Sigbjørn Bernhoft Osa (1910–1990) var en norsk fiolinist og hardingfelespelemann kjent for sin formidlingsevne. Han var statsstipendiat fra 1952.[4] Osa spilte slåtter i vossetradisjon etter Ola Mosafinn, Sjur Helgeland og faren Lars Osa. Helgeland levde fortsatt da Sigbjørn Osa vokste opp og Sigbjørn Osa møtte Helgeland som gutt. Faren Lars var elev av Mosafinn og Helgeland.[5][6]
Liv og virke
Sigbjørn Bernhoft Osa ble født 3. mai 1910 i Ulvik, Hardanger. Han døde 2. februar 1990 på Voss.[4]
Osas far var kunstmaleren og spelemannen Lars Osa. Moren var barnebokforfatteren Hermine Bernhoft Osa.[7] Hardingfelemusikken hadde Sigbjørn i levende tradisjon hjemmefra. Allerede som treåring viste han musikalske evner på fela, og foreldrene forsto at han kunne ha en framtid som musiker. Da Osa var 16 år gammel, begynte han å ta fiolinundervisning hos Bjarne Brustad i Oslo; det fortsatte han med i de neste 14 årene. Han tok også utdannelse i Berlin under Siegfried Eberhardt og ungarskfødte Emil Telmanyi i Danmark.[6]
Som hardingfelespelemann gjorde Osa en stor innsats for å gjøre instrumentet og musikken kjent også utenfor spelemannsmiljøet, ikke bare i Norge, men også i ute i Europa og i Amerika, der han turnerte med folkloreforestillingen Dans ropte fela, sammen med bl.a. spelemennene Kjetil Løndal fra Tuddal, og Magne Manheim fra Seljord. Senere besøkte han også Seattle, med kronprins Harald som beskytter, der han holdt flere konserter. Som ambassadør for hardingfela var hans fremragende talegaver til stor nytte.
Osa forenklet hardingfelen sin ved å redusere antall understrenger fra 4-5 til 3, og gjorde dermed slåttene mer tilgjengelige. Det ble sagt at han mørkla Oslo fordi musikken hans, spilt på radio, var mislikt.[8] I 1946 ble lytterne i et populært NRK-program bedt om å slå av eller på strømmen for å uttrykke sin mening om de ulike innslagene, og Oslo lysverker skulle så registrere samlet forbruk på en måler. Da tonene fra Osas hardingfele gikk ut på eteren, gikk Oslo i svart. Det viste seg at et par hardingfele-entusiaster ville hjelpe Osa ved å slå på alt de disponerte av strøm, og dermed røk sikringene.[9] Til 1978 spilte Osa inn 350 slåtter for NRKs folkemusikkavdeling.[5] Årene 1945-1946 var han fiolinist i Kringkastingsorkesteret.[6]
Han debuterte som fiolinist i 1937. Han spilte ofte sammen med andre musikere, og var gjerne solist i norske orkesterverk der hardingfela var soloinstrument. I 1930-årene var han også med i Hardingfeletrioen sammen med Alfred Maurstad og Eivind Groven.
På rockfestivalen Ragnarock i 1973 gjorde han stor furore da han opptrådte sammen med bergensbandet Saft. Det var noe helt nytt den gangen.[10]
I 1977 tok han initiativet til Ole Bull-akademiet på Voss. Akademiet har i stor grad bidratt til å spre kunnskap om norsk tradisjonsmusikk innenfor den høyere musikkutdanningen i Norge.
^Lars Roar Langslet: «Sigbjørn Bernhoft Osa, tale til 75-årsdagen på Voss, mai 1985», Mennesker og milepæler (s. 89), Cappelens forlag, ISBN 82-02-112427
