Sunnmøre uthevet i rødt.Kart over Fogderiet Sunnmøre fra 1762. Fogderigrensen tvers over Midøya («Mien») og over sørspissen av Harøya («Haröe») er inntegnet.
Sunnmøre er et distrikt og tidligere fogderi i den sørvestlige delen av Møre og Romsdal fylke. Det grenser i nordøst til Romsdal i samme fylke, i sør til Nordfjord i Vestland og i sørøst til Innlandet. Hornindal i Volda kommune hører tradisjonelt til Nordfjord og Sandøy i Ålesund kommune hører tradisjonelt til Romsdal. Distriktet omfatter 14 kommuner med til sammen 151 400 innbyggere[1] og 5 180 km²[2] som utgjør 55,9 % av folkemengden og 36 % av arealet i fylket. Folk fra Sunnmøre kalles sunnmøringer og snakker sunnmørsdialekt som hører til gruppen nordvestlandsk e-mål som også snakkes i Romsdal og i Fjordane.
Navn
Navnet kommer av norrønt: Sunn-Mœri, hvor orddelen møre kommer av norrøntmarr, «hav, sjø» og kan tolkes som «landet ved havet». Sunnmøre (norrønt Sunnmǿri eller Sunnmœri) er den sørlige delen, mens Nordmøre (norrønt Norðmǿri) er den nordlige delen.[3][4] På dansk ble det skrevet Søndmør.[5][6]
Sunnmøre har fra gammelt av vært orientert sørover. Sunnmøre lå under Gulatinget og var en del av Bjørgvin bispedømme til 1983.
Geografi
Sunnmøres viktigste by er Ålesund som med 58 509 innbyggere[1] er den største byen mellom Bergen og Trondheim. Tettstedet Ålesund som omfatter deler av Ålesund og Sula kommuner, er landets niende største og ligger i sin helhet på øyer.[7] Tettstedet Ålesund omfatter omkring en tredjedel av befolkningen på Sunnmøre og er det største mellom Bergen og Trondheim. Sunnmøre har også flere større tettsteder som Ørsta sentrum (Ørstavik), Volda, Sykkylven, Hareid, Valderøy, Stranda, Vatne, Brattvåg, Ulsteinvik og Fosnavåg der de to siste har bystatus. Industrialiseringen, særlig fra og med mellomkrigstiden, medvirket til fremvekst av «bygdebyer» som Langevåg, Ørsta, Ulsteinvik og Sykkylven.[8][9][10]
I 1801 hadde de tre delene («fogderiene») av Møre og Romsdal omtrent like stort folketall, i 1865 var Sunnmøre klart foran de to andre og i 1980 hadde Sunnmøre over halvparten av fylkets befolkning. Befolkningsveksten var særlig sterk i ytre deler av nordre Sunnmøre med et folketall på omtrent 10 ganger så stort som i 1801, mens indre strøk hadde stillstand i folketallet.[11][12] Grensen mellom Sunnmøre og Romsdal fogderi gikk over Harøya slik at den sørlige delen av øya hørte til Sunnmøre fogderi og Bjørgvin bispedømme (inntil 1983 da Møre bispedømme ble opprettet).[13][14] Den sørlige delen av Harøya hørte til Haram kommune til 1965 da den ble overført til Sandøy. Midøya var historisk delt mellom fogderiene Sunnmøre og Romsdal der den sørlige delen av Midøya hørte til Vatne (senere Haram kommune). I middelalderen gikk Gulatingets nordgrense over Midøya. På nordsiden av øya snakkes det tradisjonelt romsdalsdialekt (med pronomenet «i» i førsteperson entall) og sunnmørsdialekt på sørsiden.[15]
Sunnmøre har et forgrenet nettverk av fjorder og sund, den midtre og indre delen er preget av til dels alpine fjell. Fjellene på indre strøk når nesten 2000 meter. Langs kysten er det en rekke større øyer med en stor del av bosetningen blant annet Ålesund by. De indre strøkene har lite jordbruksareal (1-2 % av totalarealet), litt produktiv skog (3-5 %) og består for det meste av fjell og annet areal. De midtre områdene har større andel jordbruksareal (5-10 %) og skog (10-15 %). På øyene Vigra og Giske er opp til en tredjedel av areal jordbruksland.[16][17] Ved kysten har Sunnmøre en naturlig grense ved Stadlandet og mot nord ved Hustadvika.[18] Mange øyer, lange og trange fjorder (blant annet den UNESCO-listede Geirangerfjorden) og fjellområder som Sunnmørsalpene dominerer landskapet. Sunnmøre omfatter i nord landskapet omkring Storfjorden med Hjørundfjorden. Nordøyane, øyene nord for Ålesund by og utenfor munningen av Romsdalsfjorden, regnes som del av Sunnmøre. Den sørlige delen av Sunnmøre er preget av Voldsfjorden med forgreninger og Sørøyane (særlig Hareidlandet og Gurskøya) som er skilt fra fastlandet av Vartdalsfjorden og Rovdefjorden.[19][20][21][22][23] Flertallet av befolkningen på Sunnmøre bor på øyer, men nesten alle er knyttet til fastlandet via bro eller tunnel. Søre og nordre Sunnmøre har ferjefri veiforbindelse om Grodås der E39 og fylkesvei 60 møtes. Nord- og sørsiden av Storfjorden er bare forbundet med ferje.
Kontinentalsokkelen går 70 km ut fra kysten og skråningen mot dyphavet utenfor kalles Storegga.[16] Det høyeste fjellet på Sunnmøre er Pyttegga (1 999 moh.) i Fjord kommune. Den største øya er Hareidlandet (Ulstein og Hareid kommuner) med 166 km². Øya med størst befolkning er Oksnøya (Ålesund kommune) med 27 341 innbyggere (2014). Største innsjø er Brusdalsvatnet (Ålesund kommune) med 7,48 km².
Historie
Møre-kysten var et av de tidligste isfrie områdene etter siste istid. På Sunnmøre er det funnet bosetninger fra omtrent samme tid som Fosna-funnet på Nordmøre. Samtidig som det var bosetning på kysten fantes det reinjegere i innlandet og i fjellet. I Ålesund by og ved Drynjasundet i (øya Dryna i Misund) er det gjort funn fra 6000-7000 år f.Kr.. I Skjonghelleren på Valderøya er det funnet 30.000 år gamle bein av fugl, fisk og pattedyr, noe som tyder på at området var isfritt på den tiden.[18]
Næringsliv
Møbelindustrien i Stranda-Sykkylven-området er eksempel på «selvgrodd» industri der utviklingen skjedde på tross av mangel på råvarer lokalt (i stor grad med utgangspunkt i P.I. Langlos fabrikk). Ytre Sunnmøre har vært preget av fiskeri (særlig havgående fartøy) og verft-/verkstedindustri blant annet relatert til fiskerivirksomheten. Fremveksten av Ålesund som handelssenter og by var særlig basert på det rike kyst- og fjordfisket. Fiskeriene ga opphav til foredlingsindustri (som tran- og sildeoljefabrikker) og produksjon av fiskeriutstyr.[24][25] Verkstedindustrien, særlig på Sørøyane og i Ørsta, står for flest industriarbeidsplasser på Sunnmøre.[26] Ålesund er Norges største fiskehavn målt i volum landet fisk.[27]
Kommuner
Sunnmøre er inndelt i 13 kommuner, 14 fra 1. januar 2024:
Ålesund fikk bystatus som ladested i 1793, med utvidede rettigheter i 1823 og oppgradert til kjøpstad i 1848.[trenger referanse] Siden 1996 har det ikke vært noe skille mellom by- og landkommuner, og kommunen kan selv tildele bystatus til tettsteder.[36] Fosnavåg og Ulsteinvik fikk begge sin bystatus av kommunen i 2000.
^Skrede, Lars Inge (25. august 2018). «Gode granner i grenseland». smp.no (på norsk nynorsk). Besøkt 17. januar 2020. «Helt tilbake til 1100-tallet finnes det omtale av ei grense ved Midøya, som skilte Gulatingslagdømmet fra Trøndelag.
I flere hundre år gikk her også grensa mellom fogderiene Sunnmøre og Romsdal - og mellom bispedømmene Bjørgvin og Nidaros.»linjeskift-tegn i |sitat= på plass 117 (hjelp)
^Valgermo, Lise Kristin (28. april 2018). «– Hjertet vil fremdeles være i Sogn og Fjordane». NRK. Besøkt 5. januar 2020. «Fra 2020 skal Hornindal slås sammen med sunnmørskommunen Volda for å bli en del av Møre og Romsdal.»
^«Den nye kommunen av Stordal og Norddal skal hete Fjord». Regjeringen.no (på norsk). Kommunal-og moderniseringsdepartementet. 22. februar 2018. Besøkt 17. januar 2020. «Kommunal- og moderniseringsdepartementet har bestemt at Fjord blir navnet på den nye kommunen som vil bestå av Stordal og Norddal.»
