and Why People Fail at Self-Regulation, Academic Press
^ Baumeister, R.F. & Heatherton, T.F. (1996) Self-Regulation Failure: an Overview. Psychological Inquiry, vol 7, s 1-15