Kong Magnus Olavsson gjorde Svein til jarl av Danmark, og Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktede Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen. Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.
Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt til Sverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander.
Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halv riket mot fred. Harald får det som han vil og overlater Svein til seg selv som da blir isolert. Han går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret.
På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svein kåret til Danmarks konger. Kong Harald Hardråde var derimot meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som blir ødelagt ved brann. Svend Estridsson flykter derimot aldri mer fra Danmark.
Våren 1062 ble slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svein hadde klart å mønstre en flåte på 300 skip, dobbelt så mange som Harald Hardrådes flåte. Overlegenheten i styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slu og harde norske krigerkongen. Ifølge Snorre Sturlason gikk Harald Hardråde av seieren, og han trodde at Svein var blant de falne, men denne hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svein som ikke ble gjenkjent ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru: «Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!» Svein svarte da: «Feig er han ikke, men han er ikke seierrik».
Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen er halt.
Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vender seg deretter mot England, men dør i slaget ved Stamford Bridge i 1066.
Etter Haralds død mente Svein at forliket mellom Danmark og Norge var brutt, og sendte ut en hær mot Haralds sønner, Magnus og Olav Kyrre. Nordmennene ønsket imidlertid forlik, og det ble satt fortsatt fred mellom rikene.[3] Olav Kyrre ble dessuten gift med Sveins datter Ingerid.[4]
Forgjeves forsøk på å vinne England
Svein Estridsson, kalkmaleri fra 1500-tallet på gravsøyle i Roskilde domkirke
Med trusselen fra Norge unna og med Danmark i ryggen vendte også Svein Estridsson sin oppmerksomhet mot England, som hans onkel Knut hadde vært konge av, og forsøkte å gjøre krav på den engelske kronen. Han allierte seg med Edgar Ætheling da han forsøkte å gjenerobre England fra «Vilhelm Bastarden», også kalt for Vilhelm Erobreren. Etter å ha erobret den plagete byen York aksepterte Svein betaling fra Vilhelm for å forlate England. Med pengene deserterte han Edgar som dro i eksil i Skottland. Den anglesaksiske England var da helt og holdent blitt normannisk.
Danmark inn i middelalderen
Svein bygget opp et solid grunnlag for den danske kongsmakten, blant annet i et nært samarbeid med kirken og korresponderte med Den hellige stol. Akkurat som hans samtidige, Olav Kyrre av Norge, synes det som om Svein var i stand til å lese og skrive, og han er selv kilde for mye av vår kunnskap om Danmark på 800- og 900-tallet ved å fortelle om historien til sine forfedre til historikeren Adam av Bremen en gang rundt år 1070.
Adam skriver at han ble «meget vennlig mottatt» ved sitt besøk. Framfor alt fremholder han Sveins interesse for kristendommens utbredelse og påpeker at «misjonen blant Nordens folk fikk gjennom kong Sveins medvirkning en betydelig større og lykkeligere framgang». Kongen «sendte sine egne klerker for preke i hele Sverige og i nordmennenes land samt på øyene i denne delen av verden.»
Svein Estridsson organiserte Danmark, som på dette tidspunkt omfattet Jylland, Slesvig, Fyn, Sjælland, Øyene, Skåne og Helland. Danske historikere betrakter ham som den danske konge som brakte Danmark fra vikingtiden og inn i middelalderen. Svein ønsket et godt forhold til kirken. Han forsøkte å få sin oldefar Harald Blåtann helgenkåret og sendte sin sønn Magnus til Roma for å få ham salvet og innviet som tronfølger, men til hans skuffelse døde sønnen på reisen.
En nasjonal kirke
Svein og Roskildes biskop Vilhelm ønsket en nasjonal kirke som var uavhengig av det tyske erkebispesete i Hamburg-Bremen.[5] I 1073 ble pave Gregor VII utnevnt og denne søkte allierte mot den tysk-romerske keiser, blant for å begrense dennes muligheter til å utnevne geistlige i sine embeter. Paven var derfor imøtekommende for Sveins ønsker, men den danske kongen dør før hans planer ble realisert. Dødsfallet skjedde den 28. april1076. Svein gravlegges i Roskilde domkirke.
Forholdet til Sverige
Forholdet mellom Danmark og Sverige synes å ha vært godt. I kampene mot Norge fikk Svein stadig svensk støtte. Det finnes også opplysninger om at en grensesetting mellom begge rikene kom i stand. Det skal ha vært Svein og den svenske kongen Emund den gamle som kom overens om dette. Seks menn fra begge land skal ha gått gjennom villmarken i grenseområdene og reist seks grensesteiner. Senere forskning har derimot betvilt på disse nedtegnelsene. Det kan neppe ha vært nødvendig å stake ut en grense på denne tid da bebyggelsen i Skåne, Småland og Västergötland bli skilt med utstrakt villmark.
Mange barn
Svein Estridssons kranium, kopi fra avstøpning, Nationalmuseet i København.
Foto: Orf3us
I Roskildekrøniken fra 1130-tallet står det at Svein Estridsson «avlet sønner og døtre med adskillige kvinner». Han hadde giftet seg med svenskekongen Anund Jakobs datter Gunhild Anundsdatter som var oldebarn til Svend Tveskjeggs dronning Gunhild. Hans kone var dermed hans slektning i fjerde ledd, noe som var for nært beslektet etter kirkens regler. Erkebiskop Adalbert av Hamburg-Bremen erklærte dermed ekteskapet for ugyldig.[6] Svein Estridsson nektet først å godta dette og truet med å brenne ned Hamburg, men dette ble ingenting av, siden paven grep inn. Svein lot seg da skille fra Gunhild og giftet seg ikke igjen, men hans mange friller skjenket ham ikke mindre enn nitten barn. Fem av disse ble konge, og Knut attpåtil helgen.[7]Harald Hen, Knut den hellige, Olav Hunger, Erik Eiegod og Nils ble konger, mens Svend Korsfarer vant stort ry for sin modige kamp mot tyrkerne på det første korstog.
Da Svein døde i 1074, ble han gravlagt i Roskilde domkirke. I 1911 ble graven åpnet, og man fant et velbevart skjelett av en høy, kraftig bygd mann. Men undersøkelse av høyre hofte og lårbein avdekket at Svein hadde vært halt.[9] Svein Estridssons levninger ble murt inn i søyle i Roskilde domkirke.[10]
Tidligere trodde man at han ble gravlagt sammen med sin mor Estrid, men DNA-analyse viser at det heller dreier seg om hans svigerdatter som også het Estrid. Kvinnen var rundt 35 år ved sin død, mens Sveins mor levde til hun var rundt 75.[11]
Etternavnet «Estridsson» er et matronymikon, det vil si navn etter moren, trolig fordi Sveins far ikke var konge, mens moren Estrid var datter av Svein Tjugeskjegg som hennes sønn trolig var oppkalt etter. Svein var altså av kongsætt på morssiden, og dermed ble morens navn viktigere enn farens. Svein kalles imidlertid også Svein Ulvsson i flere kilder; blant annet bruker Snorrepatronymet når han nevner Svein i Heimskringla.[12]
.JPG)
.JPG)
