Sultestreik

Sultestreik er en ikkevoldelig kampform hvor deltagerne frivillig faster, det vil si unnlater å ta til seg føde, for å oppnå et mål. Sultestreik er også en form for sivil ulydighet.

De eldste kjente tilfeller av sultestreik er fra det førkristne Irland, hvor metoden var kjent som troscad eller cealachan. Sultestreiken ble brukt for å oppnå rettferd eller for å inndrive gjeld, og var nevnt i lovgivningen, hvor spesielle regler ble angitt. Fasten ble normalt utført på dørstokken til den man ville legge press på. Forskere mener at dette kan skyldes viktigheten av gjestfrihet i samfunnet; å sitte uten mat på en persons dørstokk var skammelig for den som ble rammet, og hvis personen døde ble vanæren meget stor. Legender forteller at St. Patrick brukte sultestreik for å fremme sin sak.

Man finner også tidlige eksempler på sultestreik i India, kalt dharna. Som i Irland fastet man på dørstokken til den man ville ramme, normalt en som skyldte penger. Bruken av sultestreik i privatrettslige feider var tillatt frem til 1861, men fenomenet er fortsatt kjent i det sørlige Asia.

Sultestreik som politisk virkemiddel fikk sitt virkelige gjennombrudd med Mahatma Gandhi, selv om han ikke var den første som brukte metoden for politiske formål. Han ble fengslet gjentatte ganger i 1930- og 1940-årene, og nektet å spise i fengselet. Det er en utbredt oppfatning av britene ikke ville la ham dø i fengsel, da dette ville skadet kolonimaktens omdømme, og kunne utløst et enda større opprør. Mange hevder også at Gandhi selv ikke ville latt det gå så langt at han døde av det, da han kunne oppnå mer på andre måter.

Gandhi sultestreiket også ved to andre anledninger, og det er disse aksjonene som er mest kjent. Den første gangen var som en protest mot britisk styre i India, mens den andre var en protest mot autokratisk styre i det uavhengige India.

Flere av de britiske suffragettene gikk i begynnelsen av det 20. århundre til sultestreik når det ble fengslet. Den første var Marion Dunlop i 1909. Hun ble løslatt for å hindre at hun ble en martyr for bevegelsen, og andre tok etter henne. Myndighetene svarte med tvangsmating, noe suffragettene omtalte som tortur. Mary Clarke og flere andre døde på grunn av tvangsmating, som spesielt på den tiden kunne være en brutal prosess.

I 1913 ble den såkalte Cat and Mouse Act vedtatt. Loven kom på plass for å hindre at suffragetter døde i fengsel, ved at de som var syke ble løslatt. Når de hadde kommet til hektene kunne de arresteres på nytt for å sone resten av dommen.

Republikanere i Irland tok i bruk sultestreik som kampmiddel allerede i 1917, og brukte det under den anglo-irske krig i 1920-årene. Den mest kjente deltageren i en tidlig sultestreik var Terence MacSwiney, borgermesteren i Cork. Han døde i Brixton fengsel i oktober 1920. Tidligere irske sultestreiker hadde blitt stoppet gjennom tvangsmating, som blant annet førte til at Thomas Ashe døde i Mountjoy fengsel i 1917. Verdensrekorden i sultestreik uten tvangsmating innehas ifølge Guinness rekordbok av irer. Fra 11. august til 12. november, en periode på 94 dager, sultestreiket John og Peter Crowley, Thomas Donovan, Michael Burke, Michael O'Reilly, Christopher Upton, John Power, Joseph Kenny og Seán Hennessy i fengselet i Cork. Etter slutten på den irske borgerkrig i 1923 gikk opp mot 8000 IRA-fanger til sultestreik som protest mot fortsatt fengsling. Aksjonen ble avsluttet før noen omkom.

I 1981 kom sultestreiken i Nord-Irland, hvor hele ti personer, medlemmer av Den provisoriske IRA og Irish National Liberation Army, døde. Den første av dem var Bobby Sands, som underveis i aksjonen ble valgt til parlamentsmedlem. Fangene protesterte mot at den britiske regjeringen endret sin politikk overfor dem. Tidligere hadde medlemmer av paramilitære organisasjoner hatt spesiell status i fengslene, hvilket et stykke på vei oppfylte deres krav om å bli behandlet som krigsfanger, men etter endringen ble de behandlet på samme måte som vanlige kriminelle fanger. Det var stor støtte for de sultestreikende både blant republikanere i Nord-Irland og blant nasjonalister i republikken. Flere, deriblant Sands, ble valgt inn i Storbritannias og Irlands nasjonalforsamlinger. De som døde holdt ut i gjennomsnittlig ti uker, med inntak av bare vann og salt. Selv om dødsfallene i seg selv ikke var nok til å presse den britiske regjeringen til å gjeninnføre Special Category Status for paramilitære fanger, oppnådde sultestreikerne sitt mål på grunn av de omfattende opptøyene som brøt ut som en følge av dødsfallene. Aksjonen førte også til et enormt løft for det da demoraliserte Provisoriske IRA.

I Tyrkia fikk flere politiske fanger til sultestreik i 1980-årene, med den nordirske aksjonen som forbilde. Den første begynte i 1984; fire medlemmer av den militante gruppen Dev-Sol, Abdullah Meral, Haydar Başbağ, Fatih Öktülmüş og Hasan Telci, døde.

Tradisjonen for sultestreiker ble holdt vedlike i Tyrkia, og er fortsatt en vanlig protestmetode i fengsler. Den mest omfattende sultestreiken kom i 1996, da regjeringen bestemte at politiske fanger skulle holdes adskilt fra andre, ironisk nok det motsatte av det som utløste den store sultestreiken i Nord-Irland. Streiken varte i 69 dager, og tolv fanger omkom. Regjeringens likegyldighet til dette utløste store protester, og en avtale ble forhandlet frem med regjeringen.

Den siste bølgen av sultestreiker i Tyrkia begynte som en protest mot fengsler av F-typen, som ble bygget for å kunne skille politiske fanger fra andre, det samme som utløste streiken i 1996. Det første F-typeprosjektet begynte i 1997, og sultestreiken begynte 20. oktober 2000 da det stod ferdig. En rekke militante organisasjoner sluttet seg til aksjonen. 19. desember 2000 bestemte regjeringen seg for å stoppe streiken med makt, og ble møtt av velorganiserte fanger. I opptøyene som fulgte i flere fengsler omkom 28 fanger og to soldater. F-typefengslene ble åpnet, og sultestreiker er vanlige i disse. Frem til 2006 skal hele 101 fanger ha omkommet som følge av sultestreik, mens over 400 har fått irreversible helseskader, spesielt Wernicke-Korsakoffs syndrom. Ifølge regjeringen har 169 sultestreikende fanger blitt benådet siden 2000.

Den walisiske nasjonalistiske politikeren Gwynfor Evans truet i 1980 med å gå til sultestreik for å tvinge den nyvalgte konservative regjeringen til å holde sitt valgløfte om å opprette en walisiskspråklig fjernsynskanal. Regjeringen gav etter og kanalen kom på lufta i løpet av året.

Under Alta-konflikten innledet samer i 1979 og 1981 sultestreik på Eidsvolls plass i Oslo i protest mot utbygging av Stillavassdraget.

Den britiske dyrevernsaktivisten Barry Horne døde 5. november 2001 etter en serie på fire sultestreiker. Den lengste varte 68 dager, fra 6. oktober til 13. desember 1998, og førte til at han ble blind og fikk varig skade på nyrene.

Den iranske journalisten Akbar Ganji sultestreiket fra 19. mai 2005 til begynnelsen av august samme år, med et opphold på tolv dager da han fikk permisjon før presidentvalget 17. juni. Han ble arrestert den 22. april 2000, og ble løslatt 18. mars 2006. Ganji representeres av en gruppe advokater som inkluderer nobelprisvinneren Shirin Ebadi.

I 2005 innledet fanger på Guantánamo Bay Naval Base to sultestreiker. Den første ble avsluttet 28. juli, da myndighetene gjorde noen innrømmelser. Detaljene er uklare, men det er hevdet at seks fanger var døden nær, og at sykestuen hadde store problemer med å håndtere de mange som måtte ha intravenøs væsketilførsel.

Offisielle kilder bekreftet at 50 fanger deltok i den første sultestreiken, og 76 i den andre; senere sluttet flere seg til den andre aksjonen. Det høyeste antallet som er nevnt er 131. Den 9. februar 2006 skrev The New York Times at aksjonistene ble spent fast i stoler for å tvangsmates. Dette ble innrømmet av myndighetene den 21. februar.

World Medical Association vedtok i 1975 i Tokyoerklæringen at leger ikke skal foreta tvangsmating ved sultestreik under noen omstendigheter:

«Når en fange nekter å ta til seg næring og legen anser ham eller henne for å være i stand til å gjøre en ubundet og rasjonell bedømning omkring konsekvensene av slik frivillig avvisning av næring, skal han eller hun ikke mates kunstig. Avgjørelsen omkring fangens kapasitet til å gjøre en slik bedømning skal bekreftes av minst en annen, uavhengig lege. Konsekvensene av å nekte å ta til seg næring skal forklares for fangen av legen.»

WMA har ingen formell myndighet til å håndheve dette vedtaket, og det følges derfor ikke av alle leger.

Vinteren 2005 sultestreiket elleve etiopiske flyktinger i Sandnes etter at den norske regjeringen hadde gitt dem avslag og kastet dem på gata fra asylmottaket på Dale, uten rett til mat og opphold. Etter flere aksjoner fra sympatisører fikk flyktingene flytte tilbake på mottakene.

Sommeren 2006 bestemte de norske myndighetene seg for å returnere afghanske flyktninger uansett herkomst, på tross av at det var uroligheter i mesteparten av Afghanistan og at situasjonen var meget ustabil i hele landet. FN oppmuntret returnering av flyktinger med tilknytning til Kabul. De anbefalte derimot at hver sak måtte behandles individuelt og at ingen måtte tvangsdeporteres til Afghanistan. Det er ikke ytrings- og religionsfrihet i Afghanistan. De sultestreikende hevdet at de ville bli forfulgt av regimet på grunn av deres religion og andre på grunn av politisk ståsted. De fleste var sosialister. Etter å ha sultestreiket i 25 dager ble aksjonen avsluttet 20. juni. Flere aktører hadde da engasjert seg aktivt etter at det var meldt fare for liv blant enkelte av afghanerne. De sultestreikende ble lovet at deres saker skulle vurderes på ny av medlemmer i regjeringen. Dette løftet ble brutt ^{[trenger referanse]} to uker etter, da to afghanske flyktinger ble tvangsdeportert ut av Norge. En av dem i meget dårlig forfatning etter sultestreiken. I juli 2006 ble ytterligere to afghanske flyktinger tvangsdeportert.

• Sultestreiken foran Stortinget i 1979
• Sultestreiken i Nord-Irland 1981