Slaget ved Northampton ble utkjempet under rosekrigene, den 10. juli 1460, ved Northampton i Northamptonshire, England. Til tross for det store antallet med styrker som var involvert på begge sider, og til tross for den overlegne defensive posisjonen til Lancaster-styrkene, ble slaget usedvanlig kort og med lite blodutgytelser.[1]
Bakgrunn
Etter katastrofen for Huset York i slaget ved Ludford Bridge så det ut til at yorkistenes sak var tapt. Noen av kommandantene – Warwick, Salisbury og Edward Plantagenet nådde Calais den 2. november 1459, mens hertugen av York og jarlen av Rutland flyktet til Irland.
På det engelske fastlandet utnyttet Huset Lancaster seieren. James Butler, jarl av Wiltshire ble utnevnt til stattholder i Irland, og Henry Beaufort, 3. hertug av Somerset ble kaptein av Calais. Ingen av dem lyktes i å ta opp sine embeter, ettersom irene nektet å kaste ut York mens Calais holdt byportene godt stengt.
Somerset fikk en hær for å storme Calais, men de måtte først krysse kanalen, og man begynte å bygge en flåte i Sandwich i Kent. Så snart skipene var ferdige raidet Warwick Sandwich og tok dem. I mai krysset Warwick igjen kanalen, og ødela de nye skipene som var under bygging.
Warwick lot sin onkel være igjen i Sandwich med en liten styrke som skulle holde et brohode med tanke på en invasjon av England. Den 26. juni 1460 steg Warwick, Salisbury og Edward i land der med to tusen soldater. Kongen og dronningen befant seg i Coventry med en liten hær. Warwick gikk inn i London 2. juli og hadde da samlet en hær på 20 000–30 000 mann.
Slagoppstillingen
Da det ble klart at styrkene ville møte hverandre stilte kongen sine menn opp i defensive posisjoner ved Northampton, med ryggen mot elven Nene. Foran dem ble det gravet en grøft, som ble fylt med vann og beskyttet med spisse påler. Kongens hær var omkring halvparten så stor som Warwicks. Den hadde noe feltartilleri.
Warwick sendte en delegat for å forhandle med kongen. Humphrey Stafford, 1. hertug av Buckingham, som var lancastrianernes kommandant i felt, svarte at «jarlen av Warwick skal ikke komme i kongens nærvær, og hvis han kommer skal han dø.» Mens Warwick nærmet seg Northampton fikk han ytterligere to ganger beskjed om at han ikke fikk treffe kongen. Så snart han hadde nådd sin posisjon sendte han beskjed om at «klokken to skal jeg snakke med kongen, eller jeg skal dø». For fjerde og siste gang fikk han beskjed om at han ikke fikk treffe kongen.
Slaget
Klokken to rykket yorkistene frem. Soldatene var stilt opp i rekker, men kraftig regn og vind hindret deres fremmarsj noe. Da de nærmet seg lancastrianerne ble de møtt av en kraftig skur av piler, men de slapp å møte artilleriild fordi regnet gjorde kanonene ubrukelige.
Da Warwick nådde lancastrianernes høyre flanke begikk denne flankens kommandant, lord Grey, forræderi. Han fikk sine menn til å legge ned våpnene, og lot yorkistene slippe inn i leiren. Dette slo de lojale lancastrianerne helt ut, og slaget varte bare en halv time til etter dette. Forsvarerne kunne ikke manøvrere innenfor forsvarsverkene og flyktet raskt fra slagmarken.
Tapene i slaget var små i forhold til det store antallet soldater. Bare omkring 300 lancastrianere falt. Antallet falne yorkister er ukjent, men var antagelig noe lavere. Hertugen av Buckingham, jarlen av Shrewsbury, lord Egremont og lord Beaumont falt mens de forsøkte å beskytte kongen. Henrik VI ble tatt til fange, og ble i en periode en marionette under Yorks kontroll.
Referanser
Litteratur
- Goodman, Anthony (1981): The Wars of the Roses: Military Activity and English society, 1452–97. London: Routledge & Kegan Paul. ISBN 9780710007285.
- Griffiths, Ralph A. (1981): The Reign of King Henry VI: The Exercise of Royal Authority, 1422–1461. Berkeley: University of California Press. ISBN 9780520043725.
