Slaget vid Halmstad, også karakterisert som «slaget ved Fyllebro», var et avgjørende slag under den skånske krig mellom Sverige og Danmark-Norge. Det stod utenfor Fyllebro, rundt fem km sør for byen Halmstad i sørlige Sverige, den 17. august1676 hvor en dansk hær ble beseiret. Det ble det siste slaget i Halland mellom dansker og svensker.
Bakgrunn
I årene 1675–1679 var Sverige involvert i krig på flere fronter; i Nord-Tyskland mot Brandenburg, i Skåne mot Danmark, i Bohuslän og Jämtland mot norsk-danske styrker og i den sørlige delen av Østersjøen mot Danmark og Nederlandene.[1] Etter slaget ved Ölands sørlige odde den 1. juni 1676 mellom en dansk-nederlandsk og en svensk flåte hvor den svenske flåten ble beseiret og satt ut av spill, hadde Danmark oppnådd herrevelde i Østersjøen. Av den grunn kunne Danmark gå i land i Skåne, hvilket skjedde ved Råå sør om Helsingborg den 29. juni samme år. Danskene måtte ingen motstand, og erobret hele regionen på under en måned. Den svenske hæren i Skåne under ledelse av Karl XI trakk seg tilbake, først mot Kristianstad og deretter videre mot Karlshamn, Småland og Växjö i påvente av forsterkninger.[2]
Mens svenskene trakk seg tilbake erobret danskene Helsingborg og Landskrona. Norske tropper rykket inn i Bohuslän og erobret Uddevalla og Vänersborg, og deretter ble Göteborg beleiret i juli. Den danske hovedhæren erobret Kristianstad den 15. august etter harde kamper. I begynnelsen av august marsjerte en dansk tropp på 3 000 menn under ledelse av generalmajor Jakob Duncan mot Halmstad. Hensikten var å innta byen og deretter gå videre for å gi støtte til de norske troppene ved Göteborg. Det oppsto da en alvorlig situasjon for svenskene og Karl XI besluttet å bryte opp fra Växjö for å gi hjelp til Göteborg, men fikk under marsjen krav om forsterkninger fra kommandanten i Halmstad og dro derfor med troppene dit. Den danske hæren fikk ordre fra kong Christian V om trekk seg tilbake sørover, men svenskene hadde allerede nådd fram til Knäred og påbegynt en rask marsj mot Laholm for å forhindre danskenes retrett.[3] Tidlig om morgenen den 17. august fortsatte danskene marsjen sørover, men ble forsinket av at de måtte reparere Fyllebroen som de selv hadde revet tidligere.[4]
Slaget
Under ledelse av den svenske general Rutger von Ascheberg red 300 ryttere direkte mot Halmstad og ved Fylleån, ca 5 km sør for Halmstad, angrep de danske troppene. Danskene gjorde en feilbedømming ved å gå i forsvarsstilling framfor å angrip svenskene. De svenske troppene fikk raskt forsterkning av hele kavaleriet og nesten hele infanteriet. Den svenske hæren var dermed tallmessig overlegne danskene.[5] Danskenes kommandant Duncan trodde da han først så Aschebergs ryttere at disse var kun ute på rekognosering, og valgte istedenfor angrep å fortsette over Fyllebroen. Duncan sendte ikke fram noen skvadroner for å forhindre den svenske forsterkningen da han ikke forsto at hele den svenske hæren var på veg mot ham. Dette kan forklares gjennom at en av hans tropper i løpet av natten hadde støtt på en svensk kavaleriavdeling og ikke oppdaget den.[6]
Opplysninger om styrkenes størrelser varierer. Sammensetningen av den danske hæren er klar, men antallet er vanskeligere å bedømme. Svenske kilder pleier å oppgi 4 000 menn, hvilket er redusert til 3 000.[7] Det sannsynlige antallet er nærmere 4 000 og minst 3 500.[7] Den svenske styrkens sammensetning og antall er også usikker, men er beregnet til 18-20 skvadroner ryttere og dragoner og seks bataljoner med fotfolk, noe som er beregnet til å utgjøre omtrent 6 000 menn.[8]
Svenske minnestein for slaget, reist 1828.
De danske troppene sto på samme side av Nissan og Fylleån som de angripende i svenskene, men i en dårlig posisjon i dalsøkk med to vann i ryggen, noe som betydde at slagmarken ikke kunne utvikles. Framover ble hindret av svenskene og ved en retrett kunne det oppsto panikk på broen. Det svenske artilleriet på veg mot Fylleån var besværlig og mange hester brakk beina i det steinlendte terrenget. En time etter kavaleriets ankomst, kom også de svenske bataljonene.[9]
Slaget ble innledet mellom klokken åtte og klokken ni om morgenen.[10] Slagmarken var sørstranden av Fylleån.[11] Det var ikke ideelt for verken de som angrep eller de som forsvarte, men det svenske artilleriet kunne stille seg opp i posisjon som planlagt. Den svenske slagorden var konvensjonell med to kavaleriformasjoner, den til høyre med konge selv var noe sterkere enn den til venstre, og med infanteri i midten. Artilleriet stilte seg opp i mindre lukker i slagorden. Den danske oppstillingen var likeledes.[10]
Striden var over knapt en time senere. Den ble innledet antagelig med et dansk anfall. Det svenske kavaleriet på høyre side dro over og angrep det danske kavaleriet i ryggen,[5] noe som gjorde det mulig for resten av den svenske hæren å komme seg over elven. Den venstre svenske fløyen, som var svakere enn den høyre, fikk problemer, men fotsoldatene trykte stadig framover. Striden mellom infanteritroppene var hard, men ved det svenske kavaleriets innsats ble danskene drevet over elven.[12]
I løpet av den tiden som det svenske infanteriet holdt på med å innta sin plass i slaglinjen økte ildgivningen fra det danske artilleriet og det danske infanteriet begynte angrepet. Danske dragoner brøt seg gjennom slaglinjen og angrep Skaraborgsbrigaden før denne hadde rukket å finne sine plasser, men angrepet ble uansett slått tilbake. Den danske major Hein gjennomførte en karakoll og forsøkte å bryte gjennom skaraborgernes ledd, men disse utgjorde den større delen av dragonene. Etter å ha brutt gjennom, støtte Heins tropper på en skvadron fra det skånske kavaleriregiment. En hard kamp oppsto og Hein ble tatt til fange. To danske bataljoner skaffet store vanskeligheter for svenskene, men et svensk motangrep presset danskene til siden. Etter at det danske befalet hadde falt, flyktet de danske troppene over Fylleån etter å ha kjempet tappert, men ble rammet av sytten salver fra svenske musketter og fikk store tap. Svenske tredje bataljon presset en dansk bataljon tilbake over elven, noe som førte til panikk blant danskene.[13]
Selv mellom den svenske høyrefløyen og den danske venstrefløyen var kampen heftig. Kong Karl, Ascheberg og Dahlbergh red i spissen for høyrefløyen. Ascheberg ble skadet av to skudd i armen. Første linje besto av åtte kompanier fra Livregementet under befal av oberst Nils Bielke, samt to av kongens drabantkompanier. Fløyen gikk fram i galopp og angrep med blanke våpen, deretter ble pistolene avfyrt «à la française». Bielke ble såret. Etter at det svenske kavaleriet hadde slått det danske og tatt seg over Fylleån og angrep danskene i ryggen, brøt det ut panikk blant danskene som flyktet over elven. Duncan greide ikke å få til en ordnet retrett eller samle de danske troppene til motstand. Han ble derfor nødt til sende bud over til svenskene om at han var beredt om å legge ned våpnene for unngå flere døde. Det ble akseptert av den svenske kongen.[13]
Tap
Minnestein for Johan Friedrich Lützow som stupte, men kjempet tappert.
Det er uklart om tapene på begge sider. De danske tapene var store med rundt 1000 drepte og rundt 2000 tatt til fange (1 567 fanger og 469 som gikk over til den svenske hæren[13]) hvorav nærmere et hundre offiserer, deriblant den danske kommandanten Duncan. Bortimot 500-600 dansker unnslapp. På svensk side er tapen oppgitt til kun 200 døde og sårede.[5][14] Enkelte redegjørelser har oppgitt at svenskene tapte kun 50 menn, men det er åpenbart for lavt antall.[12] De offisielle svenske opplysninger om tap oppgir 185 menn, hvorav 41 menige og fem offiserer døde.[13] Danskene tapte også faner, ni kanoner og noen bombekastere.[13]Johan Friedrich Lützow var en tysk oberstløytnant i danske tjeneste som i henhold til legenden skal personlig ha drept sytten svenske soldater da han forsvarte broen over Fylleån. Han ble ansett så tapper at svenskene senere reiste en minnestein med følgende inskripsjon: «Stympad men Kämpande Föll här den tappre Lützow i Fältslaget den 17 aug 1676».
Ettervirkning
Da 3 000 danser var satt ut av spill ble den danske hæren sterkt svekket. De svenske troppene og deres ledelse fikk tilsvarende økt selvtillit da det viste seg at danskene var mindre slagferdige enn forventet. Det fikk stor betydning for kommende stridigheter.[5] Karl XI og de svenske styrkene gikk etter slaget i forsvarsstilling bak elven Viskan ved Syllinge (Åskloster).
Danskene vurderte risikoen for et angrep mot svenskene forsvarsstilning for stor og trakk seg tilbake for vinterkvarter ved elven Rönne å mellom Helsingborg og Ängelholm. Grunnet nederlaget i slaget ble Halmstad ikke inntatt og bli forent med de norske styrkene i Bohuslän. Etter at det kom svenske forsterkninger til Göteborg, oppga nordmennene beleiringen av byen.[15] Rent militært betydde den svenske seieren lite, men den svenske ledelsen tok lærdom for kommende slag og stridigher.[16]
