Spurter (syklist)

En spurter i sykling er en landeveissyklist eller banesyklist som kan levere en eksplosiv avslutning på et løp ved å akselerere hurtig til en høy hastighet, ofte ved hjelp av dragsuget til en annen syklist eller en gruppe syklister i en taktisk manøver for å spare krefter og energi.

Sprintere har et større antall hurtigrykkende muskelfibrer enn andre typer syklister. Sprintere har også ofte en større kroppsbygning, og den store beinstyrken og sterke overkroppen spurterne har, gjør at de kan komme opp i stor fart i kortere perioder, noe som er nødvendig i jevne avslutninger. Noen sprintere har en høy toppfart, men trenger en lang strekning for å nå denne, mens andre kan akselerere til en høy hastighet på noen få meter.

En spurter er vanligvis tyngre enn andre syklister, og er derfor begrenset til flate løyper. Det er vanlig at sprintere faller av hovedfeltene i løp med kategoriserte stigninger. Ulike spurtere foretrekker ulike typer spurter. Noen foretrekker å skyte fart, mens andre liker å ligge i dragsuget bak lagkamerater eller motstanderer. Noen spurtere foretrekker lette stigninger i avslutningene, mens andre foretrekker flate spurter, eller til og med i nedoverbakker. En spurter som Mario Cipollini for eksempel, kunne vinne alle typer spurter, utenom de med stigninger.

I tradisjonelle landeveisløp kan spurterne vente tålmodig til de siste hundre meterne av løpet før de setter inn topphastigheten. Mange av løpene blir avgjort i massespurter der mange av spurterne har lagkamerater som holder tempoet oppe og skaper dragsug som sprinteren kan ligge i og spare krefter, noe som øker sjansene til å vinne spurten.

Mario Cipollini perfeksjonerte lagspillet i spurter i 1990-årene. Laget hans lå fremst i feltet og holdt en høy hastighet som gjorde det svært vanskelig for syklister med svakere spurtferdigheter å stikke fra. De sørget også for at Cipollini lå godt posisjonert i forhold til de andre spurterne. Senere har andre spurtere som Alessandro Petacchi designet laget sitt for å få ett best mulig utgangspunkt i spurtene.

Spurterne kan også konkurrere i innlagte spurter underveis i et ritt. I etapperitt, som for eksempel Tour de France, legges poeng i innlagte spurter og i avslutningen av etappen sammen i en poengkonkurranse. Den konkurransen blir ofte vunnet av den mest stabilt gode spurteren under rittet. Tyske Erik Zabel vant den grønne poengtrøya i Tour de France mellom 1996 og 2001.

Mange av klassikerne, som for eksempel Milano–Sanremo, favoriserer spurterne og avsluttes som oftest i en massespurt. Erik Zabel fikk kallenavnet «Mr. Milan-Sanremo» etter å ha vunnet éndagsrittet fire ganger.