Suttungbevegelsen er utsprunget av forfatteren Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Siden hun selv var dikter, er det naturlig at innsikt i ordets kunst er fundamentet for det kulturelle formidlingsarbeid hun gav støtet til, og som etter hvert skulle vokse seg til en kulturstrømning eller en bevegelse. Ingeborg Refling Hagen levde fra 1895 til 1989, og det er den form hennes kulturarbeid fant i årene etter annen verdenskrig som primært skal forbindes med navnet Suttung. I norrøn mytologi forekommer skaldedrikken «Suttungs mjød» som gir visdom og skaldskap. Å drikke av «Suttungs mjød» er å forstå som et sinnbilledlig uttrykk for å tilegne seg diktning som bringer erkjennelse, menneskelig vekst og forløser skapende evner.

Mens Hagen var i tyskernes fangenskap under annen verdenkrig, lovet hun seg selv at dersom hun overlevde, skulle hun sette kreftene inn på å drive åndelig opprustning, så fascistiske og nazistiske tendenser ikke skulle få anledning til å utvikle seg i det norske folk. Fangenskapet hadde til fulle vist henne hva slags diktning som hadde vært livshjelp for henne selv. Det var denne hun ville bygge videre på.^[1]

Blant norske diktere rettet hun især oppmerksomheten mot Henrik Wergeland, Henrik Ibsen og Hans E. Kinck, men disse var langt fra de eneste. Hun formidlet den store europeiske kulturarven representert ved Bibelen, Homer, greske tragedier, Vergil, Dante, Milton, Calderon, Moliere, Shakespeare, Holberg, Ibsen, Dostojevskij, Hugo, Dickens, George Eliot, H C Andersen, Søren Kierkegaard, Almquist, Snorre, klassisk og norrøn mytologi og folkeeventyr, for bare å nevne noe. Folkediktningen var viktig for henne, og hun hadde selv røtter i en levende fortellertradisjon. Også når det gjaldt folkediktning så hun gjerne utenfor Norges grenser, f.eks. mot 1001 natt.

Suttungarbeidet retter seg mot alle alderstrinn, og ikke minst mot barn og unge. Det er mange måter å forklare opprinnelsen til Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid på. Man kan si at det hele begynte med mormorens og morens fortellinger i barndommen, eller man kan hevde at det oppsto rundt hennes virke i mellomkrigstida. En viktig forutsetning for det som senere ble Suttungarbeidet var, i tillegg til egen forfattervirksomhet, det opplesnings- og teaterarbeidet som utfoldet seg med utgangspunkt i plassen Nordjordet på Ekeberg i Østre Aker, like utenfor Oslos daværende bygrense i 1920- og 30-årene. I dette kunstnermiljøet, som fikk navnet Ekebergkolonien, var Hagen den drivende kraft.

Under den tyske okkupasjonen tok arbeidet en ny retning. Hagen engasjerte seg i arbeidet med å organisere flyktningtransporter, og i holdningsskapende motstandskamp. Hun ble redaktør for den illegale avisen som fikk navnet Jøssingposten. På den tiden ble hun oppfordret av noen venner til å gi litteraturundervisning til barna deres, denne virksomheten ble også en dekkvirksomhet for hennes illegale arbeid. For at barna skulle kunne synge den norrøne mytologien, laget hun en rekke mytesanger til kjente melodier. Hun laget dertil en presentasjon av gode barnebøker i sangbar form. Denne kalte hun Låndag på skolen. Naturligvis leste hun for dem de bøkene som er omtalt i sangene. Dette barnearbeidet varte til hun ble arrestert av Gestapo i midten av desember 1941.^[2]

I siste del av fangenskapet, mens hun under konstant overvåkning var innlagt på Ullevål sykehus, underviste hun sykepleierne sine i litteratur bak vaktenes rygg. Her gikk det hovedsakelig i Shakespeare, Ibsen og Dante. Et par av pleierskene fulgte henne da hun ble løslatt og sendt hjem til Fredheim på Tangen sommeren 1944. På Fredheim fortsatte det litterære arbeidet, til å begynne sammen med Helga Bøhn og Bertha Brimsøy som var blant dem hun hadde gitt hemmelig undervisning i fangenskapet. De hadde fått smaken på «Suttungs mjød», som de sa. og oppsøkte Fredheim når de hadde mulighet til det. Navnet Suttung var imidlertid ennå ikke knyttet til arbeidet slik det senere skulle bli.

Snart kom også Helgas og Berthas søsken til Fredheim, og noen av disse ble boende der en tid og deltok i et arbeidsfellesskap som skulle vise seg å trekke til seg flere, som Gunhild Lurås fra Tinn i Telemark. Hun gjorde en betydelig innsats på mange felt, ikke minst som Wergelandoppleser. De barn som naturlig soknet til miljøet, ble innlemmet i helheten slik det høvde. Blant disse var det også barn og unge fra Hagens egen familie.

På Fredheim ble det allerede i de første årene etter krigen, og før 1950, arrangert framføringer av Dantesanger, Wergelanddikt og mytesanger. Det ble også sunget mye Almquist, en dikter som Birgit Abrahamsen, Hagens gamle medarbeider fra mellomkrigstida, hadde fått øynene opp for mens hun var flyktning i Sverige. Mytesangene fra Hagens tid som huslærer i det første krigsåret, lot seg enkelt overføre til 'scenen' og ble framført som mytespill. En treåring sto på en taburett med en persisk duk med lange frynser over seg og illuderte Ygdrasils Ask. Og ettersom han hadde overvært prøver, kunne man oppleve at 'asken' sufflerte hvis en av nornene kom ut av det. Framføringene fant sted i stua på Fredheim for et invitert publikum. Det kunne bestå av lærere, lærerskoleelever og andre interesserte.

Se egen artikkel Livsfrisen (bokserie)

På denne tida begynte Hagen også å gi ut det litterære verket Livsfrisen. Vi må greie oss selv kom i 1948. Og året etter kom Vi må lete og banke. I disse bøkene klargjør hun sin egen vei, vi kan gjerne si at hun gir leserne del i "Suttungs mjød".

I 1947 ble Ingeborg Refling Hagen invitert til å holde foredrag for en gruppe arbeiderkvinner på Simensbråten i Østre Aker (Ø. A. ble innlemmet i Oslo kort tid senere). Hun avsluttet med å oppfordre sitt publikum til å arbeide med litteratur på egen hånd. Publikum sendte ballen tilbake og ba henne om å veilede dem, hvilket hun påtok seg. Det oppsto en interessert lesegruppe på Simensbråten. De begynte med Ibsen, og utvidet stadig repertoaret. I praksis er denne kvinnegruppa blitt oppfattet som den første Suttunggruppa. Arbeidet på Simensbråten pågikk i flere ti-år.

Få måneder senere, på nyåret i 1948, oppsto det en lesegruppe i Oslo som kalte seg «Sentral-Suttung», og det skal være her at Suttung-navnet eksplisitt ble tatt i bruk som betegnelse på Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Gruppa kom i gang på hybelen til telemarkingen Helga Bøhn. Gruppa vokste seg stor, og flyttet siden til hovedbiblioteket på Deichman. Her fikk Hagen tillatelse til fritt å bruke et lokale i kjelleren. Det ble Sentral-Suttungs faste base i en årrekke. På Deichman samlet det seg regelmessig unge og godt voksne som arbeidet seg gjennom grunnpilarer i den klassiske europeiske og norske litteraturarven under veiledning av Hagen. Høytlesningen gikk på omgang. Leste man skuespill, ble rollene fordelt mellom de tilstedeværende. Det var selvsagt anledning for alle til å stille spørsmål og komme med kommentarer. Arbeidet stimulerte Hagen til å skrive en lang rekke litterære studier som Sentral-Suttung og andre Suttung-grupper fikk del i etter hvert som de ble til.

Det som kalles Barne-suttung, oppsto også på Simensbråten. De før nevnte kvinnene på Simensbråten fikk gjennom samarbeidet med Hagen viktige nøkler til å trenge inn i den store litteraturen. De fikk så mye ut av dette, at snart mente de at også deres barn måtte få del i skattene. De luftet det for Hagen som straks handlet, og den første barnesuttunggruppa ble opprettet under ledelse av Hagens samarbeidspartner gjennom flere år, niesen Aslaug Groven Michaelsen og mannen hennes, Per Michaelsen, omkring 1950. De var begge på den tid i gang med studier ved Universitetet i Oslo. Hagen engasjerte seg også i barnearbeidet, og det oppsto snart nye barnegrupper. Hun drev selv barne- og ungdomsgruppa som oppsto på Tåsen. Parallelt med at Suttungarbeidet grep om seg i Oslo-området, vokste Suttungarbeidet på Fredheim. Fredheim fikk etter hvert et stort oppland av store og små Suttunggrupper som bidro til å rekruttere unge mennesker til opphold på Fredheim, f.eks. i feriene. Noen ble boende der i en kortere eller lengre perioder. Hagen fortsatte selv med å reiste inn til Oslo hver 14. dag for, som det kaltes, å «drive Suttung», på Simensbråten, på Deichman og Tåsen. De faste Osloturene strakte seg som regel over et par dager.

I 1950 ble det store Wergelandsstevnet som Hagen hadde tatt initiativet til, flyttet til Tangen i Stange. De to første stevnene ble arrangert på Eidsvoll i 1938 og -39. Etter krigen ble stevnene arrangert i tilknytning til Stein skole på Romerike. Men fra og med 1950 og hver 17. juni fram til denne dag, har det vært arrangert på Tangen. En viktig del av Suttungarbeidet besto i å innøve dikt og skuespill av Henrik Wergeland. Disse skulle framføres ved Wergelandsstevnet 17. juni hvert år. Det ble imidlertid også arbeidet med annen litteratur.

Sentrale støttespillere ved arrangementet av 17. junistevnet, var i mange år framover Aslaug Groven Michaelsen, Per Michaelsen, og ikke å forglemme malerinnen Birgit Abrahamsen, som døde i 1961. Hun la bl.a. grunnlaget for det som siden skulle bli 17. juniblomsten. Denne ble utformet i kreppapir og avstedkom med årene en egen form for kunsthåndverk. Blomsten som ble produsert i rikelige mengder fram mot 17.junistevnene, ble og blir montert på greiner fra skogen, slik at de kan bæres i prosesjon gjennom bygda. Blomsterprosesjonen med sangglade mennesker regnes som et høydepunkt under Wergeland-stevnet på Tangen. Utover 1970-tallet vokste stevnet, og blomstertoget på 17. juni talte tusenvis av deltakere. Ingeborg Hangs store stab av medarbeidere gjorde produksjonen av så mange blomstergreiner mulig.

Kunsten å lage 17. juniblomster ble stadig mer raffinert. Ingeborg Refling Hagen og hennes medarbeidere la hvert år ned et stort arbeid for å skape den skjønnhetsfesten som 17. juni-blomsten bidrar til. Billedkunstnere som Olav Bjørgum og Kari Rolfsen har vært med å utvikle blomsten. Ideen er utsprunget av blomsterprakten i Wergelands diktning, og det meningsinnhold som Wergeland selv la i sine blomstermetaforer, særlig i skuespill som Den Konstitutionelle og Lyv ikke!. Hagen var nøye med form og farger, og ingen blomster var helt like. Ettersom Fredheim utviklet seg til å bli et læringssenter, og kunstinteressert ungdom slo seg ned der, vokste staben som laget 17. juniblomstene, og flere tusen kvister ble laget til Wergelandsfeiringen hvert år. Blomstermaleren Johanne Louise Groven Michaelsen har ført arbeidet videre i senere år.

Etterhvert ble Fredheim, barndomshjemmet til Ingeborg Refling Hagen, det egentlige sentrum for Suttungarbeidet. I og rundt Fredheim samlet det seg stadig mange mennesker, ikke minst ungdom, og mange studerte her, gjerne i flere år, noen på heltid, andre parallelt med at de gikk på skole eller studerte, f.eks ved lærerskole eller universitet. Flere titalls ungdommer tilbrakte travle år på Fredheim, sysselsatt fra morgen til kveld med skolegang, litterære studier, opplesnings- og teaterarbeid. Den klassiske litteraturen sto sentralt, men også samtidslitteratur ble lest og studert. Folkemusikk, sang- og salmetradisjoner ble holdt i hevd, med tekster av diktere som Ingemann, Grundtvig, Aakjær, Topelius, Burns, Bjørnson, Aasen, Blix. I tillegg til at noen bodde i kortere eller lengre tid på selve Fredheim, skaffet andre seg boliger i nærområdet.

De som bodde på Fredheim tok ved siden av kunst- og teaterstudiene del i ulikt praktisk arbeid som matlaging, bærplukking, hage- eller scenografiarbeid. Praktisk arbeid som produksjon av 17. juniblomster og bokbinding ble utført i fellesskap, gjerne parallelt med lesing, sang eller innlæring av tekster. De som fikk anledning til å ta del i det miljøet som oppsto i og rundt Fredheim, fikk med seg en unik ballast av kunst og kultur. Flere har regnet tiden på Fredheim som sin viktigste utdanning.

Virksomheten var omfattende, og det utviklet seg etterhvert et tverrkunstnerisk miljø, der billedkunstnere, musikere, forfattere, skuespillere, regissører, arkitekter og lærere arbeidet side om side. Etterhvert kom teaterarbeidet til å ta stor plass, også i det offentlige rom. Det aktive teaterarbeidet gikk hånd i hånd med satsingen på barn og unge.

Det skulle komme til å framstå en rekke kulturpersonligheter i kjølvannet av Suttungarbeidet, som Torleif Kippersund, Anne Gry Folkestad Kippersund, Kristin Lyhmann, Anne Marie Grind, Gunn Bergvik Nymoen, Svanaug Sildnes Lindeman, Åse Sildnes Bjørgum, Gunner Ljødal, Beate Kraggerud, Gudmund Groven, Frøydis Alvær, Grete Klempel Starheim, Kirsti Birkeland, Svein Gundersen, Karen Høie, Svein Hellesøy, Hilde Kveim, Liv Dyrdal, Beate Lind, Trond Østerbø, Dagne Groven Myhren, Anne Jorunn Kydland Lysdahl, Ingrid Elise Wergeland, Frode Kayser, Grethe Schei, Olav Bjørgum, Sigrid Salen, Valborg Maria Sirnes, Johanne Louise G. Michaelsen, Oddvar og Brita Halrynjo, Knut og Turid Hoffart, Ive Skalmerud, Kjell Larsson, Siri Lappegård, Tore Lahn, Per Anders Øien og utallig flere som har gjort en stor arbeidsinnsats på ulike nivåer gjennom mange år både i dette kulturfellesskapet, og i ulike former for videreføring av arbeidet.

Hagens ide var at kulturarbeidet skulle gro innenfra som en organisme, utelukkende i kraft av hver enkelts valg og iboende muligheter, og virke som en surdeig i samfunnet. De som tok del i Hagens kulturarbeid i direkte samarbeid med henne, fikk med seg kunnskap og verdier som de har forvaltet originalt, i lese- og studiegrupper, i barne- og ungdomsteatergrupper, og også i profesjonelle teatergrupper.

På 1960- og 70-tallet var den kulturelle knoppskytingen blitt så åpenbar at noen begynte å snakke om en Suttungbevegelse. Det oppsto et stadig voksende nettverk av barne- og ungdomsgrupper, sommerleirer – og festtradisjoner knyttet til diktere som Wergeland, Hans Ernst Kinck, H.C. Andersen, Dante, Carl Jonas Love Almquist, Robert Burns, Jan Huss. Man fikk Suttungteatret, Suttung forlag, Suttungkoret. Forlaget ble drevet av Svein Hellesøy, Svein Gundersen og Tore Lahn; dirigenter for koret har vært Knut Hoffart, Anne Jorunn Kydland og Eilev Groven Myhren. Koret har især vært et kjærkomment innslag ved Wergelandstevnet på 17. juni, som også ellers er preget av sang.

På et tidspunkt kunne man finne barnegrupper med en eller annen tilknytning til Suttungarbeidet fra Harstad og Vadsø til Danmark. Pedagoger som Maren Mehren, Anne-Gry Kippersund, Oddvar Halrynjo, Beate Kraggerud, Inger Berg, Siri Lappegård og flere har gjort rede for sitt kultur- og teaterarbeid med barn og unge i skrift.

Flere som har deltatt i Suttungarbeid, har funnet en livsgjerning innenfor skoleverket i Norge. Et par av de mest synlige barnesuttung-gruppene anno 2009 er ledet av Anne Jorunn Kydland Lysdahl i Bærum og Beate Kraggerud på Frogner i Oslo. En rekke yngre kulturpersonligheter har mottatt viktige inntrykk gjennom disse og liknende grupper, blant dem Øyonn Groven Myhren, Anders Kippersund, Jonas Kippersund, Marte Spurkland, Eilev Groven Myhren, Hanne Ramsdal, Sigrid Bonde Tusvik og mange flere.

Etter Hagens død i 1989 forsøkte forfatterens arvinger en tid å drive et Ingeborg-museum på Tangen. I 2015 ble Foreningen Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim stiftet. Foreningen har kjøpt eiendommen Fredheim, og arbeider for å bevare kunstnerhjemmet, og å utvikle stedet til et åpent og inspirerende kulturhus.

Suttungteateret oppsto i 1965, og er nærmere behandlet i en egen artikkel.

En hovedgrunn til at Suttungarbeidet kom i gang og fikk sin profil, var Hagens opplevelser i møte med fascismen og nazismen. Som man kunne vente, satte hennes aversjon mot disse strømningene alt i mellomkrigstida sterke spor i diktningen hennes, ikke minst i Utenfor balkongen og romantrilogien Tre døgn på storskogen. Hagen ville bidra til at brutaliserende ideologier ikke skulle finne grobunn i nye generasjoner. Motgiften, mente hun, var et bevisstgjørende kulturarbeid som fremmet medmenneskelighet og etiske holdninger. Hun visste av egen erfaring at åndelig ballast helst bør bygges opp fra tidlig alder, så den får tid til å modnes, og kan bli en ressurs og drivkraft også i det voksne livet. Hun uttalte ikke sjelden at:

Veien til det etiske går for barnet gjennom det estetiske.

Ingeborg Refling Hagen fryktet for at en del av de pedagogiske trendene etter krigen kunne føre til forflating. Hun hadde gode venner innen lærerlauget, som Erling Elverhøy, lærer på Stein skole på Romerike, og Thomas Bjørge, lærer på Mostu skole på Standlykkja. Hun syntes å merke en tiltagende nivåsenkning i skolen, og hun så det som nødvendig å skape et supplement til den norske skolen. Både høy og lav skulle få tilbud om å finne vei til skattene innen teater, kunst og litteratur, da måtte også evnen til å lese og forstå stimuleres. Hver enkelt trengte å bygge opp et begrepsapparat, det var ikke nok å kunne lese ordene, man må få et selvfølgelig forhold til den rike forestillingsarven som ordene refererer til - i sagn, eventyr, myter og andre kulturtradisjoner som har vært levende gjennom århundrer. Det er mao. snakk om et langvarig arbeid. Hun mente nok at hver og en som tar en unge på fanget, forteller, synger og leser eventyr, ikke bare skaper god kommunikasjon med ungen der og da; det blir også utført et grunnleggende arbeid med langsiktige virkninger for barnets språklige, musikalske og menneskelige utvikling.

Ingeborg Refling Hagen mente at de kulturelle verdiene tilhører hele folket, ikke bare noen få privilegerte. Helst skulle barna få del i den klassiske kulturarven så tidlig som mulig, slik at den kunne åpne seg mer og mer, og bli personlig eiendom for den enkelte. Hun tok kraftig avstand fra begrepet «finkultur» da det kom på moten. Hun mente det var et svik mot barn og såkalte «vanlige folk» å skape kulturelle kløfter, og slik hindre en stor gruppe mennesker i å få del i åndslivets verdier gjennom kunsten.

En side ved Suttungarbeidet består i å innstudere dikt, prosatekster, skuespill og sanger med barn og unge, og legge forholdene til rette så de får mulighet til å framføre det de har lært for et publikum, anledning til å dele med flere, og til å lære av hverandre. Hun mente at arbeidet med diktning på denne måten stimulerer fantasi og skaperevner, fremmer ordforråd, lese- og skriveferdighet, oppøver stemmebruk og diksjon og gir mot til å stå fram og uttrykke seg i et fellesskap; det bidrar til å bygge opp en indre styrke i mennesket.

Den litterære arven etter Henrik Wergeland er en av grunnpillarene i Hagens arbeid. Wergeland var, blant så mye annet, også norsk litteraturs første barnepoet av betydning, når en ser bort fra de anonyme skaperne av folkediktningens bånsuller, rim og regler. Forfatterskapet til Wergeland er uvanlig omfattende, og tar opp emner som synes å ha aktualitet til alle tider. Vi er så heldige å kunne studere diktningen hans på grunnspråket. Hagens erfaring var at et grundig kjennskap til Wergelands diktning og øvrige virke var et godt springbrett for å erobre stadig nye områder innen kunst og vitenskap, og innen samfunnet som sådan. Suttungarbeidet er i bunn og grunn et dannelsesprosjekt; dannelse er da forstått som en formingsprosess som danner mennesket gjennom erkjennelsesvekst.

I Oslo har Wergelandakademiet drevet allsidig kulturformidling i en årrekke. Akademiet drives av folk med nær tilknytning til Suttungmiljøet, og oppfatter seg som en utløper av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Det har både voksne og barn som målgrupper. Hvert år arrangerer Wergelandakademiet sommerleirer for barn. I 2015 startet Foreningen Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim sitt arbeid. Foreningen ønsker å drive Ingeborg Refling Hagens kunstnerhjem på Tangen som et levende kulturhus, og arrangerer omvisninger, dramalesing, forfatterkvelder, gjesteforedrag, opplesingskvelder, utstillinger og konserter.^{[trenger referanse]}

Ingeborg Refling Hagens egen diktning, essayistikk og memoarer gir en god innføring i hennes tankeverden og pedagogikk. Andre har og skrevet atskillig om Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Det er mye å hente i festskriftet Av skalden fikk vi landet som kom ut til Hagens 85-årsdag i 1980 (Suttung forlag, red Svein Gundersen), i Eventyrets landeveier, der en rekke foredrag fra Ingeborgdagene ved 100-årsjubileet for hennes fødsel i 1995 er samlet (Suttung forlag 2000, red. Gunnar A. Steen), eller i Det brenner en ild (Aschehoug forlag 2020, red. Berit Tversland). Det er også artikkelstoff å finne i Norsk litterær årbok, Norsk årbok for barne og ungdomslitteratur, tidsskiftet Bokvennen, i Aslaug Groven Michaelsens essaysamlinger, f.eks. essayet «Tante Ingeborgs dag» i På vegne av livet (1971), der det er gitt levende portrett av Ingeborg Refling Hagen i ulike faser av livet, eller i hennes bokserie Velkommen til samarbeid, innledninger til Suttungteatrets forestillinger. Dagne Groven Myhren, Kristin Lyhmann og Svein Gundersen har alle skrevet flere artikler om Ingeborg Refling Hagen og hennes kulturarbeid. Ingrid Elise Wergeland utga i 1995 biografien Slik som kjærlighet vekker deg (Ashehoug 1995). (Dette avsnittet bør suppleres.)Referanser

• Offisielt nettsted
• http://www.kulturhusfredheim.no