Svalgang eller sval betegner en overdekket gang eller utbygg på siden av et hus. Den kan være lukket, delvis åpen eller helt åpen og bygget i stavverk eller bindingsverk, delvis også i lafteverk. Vanligvis er trappen(e) lagt til svalgangen. Svalgangen på langsiden av et hus kan også tjene som korridor og adkomst til rom i begge etasjer.[1]
Navnet antas å komme av norrøntsvalr, kjølig, og en svalgang er ikke oppvarmet.[1]
Svalganger finnes eller fantes rundt ytterveggene i mange stavkirker. De var lett fornybare konstruksjoner som hadde til formål å beskytte veggene mot klimapåkjenninger, men de kan også ha tjent som møtesteder eller «venterom» for kirkegjengere som møtte stengte dører. Svalgangene var av stavkonstuksjon, lukket eller med åpninger i form av dvergarkader, men fundamentert på sviller uavhengig av selve kirken. De forfalt raskt, mange ble dårlig vedlikeholdt, og de fleste forsvant derfor etter hvert. Stavkirkene i Borgund, Hopperstad, Heddal, Eidsborg, Fantoft og Gol har opprinnelige eller rekonstruerte svalganger. På Urnes stavkirke er svalgangen bevart foran vestfronten. På flere andre stavkirker er spor etter forsvunne svalganger synlige i form av tapphull etter sperrer i ytterveggenes staver eller tiler.
Loftet var en tradisjonell bygning på norske gårder i middelalderen og mot moderne tid, og har ofte svalgang på tre eller fire sider i andre etasje, noen ganger også foran fasaden i første etasje.
Svalgangshus var vanlig i Norge fra ca. 1600, som bolighus både på landet og i byene.
